KAMUGENI (b-a): De kalles de levende gjenferdene. Femten år etter folkemordet er det fortsatt mange som sliter med angst og traumer i Rwanda. 

Et nettverk av rådgivningssteder og fire «forsoningslandsbyer» forsøker å dempe smertene som fortsatt preger samfunnet i Rwanda. Fattigdom, frykt, ekstrem brutalitet og svik går igjen i historiene som fortelles om de 100 redselsdøgnene i 1994. Mange har fortsatt ikke fortalt sine historier.

– For rwandere er de 15 år som har gått det samme som ett år. Sårene er fortsatt ferske. Vi led, men er nødt til å se framover. Fremdeles kan jeg gråte og jeg kan aldri glemme. Men hevn tenker jeg ikke på, sier Speciose Mukagahima. 

Hun er koordinater i det protestantiske kirkerådet (CPR) som driver traume- og rådgivningssentre med støtte fra Kirkens Nødhjelp.

– Vi er nødt til å skape steder der folk kan dele sine historier for å kunne forstå hverandre. De som har vært dømt for drapene har en historie. Det samme har de som har mistet familiemedlemmer, blitt skadet eller voldtatt. Fortsatt er det behov for å lære folk at traumer ikke skyldes hekseri, men at det kan helbredes. Hele nasjonen trenger helbredelse, sier Speciose Mukagahima. Hennes mann ble drept helt i begynnelsen av den etniske rensningen som trolig kostet opp mot 800 000 mennesker livet.

Uvanlig landsby

Flere organisasjoner har gått sammen for å fremme forsoning på en praktisk måte. På sort lavajord helt nord i landet står et 70 talls nybygde steinhus. Det er ennå ikke vann i vanntankene. 70 familier har flyttet inn. 33 flere kommer snart. Inne i husene er det nesten helt tomt. Her har ikke folk penger til å kjøpe bord og stoler.

Kamugeni er en uvanlig landsby. Noen av medlemmene mistet nær familie eller ble skadet under folkemordet i 1994. Andre er tidligere fanger, dømt for deltagelse i myrderiene. Noen er hjemvendte flyktninger, mens andre er tidligere «inntrengere» – hutuopprørere som opererte fra nabolandet DR Kongo, men som nå vil leve i fred. Det bor også en del enker og foreldreløse barn i landsbyen.

Tidligere fiender og folk fra ulike etniske grupper har sammen bygget alle husene i landsbyen. Ved å svette og slite sammen har det etablert seg et fellesskap. Samtaler og diskusjoner er veldig viktig.

– Dette er praktisk enhet og forsoning. Folkemordet ødela ikke bare mennesker, men også hele økonomien og husene til mennesker. Løsningen er å bygge alt på nytt, sammen, forklarer pastor Deo Gashagaza i organisasjonen Prison Fellowship. 

De har arbeidet mye for å forberede folkemorddømte fanger for et liv i det nye Rwanda. En rekke andre organisasjoner bidrar til arbeidet gjennom alfabetisering, opplæring i konstruksjon av vannanlegg samt helseundervisning og håndverksproduksjon.

– Forsoning er en langvarig og vedvarende prosess, sier pastoren.

Praktisk forsoning

Landsbysjefen Protois Ndagijimana overlevde folkemordet, men ble skadet og må nå gå med en krykke. Han mener at alle familiene samarbeider godt. Han vil ikke klandre individene som deltok i folkemordet eller som skadet ham. 

– De tok ikke initiativ til overgrepene, men ble forført av dårlige ledere. Når de har bedt om tilgivelse, har jeg vært villig til å tilgi, sier han.

Den samme holdningen har Naftar Singiranumwe. Hans familie ble drept av opprørere.

– I stedet for å tenke på det som var ille i fortiden, tenker jeg nå på framtiden. Nå sover jeg godt om natten, sier han.

– Når noen i landsbyen har et problem, får de hjelp av de andre, sier Ndagijimana.

Mangler inntekter

Utfordringen for den nye landsbyen er å skaffe nok inntekter. De har ikke mye jord, og det de har er veldig steinete.

