Den vakre og høyreiste mannen viser stolt fram livsverket sitt på til sammen tre mål.
– Jeg kaller stedet mitt for Getsemane, forteller han om eiendommen som ligger i et område som må være Etiopias svar på «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Hit går det ingen ordentlig vei, her finnes det så og si ingen vegetasjon – bare støv, noen geiter og mengder med småstein.
I dette landskapet er Aberas eiendom unntaket. Helt fra han i 1984 overtalte de lokale etiopiske myndighetene til å gi seg et jordstykke, har Abera jobbet hardt for å lage dyrkbar jord ut av steinmassene. Mens krigen pågikk og befolkningen i Etiopia gikk gjennom den verste sultperioden i nyere tid, jobbet han på jordstykket sitt så snart muligheten bød seg. Den verste sulten stilnet han og familien ved å spise tørket kjøtt fra kuer som de slaktet.

Kløft ble brønn

En stor utfordring var hvordan han skulle skaffe seg vann på det vannløse jordstykket sitt. Med håndmakt satte han i gang arbeidet med å kløyve en gedigen stein i to. Da steinen endelig var kløyvd, sto Abera igjen med en dyp kløft.
– Denne kunne jeg stenge av for og bruke som vannkilde, forklarer han, og peker på reservoaret som i dag er fylt opp av vann. Hjelp til brønnutstyr har han fått fra den etiopiske bistandsorganisasjonen Relief Society of Tigray (REST), som støttes av blant andre Utviklingsfondet.
Med tilgang til vann kunne Abera plante trær og planter. I dag ligger landskapet rundt brønnen som en liten jungel i det ørkenlignende landskapet. Under høye trekroner vokser det blant annet mango, ananas, tomater, epler, appelsiner og squash.
– Vegetasjonen her har ført til at det er blitt mer vann i brønnen. Tenk – og det på et sted hvor det i utgangspunktet ikke fantes vann, sier Abera stolt, mens han sjenerøst deler ut grøder.
Til tross for suksessen har imidlertid ikke Abera mange kunder. Landsbybefolkningen i nærheten vil kun kjøpe appelsinene hans, og uten vei er det vanskelig å komme til provinshovedstaden Mekele. Det meste av avlingen går til dyrefôr.
– Mangel på marked er et problem, forteller han.
Håpet er at ernæringsvanene til den fattige lokalbefolkningen i landsbyen kan endres, slik at Abera og de 50 gårdbrukerne i nabolaget som har begynt med lignende produksjon kan få et marked.

Kampen for vannet

Mens Abera klarte å skaffe det vannløse småbruket sitt vann, er etiopiernes hverdagsliv preget av jakten på de livgivende dråpene. Krumbøyde kvinnerygger bærer de gule 20 liters plastdunkene opp Tigrays stupbratte skråninger. På slettene sør i landet trekker muldyr og esler hjemmesnekrede traller fullastede med kanner.
– Her i Etiopia handler alt om vann. Mangel på vann er vår største utfordring. Der det er vann, er det muligheter også for andre aktiviteter som matproduksjon og dyrehold, sier Daniel Yemane i REST.

Terrassering og dambygging

Helt siden krigen tok slutt i 1986, har REST jobbet med å bedre matsikkerhetssituasjonen i Tigray. I de bratte fjellskråningene er det blitt plantet trær som holder på fuktigheten og hindrer avrenning. Bønder i området får kjøpt sterkt subsidierte trær til «gi bort-pris».
Samtidig er det møysommelig blitt bygd opp små terrasser av jord og sand oppover de bratte fjellskråningene. Terrasseringen bidrar til å holde på fuktigheten i jorda, og sørge for at det skrinne jordlaget ikke vaskes bort.
I Tigrays vakre fjellmassiv finnes dessuten utspring av små bekker. Ved hjelp av treplanting, terrassering og oppdemte dammer og irrigasjonssystemer kan de små bekkene vokse seg kraftfulle og danne grunnlag for økt matproduksjon i dalsøkkene.
– Nå kan jeg dyrke tre avlinger mot tidligere to, forteller seksbarnsfaren Birhane Tekkie (32 år) om fordelen ved at regnvannet nå suppleres med vann fra en nyutgravd dam.
Dammen er blitt gravd ut med håndkraft gjennom et arbeid-for-mat-prosjekt. Nå nyter 31 husholdninger godt av dam og irrigasjonskanaler som til sammen irrigerer 28 mål med jord. Bare i løpet av ett år er kostnadene med å bygge dammen tilbakebetalt.

Worke (38) dyrket seg til velstand

HOSANNA (b-a): I Etiopia er inntil 14 millioner mennesker hvert år avhengige av matvarebistand. Verdens matvareprogram stilte seg spørsmålet: Hvorfor?

