Det er syv år siden det ble fred i Angola. Et demokratisk parlamentsvalg er avholdt. I mange år på rad har den angolanske oljedrevne økonomien vokst kraftig. Men selv om det blir stadig flere nye luksushoteller og næringsbygg i hovedstaden Luanda, har ikke de enorme oljeinntektene gjort livet særlig mye lettere for de mange fattige i landet. Nærmere halvparten av befolkningen lever fortsatt under fattigdomsgrensen. Fortsatt er om lag en tredjedel av alle angolanske barn under fem år underernærte, og barnedødeligheten i landet er skyhøy.
Ifølge OECD var den samlede bistanden til Angola på drøyt en milliard kroner i 2008. Landet mottar langt mindre bistand enn mange av sine naboland. Men samtidig som bistanden til Angola er relativt begrenset, investerer private selskaper store summer i landet. Også norske bedrifter deltar for fullt i kampen om lukrative kontrakter innenfor oljesektoren, energi, aluminium og gjødsel. Angola er Norges klart viktigste handelspartner i Afrika og en rekke norske bedrifter driver forretninger i landet, blant annet store selskaper som Statoil og Norsk Hydro.
For Statoil er Angola den viktigste samarbeidspartneren utenfor Norge. Samtidig som norske og utenlandske bedrifter tjener store penger i landet viser beregninger fra den norske ambassaden i Luanda at private selskaper i 2008 brukte om lag 300 millioner dollar på ulike prosjekter med sosial profil eller såkalt Corporate Social Responsibility (CRS).

Norske bedrifter har ansvar

Norsk lov forplikter norske selskaper til å bekjempe korrupsjon, fremme åpenhet og oppfordrer til et sosialt engasjement. I 2008 etablerte den norske ambassaden i Angola en møteplass for bedriftene med fokus på bedriftenes samfunnsansvar. Da utenriksminister Jonas Gahr Støre deltok på et seminar om bedriftenes samfunnsansvar i Luanda i slutten av november i år, understreket han at norske bedrifter i Angola har et ansvar utover det å tjene penger.
– Norske bedrifter har ingen unnskyldning for ikke å ta hensyn til menneskerettigheter, beskytte miljøet, bekjempe korrupsjon, arbeide for åpenhet og ta vare på arbeidsstokken, sa Støre.
Han påpekte at de bedriftene som aktivt innlemmer samfunnsengasjement i sin virksomhet også oppnår de beste kommersielle resultater.

Opplæring

Blant de norske bedriftene som opererer i Angola er Aker Solutions. Selskapet er en stor underleverandører til den viktige oljesektoren, spesielt innenfor dypvannsteknologi.
– Vi har et sterkt fokus på å utvikle mennesker, med et robust opplæringsprogram både her og internasjonalt, forteller visedirektør Chris Kumar i Aker Solutions.
På bedriftens fabrikk ved havnen i Luanda er 8 av 10 ansatte angolanere. Dette gjelder både på fabrikkgulvet og i administrasjonen. I tillegg til å satse mye på utdanning betaler også selskapet helseforsikring for de ansattes familier, deler ut myggnett til ansatte i regntida, støtter engelskopplæring og teknisk utdanning.
– CSR er ikke en atskilt del av virksomheten vår, det er måten vi driver business på. Vi skal være ansvarlige på alle plan, mener Kumar.
Arbeiderne i Aker Solutions er organisert i en fagforening. Selskapet arbeider også med å bistå oppbyggingen av et angolansk ingeniørselskap. I tillegg til dette selskapet støtter selskapet den norske hjelpeorganisasjonen YME, som borer vannhull i Cabinda-eksklaven helt nord i landet.
– I Cabinda har vi hjulpet mange familier med å få vann. Nå oppgraderer vi utstyret og sørger for å gi prosjektfolkene mer lederutdanning, sier Kumar.
Han mener at de fleste oljeselskaper som jobber i Angola har et klart standpunkt mot korrupsjon og for åpenhet. Samtidig legger han ikke skjul på at Angola kan være et krevende land å jobbe i, blant annet på grunn av korrupsjonen.
– Det hender at vi kommer under press, men vi har nulltoleranse for korrupsjon, sier han.