– Vi har nesten ikke jord. Hver familie i landsbyen bidrar med et lite innskudd hver måned til et fond. Vi har nå 400 000 franc ( ca 4500 kroner). En nabogård skal selges for en million franc. Vi håper å ha nok til å kjøpe den innen neste september, sier landsbysjefen.

Jorda vil de da dyrke sammen. Framtiden skal sikres. 

Streng politisk kontroll i Rwanda

«Et Rwanda, ett folk, en framtid» er regjeringens slagord. Det gjelder så lenge du ikke kritiserer makthaverne.

– I forhold til de politiske rettighetene er det framgang å se. Folk blir ikke drept eller arrestert vilkårlig slik det skjedde i perioden rett etter folkemordet, sier en menneskerettighetsaktivist som følger utviklingen i landet. 

Men til tross for at situasjonen er bedre i landet, ønsker han å være anonym.

Aktivisten mener at de største problemene er sosioøkonomiske, spesielt på landsbygda der fattigdom er utbredt og utviklingsprosjekter ikke når ut til alle.

«Team Rwanda» ledes av president Paul Kagame og statsminister Bernard Makuza fra opposisjonspartiet. Landet styres av Rwandas patriotiske front (RPF) som fikk 73 prosent av stemmene i fjor. Det er nesten helt sikkert at Kagame blir gjenvalgt i 2010.

Det er liten tvil om at Kagames regjering har bidratt til en positiv utvikling på mange områder i Rwanda. Men mange rwandere lever fortsatt i eksil fordi de frykter at de vil få problemer hvis de vender hjem

Farlig å kritisere

Regjeringskoalisjonen består av Front Patriotique Rwandais (FPR), Parti Sociale Démocrate (PSD) og Parti Libèral (PL).

– Ikke alle i regjeringen er åpen for kritikk. Enkelte journalister har status nok til å kritisere makthaverne, men de fleste våger ikke. Her, som i så mange andre land i Afrika, er det farlig å kritisere både for dem som jobber med menneskerettigheter og journalister, sier aktivisten. Flere av hans venner at måttet forlate Rwanda, etter å ha kommet på kant med makthaverne.

Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch mener at rwandiske myndigheter utøver tett kontroll over det politiske rom, sivile samfunn og mediene. De mener at motstandere ofte blir anklaget for «folkemordideologi» eller for å «skape skiller» – noe som er forbudt. Definisjonen er veldig vag, og er blitt brukt som anklagepunkt i flere hundre saker. Offentlig er det nesten ingen snakk om hutuer og tutsier, men folk er fullstendig klar over hvilken gruppe de tilhører.

Rettsoppgjør

Rettsoppgjøret etter folkemordet vil trolig avsluttes i løpet av året.

MR-aktivisten mener at selve ideen om å bruke en tilpasset form for det tradisjonelle rettssystemet, gacaca, i utgangspunktet var god. Det var ment å lette forsoningsarbeidet, samtidig som det skulle få flere gjennom rettsprosessen. Etter 1994 ble over 120 000 mennesker fengslet, mistenkt for delaktighet i folkemordet. Mens den internasjonale Rwanda-domstolen basert i Arusha bare har klart å behandle rundt 20 saker, har de fleste av de anklagede fått sine saker prøvd for gacaca-domstolene.

– Personlig har jeg deltatt i flere gacaca-saker. Dessverre har jeg sett hvordan de blir misbrukt av folk som er i konflikt med hverandre. Det er for lett å komme med en anklage mot en rival om delaktighet i folkemordet.

Loven sier også at dersom du innrømmer skyld, kan du få redusert straff. Det har nok ført til at folk som mener seg uskyldig likevel innrømmer skyld bare for å slippe ut av fengsel, sier aktivisten. 

Han tror også at systemet har åpnet for korrupsjon der anklagede med penger kan betale vitner for å endre vitnemålet.

Gacaca- rettssakene mot folkemordmistenkte skal etter planen avsluttes i 2009, eller tidlig i 2010.

Sakene har hittil nesten utelukkende dreiet seg om folkemordet utført av hutuekstremistene, og ikke krigsforbrytelser utført avfolk fra regjeringspartiet. 

Mer om Rwanda finner du her