Utenfor kysten av Guinea ligger to fiskebåter fortøyd til fryseskipet Binar 4. Tonn med fisk lempes over i fartøyet – stikk i strid med lokal lovgivning som sier at all fisk skal inn til hovedstaden på fastlandet før den eksporteres videre. I stedet setter fryseskipet kursen mot Las Palmas. Aktivistene om bord på Greenpeace-skipet Esperanza legger seg i kjølvannet. I Gran Canaria okkuperer de fryseskipet i seks dager.
Spanske myndigheter medgir til slutt at lasten på 200 tonn må defineres som stjålet. Som et direkte resultat av aksjonen blir fartøyet bøtelagt og lasten konfiskeres. I løpet av toktet utenfor Guinea har Greenpeace observert 104 utenlandske båter – fra Korea, Kina, Italia, Liberia og Belize – over halvparten av båtene er involvert eller koblet til illegalt fiske.

Verst i verden

Afrika har verdens svakeste forvaltning av fiskeressurser, viser en rapport fra Fishery Management Assessment Project. Fiskerioppsynet glimrer med sitt fravær, og fiskerne kan boltre seg fritt – noe de ikke nøler med å gjøre. Resultatet er at Afrika sør for Sahara taper over én milliard amerikanske dollar i året på det illegale fisket, ifølge det britiske utviklingsdirektoratet DFID.
– Vi mangler kapasitet til å kontrollere eller beskytte egne farvann, sier president Ernest Bai Koroma i Sierra Leone.
Fraværet av kontroll er slående. Norge bruker til sammenligning ti prosent av førstehåndsverdien på fisk til forvaltning og oppsyn, mens Island bruker fem prosent. Canada bruker godt over 20 prosent.
– Det opprører meg at andre fiskerinasjoner kommer inn i våre områder for å fiske. Fisken blir pakket om og solgt til europeiske konsumenter. Dette koster oss i overkant av 30 millioner dollar i året i tapte eksportinntekter. Det hindrer utvikling i Sierra Leone, sier presidenten i det lutfattige landet som prøver å komme seg på bena etter år med borgerkrig.

Sosial nød

Fiskeriforskeren Boris Worm har anslått at fiskeslagene vi i dag har på middagsbordet vil være borte i 2048 hvis overfisket fortsetter som nå. Det eksakte årstallet strides de lærde om, men trenden er de fleste forskerne enig om – det vil bli tomt om man ikke gjør fundamentale endringer. Over 63 prosent av verdens fiskebestander er truet allerede i dag, ifølge en ny rapport fra Worm og 20 andre ledende fiskeriforskere.
Langs kysten av Afrika merker lokalbefolkningen allerede konsekvensene.
– Mer fattigdom, mer sult og flere i nød. Vi vil få økende sosiale, økonomiske og politiske vanskeligheter på et kontinent som allerede har mer enn nok av dette, sier den nigerianske fiskerieksperten Rashid Sumaila, direktør ved Fisheries Centre & Fisheries Economics Research Unit ved University of British Columbia i Vancouver i Canada.
Når fattige fiskere langs den afrikanske kysten mister levebrødet, fører det i sin tur til at flere prøver lykken på den farefulle reisen til Europa, hevder Sumaila. «De vil ha fisken, men folka vil de ikke ha,» blir det sagt om den europeiske holdningen til sammenhengen mellom illegalt fiske og migrasjon.

Vanskelig å avsløre

Professor Bjørn Hersoug ved Norges fiskerihøgskole i Tromsø har jobbet med fiskerispørsmål i Namibia, Tanzania, Angola og en rekke andre utviklingsland de siste 20 årene. Han peker på to typer illegalt fiske.
– Noen fisker direkte under bekvemmelighetsflagg, som fartøy fra Belize, Panama, Vanuatu eller andre postboksland. De forsøker seg der det er en mulighet, og driver en åpenbar form for kriminalitet, sier Hersoug.
Den andre typen illegalt fiske er vanskeligere å avsløre. En rekke afrikanske land har relativt omfattende fiskeriavtaler med EU for å eksportere eventuell overkapasitet.
– Spanske, franske og portugisiske båter er aktive i land i Vest-Afrika. Problemet er at oppsynet er elendig, og mange fisker mye mer enn de formelt har lov til, påpeker Hersoug.
Den globale fiskeriflåten har en kapasitet som er langt høyere enn dagens fiskekvoter. Den enorme kapasiteten er godt hjulpet av omfattende subsidier som bare i EU beløper seg til 4,2 milliarder euro i perioden 2007 til 2013, ifølge organisasjonen EU Transparency og nettsiden www.fishsubsidy.org.

