100 milliarder dollar. Det er den pengesummen som den ikke-statlige bistandsorganisasjonen GRAIN mener er blitt brukt til å kjøpe opp landbruksjord i Sør, til sammen over 40 millioner hektar, som tilsvarer mer land enn Tyskland og Danmarks samlede landareal. Halvparten av dette er i Afrika. Etter tiår med rop etter landbruksinvesteringer i Sør, har de endelig kommet. Spørsmålet er om dette er nykolonialisme og utnytting, eller Afrikas store utviklingsmulighet.

Lusakas jordrush

– Vi har nylig satt av 900 000 hektar av Zambias landbruksjord til private investorer for kommersiell landbruksproduksjon. Den øvrige jorda eies av de tradisjonelle høvdingene, sier Zambias landbruksminister Brian Chituwu til Bistandsaktuelt.
Han forklarer at det er de lokale høvdingene selv som har avstått disse landområdene til investorformål, etter anmodning fra myndighetene.
Chituwu kan nå friste investorer med skattefritak og gunstige regler som avskrivning av landbruksutstyr. Han lover å passe på både investorenes penger, lokalbefolkning og miljø.
– Alt vil bli beskyttet, sier Chituwu.
Han forklarer at jorda som nå settes av til investorer for langsiktige leieavtaler primært vil brukes til eksportrettet landbruk, men utelukker ikke at produksjonen også kan komme egen befolkning til gode. Og interessen er stor.
– Vi opplever et jordrush i Lusaka, sier Chituwu med et smil.
– Vi mener at dette er et gode for Zambia.

Gullkantet investering

Det britiske selskapet Chayton Capital er ett av selskapene som har inngått en leieavtale. Nylig ble det kjent at de vil sprøyte inn 50 millioner dollar for å utvikle zambisk landbruk. Går det bra, lover Neil Crowder i Chayton Capital nye 200 millioner dollar.
Til den zambiske avisen Lusaka Times sier han at Zambias landbrukspotensial med godt klima og god tilgang til vann, i tillegg til gunstige investeringsregler, gjør Zambia til et bra land å investere i.
Investor Jim Rogers i Rogers International Commodities Index gir i BusinessWeek følgende beskrivelse av avkastningsmulighetene i afrikansk landbruk:
– Den afrikanske jorda er veldig, veldig billig og utrolig fruktbar. Dersom du bringer inn litt ekspertise, noen maskiner og gjødsel, kan du tjene store penger. Arbeidskraften er billig – ja alt er billig, sier Rogers.
– Landgrabbing er et svært sensitivt spørsmål, fastslår Paul Munro-Faure i FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO.
FN mener investeringer i landbrukssektoren er nødvendig for å øke matproduksjonen i Sør og sikre matsikkerhet.
– Utfordringen er å sørge for at investeringene kommer fattigfolk til gode, fastslår Munro-Faure.

Utarbeider regelverk

På FAOs toppmøte om matsikkerhet i november redegjorde han sammen med David Hallam fra FAO og Jean Philippe Audinet for hvordan FN og Verdensbanken nå sammen jobber for å kartlegge situasjonen og utarbeide et felles regelverk – Code of Conduct. Regelverket vil ikke være juridisk bindende, kun gi normgivende føringer.
FNs utfordring er å hindre utbytting og at investeringene skal komme mange til gode – også de fattigste. I tre år har det pågått konsultasjoner slik at FNs medlemsland sammen kan bli enige om kjøreregler for oppkjøp og langtidsleie av jord og forhindre negative utslag – såkalt «land grabbing». Å skape vinn-vinn situasjoner er det FN og Verdensbanken jobber mot.
– Vi vet for lite om hvilke positive og negative påvirkninger utenlandske jordinvesteringer har. Derfor jobber vi med å kartlegge situasjonen, for så å promotere de gode eksemplene, fastslår Hallam.
Kappløp mot tida. I prosessen for å utarbeide et regelverk er det blitt gjennomført flere konsultasjonsrunder og nye står for tur. I en inkluderende FN-prosess skal alle hensyn tas. Slikt tar tid.
– Det er viktig at alle parter er enige om reglene. Bare da kan de ha effekt, mener Munro-Faure.
FN tror at de skal kunne ha et utkast som kan få politisk oppslutning klart mot slutten av 2009. Deretter skal det utarbeides prinsipper. Og til slutt den vanskeligste jobben: Hvordan regelverket skal settes ut i livet.
– Vi må nok langt inn i 2010, kanskje også 2011, mener Hallam.
Men mens FN jobber med å få på plass sitt regelverk, fortsetter strømmen av investorer på jakt etter Afrikas grøderike jord.
– Dette er et kappløp mellom oss som prøver å få på plass et regelverk og de som investerer, sier Hallam.

Betent spørsmål

– Har dere sett noen vinn-vinn-situasjoner så langt?
– Nei, ikke en gang i nærheten. Det er en forskjell mellom prosjekter, ideer og hva investorene faktisk gjør. Det vi håper er at prosessen, der vi ser på hvordan lokalbefolkningens interesser kan bli beskyttet, kan bli en vinn-vinn-situasjon, sier Hallam.
Han minner om hvordan utlendingers oppkjøp av jord for bare halvannet år tilbake var et nesten ukjent begrep som få snakket om.
– Nå har det snudd helt om. Selv om det å få på plass et slikt regelverk i seg selv ikke vil være nok, er selve prosessen viktig, mener Hallam.
Da FN i oktober innkalte nasjonale myndigheter i utviklingsland, investorer og bistandsaktører til en rundebordskonferanse, møtte imidlertid verken myndighetene fra Sør eller investorene opp. Tilbake satt bistandsmiljøet.
– Det viser bare hvor betent og sensitivt dette temaet er, sier Munro-Faure.

Ingen tro på FNs «vinn-vinn-strategi»

ROMA (b-a): – Jeg har ingen tro på FNs normgivende regelverk, sier Devlin Kuyek (bildet) i den internasjonale frivillige organisasjonen GRAIN.
Kuyek jobber for å støtte opp om småskalalandbruk i utviklingsland. Han frykter at det er de fattigste i utviklingslandene som vil stå igjen som taperne i det kappløpet om billig landbruksjord som nå pågår.
– Vi ser nå at landbruksjord i økende grad brukes som spekulasjonsobjekt. Disse oppkjøperne er ikke interessert i å bedre forholdene for småbønder, sier Kuyek.
Han har liten tro på at et regelverk for god oppførsel skal kunne gjøre at investorenes inntreden blir en «vinn-vinn-situasjon» både for investorer og lokalbefolkning.
– Jeg har ingen tro på FN og Verdensbankens svært schizofrene strategi. Et slikt normgivende regelverk vil ikke forbedre de fattiges tilgang til mat. Hvis hovedformålet er matsikkerhet, hvorfor setter ikke FN i gang tiltak for å beskytte lokalbefolkningens tilgang til mat? Den jorda som kjøpes eller leies bort er jo for eksport! sier Kuyek oppgitt.
En hovedutfordring for småbønder i utviklingsland er at jordlappene det dyrkes på er for små.
– I eksempelvis Malawi har småbønder mindre enn ett hektar i gjennomsnitt. Disse bøndene trenger økt tilgang til jord, ikke at myndighetene deres selger jorda unna, sier Kuyek.