Skatteytere

Statoil er store i Angola. De har vært i landet i 17 år, er involvert i oljeproduksjon på ni ulike felt og står for om lag 11 prosent av oljeproduksjonen i landet. Ifølge Statoils hjemmeside brukte selskapet av om lag 18 millioner kroner på samfunnsansvarsprosjekter i Angola i 2008. Pengene ble blant annet brukt på tiltak rettet inn mot utdanning, kapasitetsbygging, menneskerettigheter og godt styresett. Det norske oljeselskapet samarbeider blant annet med Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp samt flere lokal organisasjoner. Statoil samarbeider også med University of Agostinho Neto i Luanda for å styrke høyere utdanning nasjonalt innen petroleumsfag, geovitenskap og ingeniørfag.
Ett av de mindre Statoilprosjektene er et vannprosjekt i Cuio i Benguella-provinsen, hvor den lokale kirken samarbeider med Kirkens Nødhjelp.
– Vi begynte med å spørre lokalsamfunnet hva de trengte. De sa vann, og organiserte egeninnsatsen. Prosjektet ble organisert fra grasrota. Det var ikke bare å løse et problem, men å gi lokalsamfunnet makt. Dette forarget den lokale lederen for regjeringspartiet MPLA som forsøkte å styre prosjektet. Men folk avviste ham med at «dette er vårt prosjekt». Det hjelper når et prosjekt skaper bevissthet, da blir folk mindre redd for myndighetspersoner, sier Luis Samacumbi, utviklingsdirektør i Evangelical Congregational Church. Han mener Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp, samt Statoil, er de eneste som forsøker å skape et partnerskap med det sivile samfunnet.

Småpenger

Pengene som norske selskaper bruker på ulike gode prosjekter er likevel småpenger i forhold til den fortjenesten de henter hjem, og den skatten de betaler til den angolanske staten. Angola har, i likhet med Norge, sørget for at utenlandske selskaper både driver med kompetanseoverføring og at utenlandske selskaper betaler reell skatt. Dermed nyter den angolanske statskassen godt av utvinningen av landets naturressurser. For eksempel var Statoils skatt til Angola i fjor over det dobbelte av Norges samlede bistand til hele Afrika. Samacumbi er opptatt av at den vanlige angolaner vet lite om hvordan de store skatteinntektene blir brukt
– Nasjonalbudsjettets inntekter er ikke basert på de skattene som vanlige borgere betaler. De bryr seg ikke om det brukes godt eller ikke fordi de ikke har opplevd smerten ved å ta pengene ut av egen lomme. Dessuten føler de ikke at oljen og diamantene tilhører dem. Når de får noe fra myndighetene, betrakter de det som en gave, ikke som deres rett, sier Samacumbi. Han mener at organisasjonene i landet må jobbe for å øke folks bevissthet.
– Folk må forstå at skatten som Statoil betaler er deres penger, og stille spørsmål om hvordan regjeringen bruker disse midlene, sier utviklingsdirektøren.

Brukes strategisk

Menneskerettighetsjuristen og universitetslektoren Fernando Macedo påpeker at Angola er preget av politisk korrupsjon på høyeste nivå. Den politiske eliten er innblandet i næringslivet og bruker stillinger i regjeringen til å favorisere egne selskap, familie og venner.
– Den angolanske regjeringen fordeler ikke inntektene som kommer fra utenlandske selskaper rettferdig. Dersom den norske regjeringen vil hjelpe Angola eller Afrika til å utvikle seg er det ikke nok å ha høye idealer om bedrifters samfunnsansvar. Norge er nødt til å bidra til å styrke sivile samfunnsorganisasjoner og forsvaret av menneskerettighetene, sier Macedo.
Mye av pengene de private bedriftene bruker på sitt samfunnsansvar går til «ufarlige» prosjekter, som for eksempel brønnboring. Langt mindre brukes på mer delikate temaer, som korrupsjon. En undersøkelse utført av Christian Michelsens Institutt (CMI) viser blant annet at godt styresett ikke er en prioritert del av oljeselskapenes samfunnsansvarstenkning. Ifølge undersøkelsen bruker selskapene CSR først og fremst strategisk for å sikre lisenser fra den angolanske regjeringen. Kun 15 prosent av CSR-prosjekter brukes på godt styresett, selv om alle sier at det er et hovedproblem i landet.