Ett av svarene var langvarig rovdrift på naturen. Medisinen var at naturen skulle få langvarig hvile.
– Vi ville ta tak i årsakene til matusikkerhet, sier Erkeno Wossoro, leder for WPFs MERET-program i Sør-provinsen.
På ett av etiopiernes mange språk, amharisk, betyr MERET «jord».
I Etiopias Sør-provins har høy befolkningsvekst og et svært høyt antall med beitedyr satt dype fotavtrykk i naturen. Der det før var skog, er trærne hogd vekk og vegetasjonen er beitet ned. Flere steder har jordsmonnet sunket to-tre meter og etterlatt seg dype kløfter i naturen.

Worke Woesamo har kommet seg ut av fattigdommen. Foto: Liv R. Bjergene

Stenger av

– Sammen med lokalbefolkningen har vi derfor stengt av områder og gitt råd om hvordan jorda kan rehabiliteres, forteller Wossoro.
Han peker ut over deler av et avstengt område på til sammen 80 000 mål. Her har ikke lenger beitedyr adgang og lokalbefolkningen kan ikke lenger dyrke jorda. Diskusjonene var mange før landsbybefolkningen til slutt var villig til å gi opp sine aktiviteter og la naturen få rekreasjonstid. For naturen har pausen gitt resultater. Nå begynner både gress, busker og trær å vokse opp igjen. Det har gitt lokalbefolkningen nye inntektsmuligheter.
– Vi har lært dem hvordan de kan kutte gress, samle det og selge det. Slik kan lokalbefolkningen få inntekt også om området er avstengt, sier Wossoro.
Der hvor naturen har fått hvile i mer enn to tiår, vokser det nå skog. En rev bykser inn mellom buskene. I sanden sees hyenespor.
– Nå diskuterer vi om området kan gjøres om til nasjonalpark hvor turister kan komme å skyte villsvin. Med opptil 240 dollar i betaling per villsvin kan slike tiltak gi gode inntekter for lokalbefolkningen, sier Wossoro.

Skygge under trærne

Manedo Gobeno (35) jobber som vakt i Kambata-sonen i Sør-provinsen. Det innebærer å sikre at kveg ikke kommer inn på området og å gi lokalbefolkningen kunnskap om hvorfor de bør la naturen være i fred.
– Her var det helt bart tidligere. Selv ikke Satan kunne ha klart å overleve her. Nå kommer elevene fra skolen i landsbyen hit for å hvile i skyggen under trærne, forteller Gobeno stolt.
Han forteller hvordan befolkningen etter hvert er blitt overbevist om at det mulig å endre landskapet.
– Med tiden forventer vi at dette kan bli jordbruksland. Nå som det er trær her, vil vi også ha mulighet til å kontrollere erosjonen. Vi vil fortsette å ta vare på dette området. Vi er svært fattige, og mangelen på jord er stor. Men dette vil vi klare, mener Gobeno.

Fra lutfattig til velstående

Et par timers kjøretur fra Kambata-provinsen bor Worke Woesamo (38). I høglandsområdet rundt Hosanna er naturen langt grønnere og frodigere enn i flatlandet. Men også her har rovdrift på naturen ført til avskoging og høy erosjon. Da kan tørkeperioder få fatale konsekvenser.
– For tre år siden måtte vi få matvarebistand fordi vi ikke hadde nok mat. Jeg har virkelig følt fattigdommen på kroppen. Å ikke ha nok mat, gjør at du ikke får sove om natten av bekymring, at du alltid er rastløs, forteller firebarnsmoren.
I dag er Woesamo en velstående kvinne. Familiens nybygde og flott dekorerte stråhytte er den fineste i området. Woesamo har kjøpt opp eiendom i nabobyen Hosanna og satt av penger som vil sikre barna god utdanning.
I den sirlige hagen vokser det grønnsaker og frukt. En utgravd dam sørger for å samle opp regnvannet. All vegetasjonen som er plantet i området – deriblant akasia- og eucalyptustrær – bidrar til å holde på matjord og fuktighet.
– Nå dyrker jeg tre ganger i året, mot tidligere én gang. Det er lett å få omsatt varene her, og i snitt tjener jeg nå mellom 40 og 50 000 birr i året, forteller Woesamo, etterfulgt av mumling blant de lokalt ansatte i WFP.
– Det er mer enn jeg tjener, forklarer en av de WFP-ansatte.
Woesamo mener årsaken til hennes suksess er at hun har vært villig til å endre produksjonsmåte, tatt imot tekniske råd fra WFPs landbrukseksperter og jobbet hardt. Hun er nå rollemodell for bønder i området. 200 bønder har nå lignende aktiviteter på jordlappene sine.
– Nå ønsker jeg å hjelpe andre fattige småbønder til å få ro i sjelen, erklærer hun.