En voldelig ukultur

– Dette har ikke du noe med, sier Aseyo bryskt til meg. Hun er på vei til en liten helsestasjon i det vestre Kenya. Å si at hun har fått en blåveis er en sterk underdrivelse. Hele det høyre øyet hennes er klistret sammen med blod og hevelser. Hun klarer ikke å bevege øyelokket. Hun går sammen med døtrene på åtte og ti år.
– Pappa slo henne i går, sier den eldste datteren forsiktig. Aseyo haster videre. Hva er poenget med å si noe om dette? Hun må jo likevel tilbake til mannen. Han slår, men blir bare enda mer voldelig hvis han oppdager at kona prater om det til andre.
Noen uker etterpå får jeg vite om hvordan det gikk med saken. Aseyos øyeskade var mer alvorlig enn at de kunne gjøre noe med den på den lokale helsestasjonen. Hun ble henvist til et større sykehus. Den lokale helsestasjonen så imidlertid at skaden måtte komme fra et slag, og det var ikke første gang Aseyo kom med slike skader. Politiet ble varslet og ville ha tak i Aseyos mann. Han rømte fra politiet og tør ikke vende tilbake til familien. Tilbake sitter Aseyo med de to barna. Hun har mistet synet på det høyre øyet og savner sårt de små inntektene mannen normalt klarte å hente hjem til familien.

Aseyo tenker kanskje at hun burde ha lidd i stillhet. Som så mange andre medsøstre i Øst-Afrika. Helsevesen og politi vil gjerne hjelpe, men de gode hensikter gjør ofte vondt verre. Aseyo er ikke bare forlatt av mannen, men avvist av hele svigerfamilien som gir henne skylden for det uføret mannen har kommet opp i. Såpass må hun da kunne tåle. Det var sikkert en god grunn til at mannen slo, sier mannens familie og mange andre i landsbyen.
En helt ny statistikk om vold mot kvinner i Kenya er skremmende lesing. Hele 39 prosent av alle kvinner sier de blir slått hjemme. Et stort flertall av kvinnene sier at de aldri vil rapportere denne volden til politiet og at de bare vil ta kontakt med helsestasjon eller sykehus hvis skadene er svært alvorlige. Det største problemet ved å rapportere volden i hjemmet er utvilsomt frykten for å miste omsorgen for barna.

Rapporten fra Kenya om vold i hjemmet retter søkelys på et stort problem som Kenya utvilsomt deler med mange av nabolandene. De løsningene som vil oppfattes som åpenbare i den rikere del av verden vil trolig ikke virke der fattigdommen rår, og der de aller fleste ser det som naturlig at mannen er familiens overhode – uansett hvordan han oppfører seg. Noen afrikanske kvinner påstår til og med at mannens slag er et tegn på omsorg og kjærlighet.
I en kultur der mannen betaler medgift for en kvinne vil mannen ofte føle at han har kjøpt og eier kona. Verken menn eller kvinner er ukjente med vold som middel for disiplin og straff. Jeg husker selv alle de harde slagene vi fikk fra lærernes stokk på skolen. Jeg tiltror faktisk menn såpass mye medfølelse og kjærlighet og tror at de ofte ikke ønsker å slå, men finner ingen andre metoder for å utøve autoritet og hevde sin rett. Han slår også av frykt for å bli sett på som svak og ettergivende.

Hvordan får vi så gjort noe med dette alvorlige samfunnsproblemet?
Gode lover og en lovpraksis som beskytter kvinner er viktig, og her har organisasjonen av kvinnelige jurister (FIDA) gjort en viktig jobb. Men dette hjelper ikke for alle kvinnene som aldri kunne tenke seg å ta saken til en politistasjon eller langt mindre en rettssal.
Hvordan snus holdningene? Jo, kanskje ved hjelp av artisten Chameleon som i sangen «Jamila» beskriver at det er totalt gammeldags og helt uakseptabelt å slå kvinner. Andre har også fulgt opp dette budskapet i teater, dikt og populærlitteratur. Kanskje de som i dag er unge kan oppdage at menn og kvinner kan leve i gjensidig respekt, der knyttnevene aldri skal tale.