Trang fødsel for Sør-Sudan

– Vi er rede. Neste år vil en ny nasjon bli født, proklamerte Sør-Sudans president Salva Kiir stolt da utviklingsminister Erik Solheim nylig møtte ham i hovedstaden Juba. Det regnes nå som 99 prosent sikkert at sørsudanerne vil si et massivt og jublende ja til selvstendighet i folkeavstemningen i januar 2011.
Men dette året blir vanskelig for Sør-Sudan. I april går hele nasjonen til valgurnene i det første demokratiske valget på 24 år. Mange frykter at det vil gi ny energi til ulmende konflikter. I valgkamper skjerpes ofte forskjeller og konfliktlinjer. Dessuten stjeler selve gjennomføringen av valget sårt tiltrengte ressurser.
 Hadde Salva Kiir fått bestemme, ville det ikke blitt avholdt valg nå.
– Vi ville vente til etter folkeavstemningen. Men vi ble presset av det internasjonale samfunnet: Hvis vi ikke hadde arrangert valg, ville de sett på oss som et militærdiktatur. Så vi ble nødt til å ha valg nå.

Økonomisk avgrunn.

Sør-Sudan er blant verdens aller fattigste land. 90 prosent av befolkningen på mellom åtte og ti millioner lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen. Flere millioner barn har ingen skole å gå til, mens bare 75 prosent av befolkningen har tilgang til grunnleggende helsetjenester. Unge jenter har større sjanse for å dø i barsel enn for å få fullført grunnskolen. Jordbruket ligger mange steder brakk, 60 prosent er analfabeter, og nesten to generasjoner har tilbrakt hele sitt liv med å flykte fra krig og vente på nødhjelp.
Dermed har de mistet kunnskap og kompetanse på en rekke områder. Mangel på kapital gjør også at sørsudanere flest blir sjanseløse i kampen mot oppfinnsomme og pengesterke kenyanere, ugandere, etiopiere og andre som strømmer til hovedstaden Juba for å tjene raske penger på bistandsboomen.
Utgangspunktet for den nye nasjonen er sånn sett det verst tenkelige. Landet må bygges helt fra grunnen av. Men det sørsudanske myndigheter har å rutte med til gjenoppbyggingen, er skarve 10,6 milliarder kroner, viser en gjennomgang av årets statsbudsjett som Bistandsaktuelt har gjort. Det vil si omtrent 1,1 prosent av Norges statsinntekter i 2008 – eller nesten like mye som to og et halvt operahus. Selv om bistanden vil nærme seg 1100 millioner dollar (om lag 6,5 milliarder kroner) i år, er det en avgrunn mellom penger og behov.
98 prosent av de sørsudanske statsinntektene kommer fra oljen, noe som gjør økonomien svært sårbar for svingninger i oljeprisen. Siden over halvparten av budsjettet går til å betale lønn til offentlig ansatte, betyr et lite fall at blant andre lærere og helsepersonell må se langt etter lønningene sine, som da oljeprisen falt kraftig i fjor. Det førte blant annet til at legene ved sykehuset i Yei i fjor forsvant til bedre jobber i nabolandene. Fem måneder uten lønn ble for hardt å svelge. Samtidig gikk lærerne til streik på grunn av manglende lønn.

Skremmende scenario.

Sikkerhetsproblemene det siste halvåret har gjort situasjonen enda dystrere. Sør-Sudan flommer over av illegale våpen, og i fjor ble minst 2 500 mennesker drept i sammenstøt mellom stammene i flere delstater og i angrep fra den ugandiske LRA-geriljaen. Mange av de drepte var barn og kvinner. I tillegg ble 350 000 drevet på flukt.
Mange frykter at konfliktene kan være starten på en ny runde med borgerkrig mellom de ulike etniske gruppene i Sør-Sudan.
– En sør-sør-konflikt er det mest skremmende scenarioet nå, sier utenlandske sikkerhetsdiplomater i Khartoum.
– Den største utfordringen er å komme seg velberget gjennom det neste året, sier en hjelpearbeider i Juba.
Sjefen for FN-styrken i Sudan (UNMIS), David Gressly, mener derimot at det er snakk om tradisjonelle stammekonflikter som har tatt en mer voldelig form fordi Sør-Sudan flommer over av våpen.
– Det vi har sett er ulike stammer som slåss mot hverandre. De er ikke i opprør mot staten, og det er heller ikke sånn at etniske grupper står mot hverandre, sier Gressly til Bistandsaktuelt. Etniske grupper som dinka, nuer og murle er delt opp i mange stammer, som har århundrelange tradisjoner for å stjele hverandres kveg og krige mot hverandre.
– Myndighetens største utfordring nå er å løse konfliktene mellom stammene. En farlig situasjon kan bare oppstå hvis slike konflikter forblir uløste. Da kan stammene lett manipuleres, sier han.

Vil destabilisere?

Andre hevder at det er nettopp det Khartoum har gjort gjennom å forsyne LRA og stammer som er imot den dinka-dominerte SPLM-regjeringen med våpen for å destabilisere Sør-Sudan i forkant av folkeavstemningen neste år.
Mangelen på avtaler mellom nord- og Sør-Sudan om hvordan delingen skal foregå, blant annet hvordan landets oljeinntekter skal fordeles, gir god næring til ryktene.
Men hittil har ingen kunnet dokumentere påstandene, framholder David Gressly. Han påpeker at siden fredsavtalen mellom nord- og Sør-Sudan ble inngått i 2005, har det vært en rekke konfliktfylte perioder. Men det typiske mønsteret for fredsprosessen har vært forsinkelser, det oppstår en krise, som det to måneder lange sammenstøtet mellom regjeringsstyrkene og SPLA i grenseprovinsen Abyei i 2008, og deretter finner partene fram til en løsning.
– Jeg tror ingen av partene ønsker en ny konflikt, sier Gressly.
Etter nyttår har det tilsynelatende også skjedd et holdningsskifte i Khartoum. Fra å nekte å snakke om en deling av landet overhodet, diskuterer regimets ledere nå spørsmålet om selvstendighet overraskende fritt og avslappet, ifølge Erik Solheim. Og Sudans krigsforbrytertiltalte president Omar al-Bashir vakte oppsikt da han nylig lovte Sør-Sudan «godt naboskap» uansett utfall av folkeavstemningen.
 – Det gir grunnlag for en forsiktig optimisme, sier Solheim

Høy pris.

Men konfliktene har også en høy økonomisk pris: Nesten 25 prosent av Sør-Sudans statsbudsjett, 2,6 milliarder kroner, er øremerket det militære og går til å dekke utgifter for SPLA. Utgiftene til SPLA har økt i 2010 trass i at avvæpning og repatriering av gamle soldater skulle få utgiftene ned.
På spørsmål fra Bistandsaktuelt om hvor lenge myndighetene kan forsvare å bruke så mye penger på SPLA når andre behov er så enorme, ønsker ikke Salva Kiir å svare.
– Det vil jeg først gjøre når folket spør meg, sa han.
For giverne er derimot de høye forsvarsutgiftene et dilemma.
– Det er ikke noe vi kan støtte i lengden. Men det er ikke realistisk å tenke seg at dette vil bli løst dette året, sier Erik Solheim og peker på at det er svært vanskelig å kreve at myndighetene kutter i militærutgiftene i dagens usikre situasjon.