Kritikk av Sonangol

Selskaper i oljesektoren, inkludert Statoil, betaler i mange tilfeller penger inn i et opplæringsfond administrert av det statlige angolanske oljeselskapet Sonangol. Ifølge en CMI-rapport skrevet av Inge Amundsen og Arne Wiig i 2008 er det lite åpenhet og kontroll med hva de sosiale utbetalingene selskapene gir via de to angolanske statsselskapene Sonangol og Endiama (diamanter) faktisk blir brukt til.
«De er institusjoner som står til tjeneste for presidentskapet og den herskende eliten, for å fremme elitens makt. For oljeselskaper er dette et stort problem for troverdigheten ved deres samfunnsarbeid (CSR) siden de støtter prosjekter styrt av disse strukturene», heter det blant annet i rapporten.
Fernando Macedo mener at Sonangols CSR-prosjekter er reelle, men at de ofte er korrumpert av myndighetspersoner. Han er kritisk til at utenlandske selskaper lar Sonangol bestemme hvilke prosjekter som skal få støtte i forbindelse med oljekontrakter.
– Norge og vestlige regjeringer må ikke la seg presse i forhold til hvilke prosjekter de velger å støtte. Sonangol og partnerne må kunne fastslå bestemte prioriteringer, men prosessen må være åpen og inkluderende slik at alle typer organisasjoner kan delta og bli hørt, sier Macedo.
Han mener det er betenkelig dersom selskaper støtter ukritisk opp om Sonangols fond, eller presidentens fond FESA (Fundacao de Eduardo dos Santos) – slik Norsk Hydros oljeavdeling gjorde tidlig på 2000-talet.
– Maktapparatet i MPLA-partiet bruker disse pengene på prosjekter for å kjøpe seg støtte fra velgerne, mener Macedo.

Stiller krav

I likhet med Statoil er Norsk Hydro store i Angola. Selskapet har blant annet en intensjonsavtale om å bygge et stort kraftverk og en aluminiumsfabrikk i Angola. Et kjernespørsmål i de videre forhandlingene med myndighetene i Angola er å sørge for åpenhet om prosjektet – og om hvem som har eierinteresse underveis.
– Vi ønsker full åpenhet i transaksjonene, sier Hydros konserndirektør Arvid Moss til Bistandsaktuelt. Han mener at bedriftenes samfunnsansvar ikke er noe som ligger utenom forretningsvirksomheten, men er en del av det hele.
– Hydros visjon er å bidra til å skape et bærekraftig samfunn. Vi skal lykkes i vår kjernevirksomhet, men vi lykkes ikke dersom vi ikke er med på å utvikle det sivile samfunn og tar et sosialt ansvar der hvor vi gjennomfører våre store prosjekter. Vi vet at våre prosjekter er av en slik størrelse at de har en betydelig påvirkning på stedene hvor vi etablerer oss. For å lykkes må vi løfte mer enn en fabrikk, vi skal løfte hele lokalsamfunnet. Det gjør vi ved å trene opp lokalt ansatte, bygge opp underleverandører, sikre sosial utvikling, støtte skoler og barnehager og ta vare på miljøet, sier Moss.

Etablerer Angolas første investeringsfond

LUANDA (b-a): Et nytt norskstøttet investeringsfond har som mål å gi mindre bedrifter i Angola muligheten til å satse mer på lokalproduksjon, skape nye arbeidsplasser og få overført kompetanse om ledelse og økonomi.

