
ICG:– Valg er bare en del av løsningen i Libya
Det er behov for en mer helhetlig tilnærming til krisen i Libya. De holder ikke å bare avholde valg, mener International Crisis Group.
Den sicilianske hovedstaden Palermo var mandag og tirsdag denne uken vertsby for en konferanse om Libyas fremtid. Konferansen skulle skape fornyet oppmerksomhet rundt det kriserammede nordafrikanske landet, og å øke oppslutningen om den FN-støttede fredsplanen.
– Det internasjonale samfunnet har en tendens til å klynge seg til demokratiske valg som eneste løsning på krisen, sier Claudia Gazzini, International Crisis Group (ICG) sin sjefsanalytiker for Libya.
Forhandlingsklimaet på Palermo-konferansen var svært vanskelig på grunn av store spenninger mellom de ulike libyske aktørene. I løpet av de tekniske forhandlingene nektet de ulike delegasjonene å sitte ved samme bord, og general Khalifa Haftar, «den sterke mann i øst» som han er kjent som, deltok ikke i plenumsforhandlingene.
– Resultatet er-at man aldri adresserte de virkelige knutepunktene i konflikten, sier Gazzini.
Konferansen ble riktignok avsluttet med et løfte om demokratiske valg i løpet av våren 2019, og et offentlig håndtrykk mellom Fayez al-Sarraj, leder for den internasjonalt anerkjente samlingsregjeringen, og general Haftar. Men Gazzini presiserer at det ikke er noen grunn til å tro at de politiske prosessene vil bli enklere nå enn hva de har vært i foregående år.
Risikabelt å holde valg
– Libyske politikere har en tendens til komme med uttalelser i internasjonale fora som ikke nødvendigvis konkretiserer seg når de kommer tilbake til hjemlandet, sier Gazzini.
ICG-analytikeren forklarer videre at et av hovedproblemene i Libya er at det internasjonale samfunnet insisterer på at Al-Sarraj’s samlingsregjering skal bli ved makten, mens det ikke finnes noen tilsvarende enighet om dette internt i Libya.
– Den eneste løsningen man klarer å komme opp med for å fylle dette legitimitetsvakuumet er en valgprosess, men det finnes ingen enighet om hva slags valg som skal holdes, understreker Gazzini.
– Skal det være en konstitusjonell folkeavstemning, presidentsvalg eller valg til nasjonalforsamling.
Hun mener det også svært risikabelt å avholde valg i en kontekst som den libyske, gitt den prekære sikkerhetssituasjonen og etterlyser en mer helhetlig tilnærming til Libya-konflikten.
– Mer konkret vil det si at man også tar høyde for økonomiske og sikkerhetsmessige tiltak, sier Gazzini.
Libyas økonomi domineres av oljesektoren, og 95 prosent av statsinntektene kommer fra oljeutvinning. Landet har også hatt en oppblåst offentlig sektor, med mer enn 70 prosent av arbeidsstyrken ansatt i det offentlige. De siste årenes kriser i oljesektoren, delvis som følge av krigshandlinger, delvis som resultat av svingninger i markedet, har hatt store konsekvenser for libysk økonomi.
Delt land, flere maktkamper
Et av hovedproblemene i Libya er at landet forblir delt. Skillelinjer som går tilbake til den italienske kolonialiseringen av Tripolitania og Syrenaika, gjør seg fortsatt gjeldende. I øst anklager man regjeringen i Tripoli for ikke å fordele godene på en rettmessig måte. Samtidig er de enorme områdene i sør-Libya stort sett glemt. Dette området er blitt et slags ingenmannsland der våpensmuglingen florerer, et resultat av de interne maktkampene ellers i landet.
En konsekvens av den vestlige bombingen av Libya i 2011, har ifølge Gazzini vært at de rivaliserende gruppene engasjerte seg mindre for å komme frem til felles løsninger gjennom fredelige forhandlinger. Beruset av seiersfølelsen etter Gaddafis fall, har mange følt seg berettiget til sin del av maktkaken.
Bombingen i 2011 fulgte en omstridt Sikkerhetsrådsresolusjon, som viste til ansvaret for å beskytte (Responsibility to Protect – R2P) i begrunnelsen for å bruke militærmakt mot daværende statsleder Muammar al-Gaddafi. Bombingen er blitt sterkt kritisert i etterkant, spesielt fordi militæraksjonen ikke er blitt fulgt opp med tilsvarende sivilie initativer.
Norsk støtte
Norge deltok aktivt i bombingen i 2011, men var ikke invitert til å delta på konferansen i Palermo. I granskingsrapporten om den norske detakelsen i militæraksjonen mot Gaddafis regime, den såkalte Petersen-rapporten, som ble frigitt i september i år, påpekes det at Norge deltok i militæraksjonen under forutsetning av at det også ble gitt støtte til sivile prosesser.
Utenriksdepartementet opplyser at bidrar Norge med omtrent 35 millioner kroner i bistand til Libya i år, distribuert mellom ulike tiltak som har som siktemål å gi økt oppslutning om den FN-støttede politiske prosessen og den internasjonalt anerkjente samlingsregjeringen.