Spanske synder

Hersoug peker på Spania som transittland nummer én for ulovlig fisk fra Afrika. Også han setter fingeren på nettopp Las Palmas på Gran Canaria.
– Derfra går fisken videre til Europa. Opprinnelseslandet har ingen mulighet til å føre noen som helst nasjonal kontroll over hvor mye fisk som tas, sier professoren ved fiskerihøgskolen.
Et av forslagene for å få bukt med det illegale fisket, er at flagglandene skal føre sterkere kontroll med sine båter. EU har et betydelig ansvar når de ser gjennom fingrene i dette spørsmålet, ifølge Hersoug. Det kan virke som de store fiskerilandene i unionen ønsker at kontrollen skal være dårligst mulig.
– Hvis spanske myndigheter hadde villet, hadde det vært mulig å gjøre noe med det illegale fisket, mener Hersoug.

Lokalt press

Det er imidlertid ikke bare internasjonale fiskere som har skylden i at det blir stadig mindre fisk i farvannene utenfor kysten av Afrika. Professor Rashid Sumaila ved University of British Columbia peker på at også lokale fiskere bidrar til økt press på fiskebestandene.
– Det er lavt utdanningsnivå og mangel på alternative inntektskilder i mange kystsamfunn, sier Sumaila.
I tillegg truer klimaendringer og økninger i havtemperaturen.
– Undersøkelser har vist at fisket i tropiske områder vil bli rammet hardest av klimaendringer. Fisken forflytter seg fra varmere til kaldere vann. Dette betyr at de mest sårbare landene og fiskerisamfunnene vil lide for noe de ikke har bidratt til, påpeker professoren

Kaptein Sasibon Doku (t.h.), Kwame Anamabo (t.v.) og Ashitey Mensa har litt for god tid til å reparere fiskegarn etter at fangsten har gått kraftig tilbake.

Krise for mannskapet på «Jos 1:8»

Båten er oppkalt etter et bibelvers som oppfordrer alle til å følge loven for å få suksess. Men de ærlige småfiskerne på «Jos 1:8» opplever ingen lykke. Det er synderne som sitter igjen med gevinsten.
«Du skal alltid ha denne loven på tungen og grunne på den både dag og natt, så du legger vinn på å leve etter alt som er skrevet i lovboken. Da skal du ha hell med deg hvor du ferdes, og alt skal lykkes for deg,» sier bibelverset Josva 1:8.
Kaptein Sasibon Doku og hans mannskap om bord på Jos 1:8 har erfart at det ikke alltid er de lovlydige som kommer best ut av det. Han er frustrert og deprimert. Mens de før kunne fange mellom 50 og 60 fisk på en tur, er det ikke sjelden at det nå er helt tomt I garnene. Det har hendt at det har gått opptil to måneder uten så mye som én fisk. Han hevder det er de internasjonale trålernes verk.
– De bruker småmasket garn. De tar med seg alt, selv de minste fiskene, sier Doku.

Tøffe tider

Etter at store trålere med utenlandske flagg begynte å seile i farvannene, har det blitt svært tøffe tider for de lokale småskalafiskerne.
– Det er veldig krevende. Ofte fisker trålerne for nær land, der bare vi lokale har lov til å fiske, sier fiskebåtkapteinen.
Når trålerne har tatt sin fangst, drar de til andre land med den tvilsomme lasten. Ingenting blir igjen i Ghana, ifølge Doku.
En slik situasjon er katastrofal for de mange familiene som er avhengig av inntekter fra fiskeriet langs kysten.
– Det er krise. Mange har ikke penger til å betale skolepengene til barna, sier kaptein Doku.

– De kaller oss tyvfiskere, sier den sør-afrikansk kystfiskeren Donovan van der Heyden.