– Det er en stor mangel på private investorer. Mange små og mellomstore bedrifter i Angola driver god forretning, men mangler kapital til å kunne vokse. De trenger også partnere for å få finansiell struktur og disiplin, sier Tiago Laranjeiro, administrerende direktør i Fundo de Investimento Privado Angola (FIPA), en finansiell nyskapning som Norfund har tatt initiativ til i Angolas hovedstad Luanda.
Med en kapitalbase på over 160 millioner kroner, skal FIPA fra årsskiftet begynne å investere i lokale små- og mellomstore bedrifter. Norfund og den største banken i Angola, Banco de Angola de Investimentos (BAI), er partnere i prosjektet. I løpet av neste år håper fondet å utvide kapitalgrunnlaget til 100 millioner dollar eller om lag 570 millioner norske kroner.

Lang prosess

Laranjeiro forteller at etableringen av fondet har vært en svært lang prosess. Arbeidet med å få fondet på plass kom skikkelig i gang det siste halvannet året etter at Laranjeiro ble ansatt.
– Den første utfordringen var å skape en forståelse i BAI-banken om hvordan et investeringsfond fungerer. Finansloven i Angola tok ikke høyde for investeringsfond. Den måtte tilpasses, sier Kjell Roland i Norfund. Angola er samtidig et land som ikke har tradisjon for åpenhet og som har omfattende korrupsjon.
Det var også nødvendig for Norfund å kartlegge eierforholdene i BAI – noe som vanskeliggjøres av manglende offentlig innsyn i angolanske selskaper. I samarbeid med banken og ved hjelp av ekstern assistanse fikk det statlige norske investeringsfondet en oversikt som viser hvem som har eierposter i BAI.

Investorer

Parallelt med etableringen av fondet har FIPA arbeidet med å skaffe internasjonale investorer.
– Det har ikke vært lett midt i en finanskrise, innrømmer Laranjeiro. Et avgjørende gjennombrudd kom da Den europeiske investeringsbanken (EIB) sa seg interessert.
Registreringen av fondet er stadig blitt flyttet. Opprinnelig skulle det registreres på skatteparadiset Mauritius. Det sa norske myndigheter nei til. Dermed ble fondet flyttet til Delaware i USA. Da visste det seg at verken Den afrikanske utviklingsbanken eller EIB ønsket å investere i et Delaware-registrert fond.
Dermed ble nye jurister hyret inn og papirene flyttet til Luxembourg. Nye utsettelser fulgte ettersom det vesle skatteparadiset ikke hadde erfaring med fond som retter seg mot Angola. Men nå er altså alt på plass.

Utvikling

– Hvordan fremmer et slikt fond utvikling?
– For å ta det første selskapet vi trolig investerer i: Vi håper å kunne doble eller tredoble størrelsen, med både økt omsetning og flere ansatte. De vil kunne tilby tjenester som ellers hadde måttet kjøpes i utlandet. Dermed fremmer vi angolansk produksjon. Selskaper betaler også skatt, sier Laranjeiro.
En annen side som han trekker fram er styrking av godt styresett og å hindre korrupsjon.
– Alle selskapene vi investerer i, vil måtte legge frem reviderte regnskaper. Det er noe nytt i Angola, sier han.
Et problem i Angola er at den politiske og økonomiske eliten er sammenvevd. De investerer i hverandres firmaer og gir oppdrag til venner og bekjente.
For å redusere farene for korrupte forhold går FIPA nøye gjennom eierskapsforhold i selskapene som ønsker investeringer. Samtidig er det etablert en investeringskomité med to representanter nominert av Norfund og to av BAI, og en uavhengig formann.
– Målet er på sikt å ha fondet basert i Angola. Først må vi vise myndighetene hvordan et fond fungerer, slik at de kan utarbeide nye lover og reguleringer. Man må krabbe før man kan gå. Dette er nybrottsarbeid, sier Laranjeiro.
Angola vil trolig neste år etablere en børs i Luanda. Lokalene og utstyret er kjøpt inn. Det vil kunne føre til større åpenhet i et næringsliv som i stor grad er preget av dekkselskaper og uklare eierforhold.