Den nye grønne revolusjonen

Det er en merkelig prioritering i utviklingsarbeidet i Tanzania, både blant landets egne politikere og alle de gode internasjonale hjelperne. Problemet er at alle lanserer sine nye satsingsområder og prioriteringen uten å si noe klart om hva de ikke prioriterer. Dette har ført til at landbruket, som sikrer mat til befolkningen, i beste fall blir behandlet som en selvfølgelighet og i verste fall blir helt glemt i all planleggingen av nye sektorer.
Mye tyder på at landbrukssektoren ofte har blitt glemt i Tanzania, i alle fall sett i forhold til miljø, kvinner, mikrokreditt, menneskerettigheter og mye av det andre som bistandsgiverne ofte prioriterer.

Men nå har Tanzanias egne politikere minnet bistandsgiverne på at landbruket er ryggraden i landets utvikling. Nær 80 prosent av Tanzanias befolkning lever hovedsakelig av landbruk. Jordbruket er helt avgjørende i landets økonomi sett i forhold til sysselsetting av folk i den uformelle sektor. Landbruk gir også store muligheter for eksportinntekter, noe landet sårt trenger. Men landbruket drives normalt i det små, av helt vanlige mennesker som sliter for å dyrke fram små avlinger. Det er kanskje mangelen på de store dimensjonene som gjør at landbruket så ofte overses i overordnet planlegging.
Men nå satser altså president Kikwete på en ny grønn revolusjon i Tanzania. Fra 2010 skal landets jordbruk moderniseres og kommersialiseres. Satsingen ble lansert på den nasjonale landbruksdagen i Dodoma tidligere i høst. Den store visjonen er å kjempe mot fattigdom i landet.

Det er imidlertid ikke første gang staten i Tanzania satser på landbruk. Alle utviklingsplaner på 1960-, 70- og 80-tallet var også fulle av fine ord om landbrukets betydning. Hva er så nytt denne gangen? Jo, i stedet for å la det offentlige ta ansvaret for innsatsen, reflekteres nå det faktum at Tanzania har blitt et samfunn tuftet på markedsøkonomi og både offentlige og private initiativ. Bankene er også med, og vil bidra til investeringer.
For det trengs investeringer i landbruket i Tanzania. Ikke minst i vanningsanlegg og traktorer. Mangelen på mekanisering har alltid vært et svakt punkt i Tanzanias landbruk. Oftest har planene lagt altfor stor vekt på innkjøp av traktorer og annet utstyr, som igjen har virket demoraliserende når traktorene etter noen år uten vedlikehold står som vrak mellom annet skrot. Denne gangen skal man forsøke å finne en balanse som stimulerer landbruket både i stor og liten skala. En annen stor utfordring blir å finne markeder for jordbruksvarene. På landsbygda er prisene lave etter som nesten alle selger det samme i de ulike sesongene. For å få produktene til kjøpesterke markeder i store byer eller til eksportmarkedet, trengs gode veier, jernbane og flyplasser.

Det blir også en utfordring å balansere landbrukssatsingen med hensyn til miljøet. Det er ingen tvil om at kraftig bruk av kunstgjødsel og plantevernmidler er med i planene om å få til en stabil og forutsigbar vekst i landbruket i Tanzania. Tilgangen til vann blir også en viktig avveining i fordelingen mellom vann til landbruk, husdyrhold eller husholdninger.
Men det er lov å håpe. Ikke minst på at den trauste og ofte oversette bonden igjen skal komme til heder og verdighet i Tanzania.