Sør-Afrikas mangeårige finansminister, og nåværende statsråd i presidentskapet med ansvar for planlegging. Han raser over at banker i USA, som bare for ett år siden måtte reddes med store gavepakker, nå betaler ut bonuser – som om de allerede har glemt at griskhet og dårlig offentlig styring var en av årsakene til finanskrisen.
– Realiteten er at du har økende fattigdom i de allerede fattigste deler av verden og overflod i andre, sier Manuel.

Eksporten går ned

Med finanskrisen frykter han at det økonomiske grunnlaget for å drive fattigdomsbekjempelse vil svekkes. Han viser blant annet til at Afrika opplever en nedgang i eksportinntekter på 17 prosent. Samtidig får rike land mindre lyst til å yte bistand.
– Det er mindre appetitt i nord for våre varer. De store landene gir heller ikke Afrika markedsadgang. Rike land sitter med stor gjeld. Det er fare for at det vil føre til mindre bistand. Riktignok ser vi noen grønne knopper i verdensøkonomien, men sannsynligvis vil våre fabrikker og produsenter slite i mange år framover, sier Manuel.
Han var nylig i Oslo i forbindelse med Norads Fattigdomskonferanse 2009.

For lav vekst

Ifølge mannen som gikk fra å være gateaktivist under kampen mot apartheid til å bli Afrikas finansminister, er tallene dystre. Afrika trenger en økonomisk vekst på over sju prosent for å kunne oppnå FNs tusenårsmål. Verdensbanken tror at årets vekst blir på 2,4 prosent.
Han mener at utviklingspolitikken er nødt til å fokusere på fire hovedområder for å hindre at den globale økonomiske krisen fører til varige mén i utviklingslandene:
Nye regler må sikre mer demokratiske avgjørelser i multilaterale organisasjoner som Verdensbanken, FN og IMF.
Avgjørelser fattet i internasjonale fora må gjennomføres. Det er ingen organer i verden som tvinger stater til å overholde avtaler. Vestlige land gir store bistandsløfter, uten at det er noen som kan sørge for at de blir innfridd. Samtidig er det et problem at USA kan stå utenfor både Kyoto-avtalen og Den internasjonale straffedomstolen.
Det må bli dyrere å forbruke uten å erstatte. Land som forbruker ressurser som ikke kan erstattes, må betale for dette. Dette blir en viktig sak under klimatoppmøtet i København.
Arbeidet med å bygge styringskapasitet i utviklingsland må forseres. Det handler om både utforming av politikk, kontroll og ansvarliggjøring.

Kopierte Mobutu

– Til tross for dystre tall for Afrika, så fungerer kontinentet på et vis. Det er uformelle handelsruter, og en grå økonomi i de fleste land?
– Vi må innse at dette ikke er effektivt. Det er en uformell økonomisk virksomhet som ikke bidrar til statskassen slik at staten kan tilby basistjenester til sin egen befolkning. Stater må kunne inndrive skatt. Det er avgjørende dersom det skal bli utvikling. Den uformelle økonomien utvikler seg for at mennesker skal kunne overleve. Folk setter seg ikke bare ned for å dø. Dersom de tror de kan få det litt bedre i byen, så flytter de dit, sier Manuel og fortsetter:
– Det er ikke nødvendigvis det beste for landet. Det er så mye ineffektivitet som hemmer Afrika. Det er det vi må komme til livs.

Bistår DR Kongo

Sør-Afrika har et forholdsvis velfungerende statsapparat og skattesystem, noe som er en mangelvare i en rekke land. Derfor er landets kompetanse etterspurt i andre afrikanske land. Sør-Afrika har blant annet forsøkt å bistå DR Kongo etter at diktatoren Mobutu Sese Seko ble styrtet i 1997.
– Da vi først kom til Kongo var Laurent Kabila (faren til dagens president, red.anm.) fortsatt president. Statsråder vandret fortsatt rundt og betalte for varer og tjenester med store bunker dollar som de bar med seg i en stresskoffert. Vi sa ‹dere kan ikke gjøre det sånn›. De skjønte ikke hvorfor dette ikke var akseptabelt: Det var slik Mobutu hadde gjort det, og nå kunne de vel gjøre det samme, sier Manuel.
Han forteller at Sør-Afrika har forsøkt å bidra til at elementære utbetalingssystemer skal komme på plass.
– Vi er nødt til å ha fokus på effektivitet, sier Manuel.

Mer populisme

En annen side av den økonomiske krisen i Afrika er ifølge Manuel at populistiske politikere har fått mer makt.
– I årene etter 2000 var det en kjernegruppe av afrikanske ledere som var fast bestemt på å skape utvikling. De fattet en rekke vanskelige avgjørelser. Vi kom inn i år 2008 med god framgang og en vekst i overkant av sju prosent for hele kontinentet. Så kom matvarekrisen etterfulgt av finanskrisen. Råvareprisene kollapset og plutselig hadde mange land store problemer, og det internasjonale samfunnet stod ikke ved sine tidligere løfter. Det var da populistene kom på banen og sa «hva er vitsen med en stram økonomisk politikk?». Nå er det for lett å komme med løfter de aldri har tenkt å innfri. De bare forventer at verden vil gi og gi. Denne trenden er en stor utfordring for Afrika, sier Trevor Manuel.
Han mener det er lett å få et feil bilde av verdensøkonomien. Ved at fjernsynet illustrerer finanskrisen med bilder av verdens børser, er det lett å glemme de som rammes hardest av det som er blitt en global økonomisk krise. Manuel mener forbedringer i økonomien må måles i forhold til verdens fattigste.
– Dersom det eneste vi gjør er å tilby neste generasjon mer av det bestående , da dømmer vi dem til et liv med urettferdighet og ulikheter. Det er ikke godt nok, sier Trevor Manuel.

Mer makt til G20

Den økonomiske krisen har ført til en global maktforskyvning. Fortsatt er de fattigste landene utestengt fra der de viktigste beslutningene fattes.
Det mener miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. Han åpnet Norads Fattigdomskonferanse 16. oktober med å fastlå at «ingen vet om den økonomiske krisen er over».
– Det er en rekke positive trender, men fortsatt enorm usikkerhet, sier Solheim. Han slår fast at en rekke land med voksende økonomier, som Kina, India og Brasil, har kommet overraskende godt ut av krisen. De store taperne er de svake utviklingslandene og de store industrilandene som nå er gjeldtynget.
Samtidig mener Solheim at det også skjer positive endringer i globale maktforhold.
– G20-landenes møte i Pittsburgh nylig viste at det var blitt den viktigste møteplassen. Avgjørelsene der har ført til endringer i stemmegivningen i Verdensbanken. Det er ikke lenger USA og de sterke vestlige landene som er styrende. Dette er i utgangspunktet en god utvikling, sier Solheim.
– Men vi må ikke få en situasjon der G20-landene gir ordre til FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, sier Solheim.
G20-gruppens økte makt gir også nye utfordringer.
– G20 er et forum der Norge ikke er representert. Det er heller ikke verdens fattigste landene, sier utviklingsministeren.