Sterke møter med Kongos kvinner
– De som gjør den egentlige innsatsen for Kongos voldtatte kvinner og barn er de lokale heltene – ikke internasjonal bistand, sier Bistandsaktuelts nettredaktør Jan Speed. Sammen med fotograf Endre Vestvik har han skrevet bok om disse heltene.
«Den hvitmalte bilen med kvinnene i lasterommet kommer fram til senteret i Goma like etter at det er blitt mørkt. Kvinnene klarer nesten ikke å komme seg ut av bilen. De dekker hodene med sjalene sine som om de skammer seg. Tre av dem snubler av smerte. De må støttes av to av hjelperne over den steinete gårdsplassen og inn i sovesalen. Stien lyses opp av billyktene. Kvinnene legger seg ned på noen tepper på gulvet. De svøper seg inn i sjalene og ligger helt stille. De er levende døde».
– Ingen vet sikkert hvor mange kvinner som årlig blir voldtatt i Kongo. Bare i de to Kivu-provinsene, hvor boka er fra, figurerer tall som at 60 000 kvinner årlig blir voldtatt, sier forfatter og nettredaktør i Bistandsaktuelt, Jan Speed (bildet).
Løfter fram lokale helter
Tre reiser til Kongo de siste par årene er blitt til ei bok som forteller om voldteksofrenes egne historier og hvordan det lokale hjelpeapparatet – deriblant Mamma Jeanne og Jeanette Bindu Kahindo i kvinnenettverket av rådgivere – bistår ofrene.
– I de fleste katastrofer gjøres den viktigste innsatsen av de lokale. Her hjemme fokuserer vi likevel altfor ofte på den norske eller internasjonale bistandsinnsatsen – noe som gir et skjevt bilde av situasjonen. Jeg ønsker å vise den enorme innsatsen som gjøres lokalt – ute i bushen, langt fra de store byene hvor de internasjonale bistandsorganisasjonene holder til, sier Speed.
Illeluktende fistula-offer
«En liten nese for å tåle lukten av avføring. Store ører og stor blære for å kunne lytte til ofrenes historier uten avbrytelser. Store føtter for å nå ut til Kongos mange voldtatt kvinner.» Det er rådgiverne i kvinnenettverket sin egen beskrivelse på en god hjelpearbeider. Gjennom tekst og bilder gir Speed og Vestvik et lite innblikk i hva en hverdag som voldtektsoffer, med fistelskade, kan innebære i form av lukt, sosial utstøting, smerte og fornedrelse.
– For å skjønne hva fistelskader innebærer i det daglige liv, var det viktig å være konkrete. Vi var likevel utrolig forsiktige når vi nærmet oss ofrene, og snakket stort sett med kvinner som hadde fått noe hjelp, sier Speed.
Ville stå fram
Alle kvinnene i boka er identifisert med bilde og navn. Speed forteller at det var et bevisst valg.
– Vi opplevde at kvinnene ville fortelle sin historie, at de ville bli sett. Vi valgte derfor bevisst å vise ansiktene til kvinnene, sier Speed. Barn er blitt anonymisert.
Han forteller at det de siste par årene er blitt en økende bevissthet i Kongo om at voldtekt ikke er kvinnenes skyld og at de derfor ikke skal måtte bære skammen.
Sexslaver
Den gruppen det imidlertid var vanskelig å komme nært innpå, var de såkalte «soldatkonene» eller barnesoldatene.
– Disse jentene er blitt holdt som sexslaver i årevis. Ved å bruke ordet «soldatkone» forsøker de å dekke over all jævelskapen. Hos disse jentene er traumene så dype at jeg som journalist ikke var kvalifisert til å spørre og grave for mye om deres fortid. Heller ikke hjelpeapparatet vet helt hvordan det skal takle disse jentene, sier Speed.
For mens de mannlige barnesoldatene får hjelp i form av demobilisering, har ikke «soldatkonene» deltatt som stridende. De er blitt utnyttet på det groveste seksuelt.
– Seg imellom har jentene et tett samhold. Men tilbake i landsbyen strever de med å få en normalisert hverdag med mann og barn. Disse jentene er merket for livet, og trenger langt mer hjelp enn det de får i dag, mener Speed.
Spirer av håp
Boka til Speed og Vestvik handler likevel ikke bare om voldtekt og ødelagte kvinner og barn. Vel så mye er den ei bok om håp og tro. Om stolte, høyreiste kvinner. Om barn som vil hjem til landsbyen hvor de ble voldtatt, og som tror at de vil få et godt liv der med kjæreste og jobb.
– Til forskjell fra tidligere får mange av voldtektsofrene i dag hjelp. Det er dessuten en bevegelse i det kongolesiske samfunnet mot at en del menn ser at voldtekt ikke er konas ansvar og problem. FN er blitt litt bedre i forhold til å beskytte befolkningen, men her går det fortsatt uendelig langsomt. Og i rettsapparatet har det de to siste årene kommet noen saker opp for retten hvor også høytstående offiserer er blitt dømt. Totalt dømmes mellom 20 og 40 personer for voldtekt i Kongo årlig. Det er småtterier i forhold til omfanget, men det er ett skritt på veien, sier Speed.
