Utviklingsprosjekt med egen valuta

Fra hagen høres en mannsstemme som roper til kollegene og bryter den monotone lyden av hakker som vender jorda. Svakt fra den andre siden høres barnestemmer som gjentar etter læreren i et klasserom.
Fra et annet rom høres lyden av et barn som skriker og forsøker å unnslippe en sprøyte.
Dette er Tekera Resource Centre (TRC), beliggende i landsbyen Tekera, i Buwunga sub-county, omtrent 16 kilometer fra byen Masaka, 125 kilometer vest for Ugandas hovedstad Kampala. Med en barneskole, et helsesenter, et voksenopplæringssenter, en håndarbeidsklubb, gårdsdrift og treplanting kan ikke TRC sies å være en helt vanlig frivillig organisasjon.

Det opplever blant andre David Bukenya, en mann i trettiårsalderen som bor i Tekera. Hvis barna hans ble syke før, måtte han ta dem med til en klinikk eller et sykehus der det kostet tusenvis av shilling å få dem behandlet. Da jeg traff han, var han kommet til helsesenteret fordi han selv hadde fått malaria.

– I gjennomsnitt bruker jeg to pesos for behandling av et barn, og nå har jeg brukt tre pesos for all denne medisinen, sier han, og viser meg tre ulike medisinpakker. – Dette hadde ikke vært mulig på en offentlig klinikk.

Det er kanskje pesoen som mer enn noe annet illustrerer det unike ved dette prosjektet. Innenfor TRC brukes denne ”valutaen”, som bare finnes i sedler pålydende én peso. Den tilsvarer 1000 ugandiske shilling – mindre enn én amerikansk dollar. Men den reelle verdien er mye høyere. For å tjene én peso må et medlem arbeide i én time, eller utføre en oppgave som tildeles av arbeidslederen. Det er disse sedlene personer som Bukenya bruker til å betale for blant annet helsetjenester og utdanning for både barn og voksne.

Kanadisk ide

Det var det kanadiske paret Brigitte og Bruce Daley som unnfanget ideen bak TRC. 57-årige Brigitte er utdannet sykepleier og kom til Uganda for første gang i 1972. Den gang var hun frivillig sykepleier ved Villa Maria Hospital, et sykehus som også ligger i Masaka-distriktet. I 1975 måtte hun imidlertid flykte fra utstabiliteten som fulgte med Idi Amins regime.
Tjuefem år senere besøkte hun Uganda på nytt, og dette besøket satte henne på nye tanker. Hun overtalte senere ektemannen, den 61 år gamle læreren Bruce Daley, til å bli med henne og drive med utviklingsarbeid i Masaka.

Godt hjulpet av en sosialarbeider fra Villa Maria Hospital i Masaka, begynte paret å lete etter et område på landsbygda der ingen NGOer hadde startet virksomhet. For fire år siden bestemte de seg for å satse på Tekera.
– Min kone var fast bestemt på at hun ville tilbake og arbeide som sykepleier på frivillig basis i Masaka. Da hun meldte seg, fikk jeg arbeid i en dansk organisasjon. Jeg fikk da se de negative sidene ved et system som var basert på utdeling av almisser, sier Bruce, som senere forlot denne organisasjonen for å vie all sin tid til arbeidet i TRC.

– I tiden jeg arbeidet som bistandsarbeider, fortsetter Bruce, forsto jeg at vi i virkeligheten ikke var med på å utvikle disse menneskene. Det handlet ikke om å sette dem i stand til å ta vare på seg selv, men om å gi dem almisser.

Annerledes

– Vi tenkte derfor at vi ville starte noe som var annerledes enn de vanlige frivillige organisasjonene. Vi ønsket å hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv samtidig som de beholdt sin verdighet. Det er ikke riktig å skape et velferdssystem i Afrika. Dette har ikke lyktes i den vestlige delen av verden, og vi importerer det til Afrika. Hva skjer når vi drar? – Menneskene vil bli mye fattigere og verre stilt da enn før vi involverte oss.

Senteret startet i januar 2006 med en klinikk og litt over 10 mål land som paret kjøpte da de startet. Etter dette er området utvidet med fire mål, og det er nå øremerket cirka 40 nye mål for videre utvidelse. Bruce sier at det som gjør TRC annerledes, er måten organisasjonen drives på. Det er lokalbefolkningen som avgjør om denne organisasjonen har en fremtid, ikke utenlandske givere.

Men prosjektet brøt nesten sammen innen to måneder etter oppstart fordi lokalbefolkningen assosierer hvite med almisser.

– Da vi startet, tillot vi at folk fikk behandling først og kunne betale senere, men dette fungerte aldri. Systemet ble misbrukt, og vi måtte stenge i noen måneder, sier Brigitte Daley. – Etter at vi hadde diskutert saken med lokale ledere, endret vi systemet. Nå må folk arbeide før de kan få behandling og andre tjenester. Nå liker de systemet, og det fungerer bra.

