Norsk ebolainnsats får kritikk
Et norsk behandlingssenter mot ebola i Sierra Leone kostet 109 millioner kroner. Men kun 33 pasienter ble behandlet. Et sterkt sikkerhetsfokus gjorde at deler av den norske innsatsen ble svært dyr og ineffektiv, hevdes det i en fersk masteroppgave.
Våren 2014 kom det en rekke advarsler om faren for en ebola-epidemi i Vest-Afrika. Vestlige land reagerte halvhjertet. De fleste ga relativt små summer, blant dem Norge som i starten ga fire millioner kroner til bekjempelse av sykdommen,
Men da en norsk helsearbeider selv ble smittet av ebola, endret det seg. Den norske innsatsen mot epidemien ble massivt trappet opp. Motivasjonen var at Norge ville hjelpe, men samtidig var vi også i stor grad opptatt av egen sikkerhet – å hindre smittespredning mot Europa og Norge, mener Antoine de Bengy Puyvallée.
Han er forskningsassistent ved Senter for utvikling og miljø og har skrevet en tverrfaglig masteroppgave om den norske ebola-responsen i 2014. I arbeidet med oppgaven har han blant annet intervjuet en rekke personer som var sentrale i den norske ebola-responsen, blant annet i Utenriksdepartementet og Helsedepartementet.
Denne saken ble først omtalt av Development Today og forskning.no.
I august 2014 erklærte Verdens helseorganisasjon at spredningen av ebola var «en internasjonal helsekrise». Den internasjonale innsatsen ble trappet opp. Norge ga 80 millioner kroner til innsatsen mot sykdommen.
Vendepunkt
Men så, i begynnelsen av oktober, ble en norsk kvinne på oppdrag for Leger Uten Grenser smittet av ebola. Saken fikk massiv medieomtale. Skremmende bilder av den syke kvinnen som ankom Norge var i alle aviser og tv-kanaler.
– Det er helt klart at bildene av den smittede norske helsearbeideren hadde en voldsom effekt både på norske myndigheter og på norsk offentlighet. Norske myndigheter følte av de måtte vise handlekraft, og den norske innsatsen økte kraftig på kort tid, sier de Bengy.
Han mener bildene av den norske kvinnen som var smittet, gjorde det klart for alle at det ikke lenger dreide seg om en isolert sykdom langt borte, men at ebola var en trussel også for Norge.
Hjelpe andre, men også egeninteresse
Til å begynne med ble ebola-krisen sett på som en «vanlig» krise, og den norske pengestøtten og innsatsen var først og fremst motivert av at man ville hjelpe. Men bildene av den syke norske kvinnen var et vendepunkt. Egen sikkerhet og beskyttelse mot smittespredning ble stadig viktigere, mener de Bengy.
I løpet av en uke etter at den den smittede kvinnen kom til Norge bevilget Norge ytterligere 250 millioner til innsatsen mot ebola. Norge bevilget totalt 500 millioner kroner til bekjempelse av sykdommen. Det er til sammenligning mer enn dobbelt så mye som Norge ga i hjelp etter det voldsomme jordskjelvet i Nepal. Eller etter jordskjelvet på Haiti i 2010.
Fire departementer og tre direktorater var involvert i den norske innsatsen. Sikkerhetsperspektivet ble stadig viktigere og bidro til den unike mobiliseringen av ressurser.
– Det er ikke noe galt i å ville beskytte seg selv. Men den norske innsatsen ble i stor grad begrunnet med at man «ville hjelpe» Vest-Afrika. Det var også fortellingen som ble dominerende i media. Denne ensidige vektleggingen av «idealistiske» motiver, mener jeg er særnorsk og har med det norske selvbildet å gjøre; at bistand og humanitær hjelp er viktig for norsk identitet. I de fleste andre land var man helt åpne på at sikkerhet og egeninteresse var viktige motiver bak innsatsen mot ebola, sier de Bengy.
Dyrt og ineffektivt
Som en del av innsatsen samarbeidet Norge med Storbritannia om etableringen av en leir og et behandlingssenter i Sierra Leone. Behandlingssenteret i byen Moyamba var avansert og hadde 100 sengeplasser.
I alt 45 norske leger, sykepleiere og støttepersonell jobbet der i løpet av månedene senteret var operativt. Men kun 33 pasienter med ebola ble behandlet.
Det kostet 109 millioner kroner å etablere og drive senteret. De Bengy hevder at man i ettertid kan konkludere med at Norges voldsomme fokus på sikkerhet gjorde den norske innsatsen tungrodd og ineffektiv.
Han understreker at han har stor forståelse for at det var svært krevende å etablere og drifte et behandlingssenter med norske ansatte i en vanskelig og potensielt farlig kontekst.
– Det er også fullt forståelig at man ville unngå at norsk personell ble smittet, men de svært strenge sikkerhetsrutinene – væpnede vakter, at norsk personell ikke fikk bevege seg ut av helsesenteret eller leiren og så videre – gjorde innsatsen mindre effektiv enn den innsatsen som for eksempel Leger Uten Grenser gjorde, sier han.
Skremt lokalbefolkning
Han mener blant annet at det norske teamet burde brukt mer ressurser på å kommunisere med lokalbefolkningen.
– Det var væpnede vakter og helsepersonell i store smitteverndrakter. Lokalbefolkningen skjønte ikke hva som foregikk, og mange var redde. Det ble brukt svært lite ressurser på å forklare at man var der for å hjelpe folk.
Han mener også at man bør lære av de enormt høye kostnadene knyttet til innsatsen i Moyamba.
– For den norske regjeringen var det viktig å gjøre noe, det var en politisk gevinst i å vise handlekraft. Men Norge hadde svært begrenset kapasitet, og mange av de som ble sendt ut kjente overhodet ikke konteksten de skulle jobbe i.
Sier en ting, gjør noe annet
Det er bred enighet om at den aller viktigste grunnen til at ebola spredde seg så fort, var manglede helsesystemer i de hardest rammede landene: Sierra Leone, Liberia og Guinea.
– Etter min mening hadde det trolig vært bedre å avvente, det var allerede en rekke aktører på bakken i de aktuelle landene. Kanskje burde Norge brukt de 109 millioner kronene på helsesystemene der nede, heller enn å sende et eget sykehus og eget helsepersonell, sier de Bengy.
Redd Barna dokumenterte i 2015 at kostnadene forbundet med den internasjonale ebolaresponsen i 2014-2015 var nesten tre ganger større enn det ville kostet å gi alle innbyggerne i Sierra Leone, Liberia og Guinea et grunnleggende helsetilbud.
de Bengy mener man fra norsk side snakker mye om behovet for å styrke helsevesenet i fattige land, mens det man faktisk gjør er å bruke mye bistandspenger på utviklingen av vaksiner og smittevern. Det er tiltak som er viktige for fattige land, men som også er veldig viktige for å beskytte oss selv.
«Bruker kun småpenger»
Som eksempel trekker han fram at Norge velger å bruke store summer på å støtte CEPI, et initiativ for å utvikle vaksiner mot epidemier.
– Erna Solberg og Børge Brende har gang på gang understreket behovet for å styrke de lokale helsesystemene i aktuelle landene, men fra norsk side bruker man småpenger på det, sier de Bengy. Han mener det kan få uheldige konsekvenser hvis sikkerhetshensyn i for stor grad preder bistand og humanitær innsats.
– Hvis utviklingsagendaen blir preget av trusselbilder og sikkerhetstankgang kan det føre til føre til mindre fokus på de sårbare i utviklingsland, sier de Bengy.
