Afrika har ikke sett lyset
De fleste har ikke tilgang til strøm i det hele tatt, og har de det, opplever de en endeløs rekke med strømbrudd. Det vil koste svimlende 47 milliarder dollar å fikse den afrikanske energikrisa.
Skal du drive det stort i Afrika sør for Sahara, er du i de fleste tilfeller avhengig av en generator. Mer enn halvparten av de store selskapene har en slik. Alternativet er tapte salgsinntekter og ødelagt utstyr. I gjennomsnitt vil du oppleve 56 dager med strømbrudd i løpet av et år.
Professor Anton Eberhard ved Universitetet i Cape Town la frem tallene for den mørke strømsituasjonen for Afrika i forbindelse med lanseringen av prosjektet Energi og utvikling.
Prosjektet er et samarbeid mellom flere norske energiselskaper, Norad, Norfund, SN Power og Energibedriftenes landsforening. Målet er at den økte satsingen på bruk av norsk kompetanse for å fremme fornybar energi i utviklingsland fortsetter - uavhengig av skiftende regjeringer.
Dyp krise.
- Krisen er dyp og alvorlig, sier Eberhard, som står bak flere publikasjoner om infrastruktur og energi i det sørlige Afrika.
Han viser til at Sør-Asia og Afrika sør for Sahara på 80-tallet hadde omtrent den samme energisituasjonen. Siden den gang har energitilgangen økt sterkt for asiatene, mens den har stagnert for afrikanerne.
En gjennomsnittsinnbygger i denne regionen bruker bare en prosent av energien som en person i et høyinntektsland bruker. Samtidig som store deler av befolkningen i disse landene lever for under en dollar dagen, har landene paradoksalt nok også verdens dyreste energi. Særlig landene uten kystlinje har store utgifter til energi.
Energikrisen er ekstra ille som følge av flere år med høye oljepriser. Krig har dessuten skadet infrastrukturen i land som Sierra Leone og Kongo. Den raske økonomiske veksten har også bidratt til at etterspørselen har økt. Lang tid med underinvesteringer i energinettet rammer derfor særlig hardt.
Dyrt.
Eberhard peker på at det vil koste 47,1 milliarder amerikanske dollar å få fikset infrastrukturen i Afrika sør for Sahara. Tallene for i dag viser at den internasjonale bistanden til infrastruktur er på rundt 700 millioner dollar. De private investeringene utgjør 300 millioner dollar. Dessuten har Kina investert 1,7 milliarder i seks store vannkraftprosjekter. Så det er langt å gå for å finansiere innsatsen.
Eberhard tror økt bistand til infrastruktur vil være sentralt. Enda viktigere er det å effektivisere energisektoren. Store summer forsvinner i en ineffektiv forvaltning. Det kan være enkle ting som å sørge for at strømbrukerne betaler regningene sine. Andre tiltak kan være å sette riktig pris på strømmen til de ulike forbrukerne.
Norsk kunnskap.
Prosjektleder Kristin Aase i Energi og utvikling sa på møtet i Næringslivets hus at norsk kunnskap kan bidra på flere områder i utviklingen av energisektoren i Afrika sør for Sahara. Hun pekte på at vannkraftnasjonen Norge har unik kompetanse på fornybar energi, dessuten at finansieringsmulighetene er gode. Norske myndigheter er opptatt av å spre kunnskapen.
Målet er å åpne norske investorers øyne til de nye markedene i Afrika.
- For å nå målet må vi gi innsikt i hvorfor disse markedene er kommersielt interessante for den norske energiindustrien, tross den høye risikoen, fremhevet Aase.
Anton Eberhard tror Norge kan bidra både med kunnskap, men også med direkte investeringer.
- Det at Norge kan bidra, kan spille en viktig rolle. Et selskap som SN Power er bare mellomstort i den globale sammenhengen, men til gjengjeld er det i markeder hvor de store selskapene ikke ville gått inn, sier Anton Eberhard.