Bedre skole

Theresa Nanteza er skredder og medlem av håndarbeidsklubben. Hun konstaterer stolt at Tekera er gjenstand for misunnelse fra folk i nabolandsbyene. I tillegg til at helsetjenestene gode, er skoletilbudet forbedret. Elever ved TRC-skolen får et måltid grøt med melk og sukker midt på dagen. Dette er ikke tilfelle på andre skoler i området.

– Jeg måtte flytte barna mine fra en UPE-skole (Universal Primary Education er et offentlig program som skal gi gratis opplæring til alle barn i skolealder) der jeg betalte 3000 shilling per semester, til dette hvor jeg betaler 10 000. Undervisningsstandarden er mye høyere her enn i den offentlige skolen, sier Nanteza.
Og det er virkelig sant at klasserommene og administrasjonsbygningene ser mye finere ut her enn på mange offentlige skoler, også i forhold til enkelte offentlige skoler i hovedstaden Kampala.

Tre timer per dag, tre dager i uken driver TRC også med voksenopplæring i lesing og skriving. De voksne elevene har imidlertid mulighet til å betale en månedlig avgift på tre pesos eller tilsvarende i kontanter.
Mange frivillige organisasjoner søker sponsorer for enkeltelever. TRC foretrekker derimot å finne sponsorer for de enkelte lærerne.
– Når du betaler for et barn, betaler du for ett enkeltindivid, men når du betaler for en lærer, er det mange som har nytte av det, sier Brigitte, som nå har lært seg Luganda. – På denne måten sikrer vi at skolen får gode og kvalifiserte lærere. Per i dag har vi dekket lønnen til 70 prosent av undervisningspersonalet, som består av 12 lærere. Under sponsorprogrammet for lærere dekker én sponsor (som kan være én eller flere personer) lønnen til én lærer.

Hver tirsdag møtes Nanteza og andre medlemmer av håndarbeidsklubben for å arbeide eller levere inn ferdigstilte produkter. Kurvene, handlenettene eller brikkene er alltid merket med håndarbeiderens nummer og prisen på produktet. Gruppelederen registrerer alle produktene og leverer dem til de på senteret som har ansvar for å bringe produktene til Masaka. Der selges de vanligvis på steder hvor turistene pleier å handle. Overskuddet fra salget hentes neste uke og deles ut på neste samling. Senteret tar bare 20 prosent av inntekten, og eieren får 80 prosent. Noen kvinner sparer opp inntekten hos senterets ledelse før de ber om å få den utbetalt.

 Egenproduksjon

Selv om prosjektet bæres av lokalbefolkningen, er det også behov for noe utenlandsk støtte. Frivillige fra andre land som har arbeidet for TRC, drar ofte tilbake til sine hjemland og hjelper til med å skaffe midler. Ifølge websiden til TRC (http://www.ugandavillage.org) hadde senteret i fjor en total inntekt på 130 millioner ugandiske shilling, hvorav 120 millioner står oppført som gaver.

Bruce sier imidlertid at utenlandske gaver bare utgjør nesten 40 prosent av driftskostnadene. De største hotellene i Masaka utgjør et godt marked, og inntekten fra salg av gårdsprodukter kommer godt med.

– Gårdsproduktene blir solgt og inntektene bruker vi til å kjøpe det vi trenger til klinikken og til å betale den lokale sykepleieren og jordmoren, sier Bruce før Brigitte legger til: – Selv om det ikke er så veldig mye, er det nok, siden klinikken ikke behandler alvorlige sykdomstilfeller. I tilfeller der situasjonen krever mer enn det vi kan stille opp med, tilbyr vi transport til de største sykehusene i Masaka.

TRC har også installert et solcellebasert system for lading av mobiltelefoner som landsbybeboerne kan bruke mot et gebyr. Dette innbringer i gjennomsnitt 60 000 shilling (cirka 32 dollar) i uken.
Selv om det er meningen at pesoen bare skal brukes innenfor TRC, hender det at den fungerer som betalingsmiddel også andre steder, sier Mutambuze, som driver en butikk i et varehus i Tekera.

– Jeg har aldri arbeidet på senteret, men jeg har hatt fordel av det, sier Mutambuze. – De som arbeider der, samler opp pesoene og kommer og handler ting hos meg. De får litt rabatt når de betaler med peso, for med peso har jeg mulighet til å benytte helsetjenestene på senteret.
Bruce synes ikke dette gjør noe. Hans ønske er at TRC skal drives av lokalbefolkningen, slik at de kan fortsette driften selv etter at de hvite har reist.