Tyvfisker for å skaffe familien mat

n I SØR-AFRIKA: JAN SPEED
HOUT BAY (b-a): Donovan van der Heyden (38) kjemper for kystfiskerne, for en livsstil og et lokalsamfunn. I sin ungdom drev han tyvfiske for å skaffe mat til familien og penger til å studere.
Fortsatt drar lokale småfiskere ut om natten for å unngå kontrollørene. Det er alltid et marked for hummer eller storfisk.
– De kaller oss tyvfiskere. Problemet er at fiskeriloven favoriserer de store kommersielle fiskeriselskapene. Myndighetene gir fiskerirettigheter til individer, uten å ta vare på lokalsamfunn som har drevet med fiske i flere generasjoner, sier Donovan van der Heyden, som nå arbeider for Artisanal Fishers Association.
I havnen i Houtbaai i Sør-Afrika har lystbåter fortrengt mange av de gamle fiskefartøyene. Flere fiskeforedlingsfabrikker er lagt ned. På skråningen opp fra den vakre bukten er det stadig flere villaer der fattige fiskere en gang bodde skur. Fiskerlandsbyen kalles Hangberg, etter som den ligger i skyggen av et fjell som lener seg over. 

I dvale

Innbyggerne i blokkene og skurene i skråningen har en fantastisk utsikt. Mange har god tid til å nyte den. De er arbeidsløse. Fiskeindustrien er i dvale.
Miljømyndighetene i Sør-Afrika mener det har vært drevet overfiske i farvannet rundt Afrikas sydspiss. For fire år siden ble fiskekvotene fordelt etter en omfattende prosess med kompliserte skjemaer som måtte fylles ut.
– Mange av kystfiskerne er analfabeter. De klarte ikke å fylle ut skjemaene. Mange av dem som var ærlige fikk ikke kvoter, mens mange sjarlataner ble tildelt fisk, forteller van der Heyden.

Splid

Kvotetildelingen har skapt splid i alle de små fiskerlandsbyene langs kysten. Mellom dem som fikk kvoter og dem som ikke fikk.
– Det har vært slåsskamper mellom fiskere som tidligere arbeidet sammen. Mange ikke-fiskere sitter med papirkvoter, der de tjener penger ved å selge rettighetene til ett av de store selskapene, I & J eller Lusitania, sier han. Småfiskerne krever at kvotene ikke skal kunne selges, og at myndigheten må tilgodese hele lokalsamfunn med kvoter. Endringer er på gang. Men det tar tid.

Sluttet

Donovan van der Heyden sluttet med tyvfiske etter hvert som narkotikabruken økte i de fattige fiskerlandsbyene.
– Mye av dagens tyvfiske er ikke lenger for å skaffe mat, men for å betjene narkogjelden. Det fører igjen til overfiske, sier van der Heyden.

Namibia fikk premie for god fiskeri-forvaltning

Fiskeriminister Abraham Iyambo i Namibia er blitt premiert av FN-organisasjonen FAO for sine bidrag til bærekraftig fiske nasjonalt, regionalt og internasjonalt. Landet blir trukket frem som et av få eksempler på god fiskeriforvaltning i Afrika.
Norsk bistand har vært sentral i å bygge opp en kystvakt i namibiske farvann. Fiskeriforvaltningen i Namibia har etter hvert blitt så god at den langt på vei overgår systemene i mange rike land. President Ellen Johnson-Sirleaf fra Liberia er en av de som vil lære av namibierne når hun skal få bukt med det illegale fisket i liberiske farvann.
– Vi forsøker nå å etablere en kystvakt. Da vil vi gjøre slik de gjorde i Namibia, ta de ulovlige fiskebåtene i arrest, sier Johnson-Sirleaf.
Professor Bjørn Hersoug ved Fiskerihøgskolen i Tromsø bekrefter at den norske bistanden og den videre oppfølgingen fra lokale myndigheter har vært en kjempesuksess.
– Fiskeoppsynet her er det beste man har i Afrika i dag. Problemet med å gjenta en slik suksess, er at situasjonen i Namibia er spesiell. Det er bare to havner som tar imot fisk. Sammenlignet med Mosambik, der det er 600 registrerte strender som lander fisk, er kontrolloppgavene ganske annerledes, sier Hersoug.
Han forteller at Namibia tidlig viste styrke ved å arrestere spanske trålere for illegalt fiske.
– Ved hjelp av innleide sørafrikanske helikoptre statuerte de et eksempel. Andre steder i Afrika er det ikke like lett, sier Hersoug.

Kvalitet på fiskeriforvaltningen. De rødfargede områdene er der hvor det står dårligst til med fiskeriforvaltningen. Bare Namibia får godkjent, altså grønt.