Nyrike på ulovlige diamanter
De hullete grusveiene i Manica er en utfordring om du ikke har firehjulstrekker. Men takket være en stadig strøm av ulovlige diamanter fra nabolandet Zimbabwe er det stadig flere i denne lutfattige mosambikiske grensebyen som har råd til en.
Manica preges av hektisk aktivitet og nyvunnet velstand. De nyrike praler bak sotet glass i sine nye Hummere eller Toyotas toppmodeller nedover Eduardo Mondlane-avenyen, den eneste veien av betydning i den støvete grensebyen.
Alt importert
Diamanter har gitt byen nytt liv. Nye restauranter og butikker er åpnet, og kan tilby nesten alle slags varer, alt importert fra Sør-Afrika.
Regionen brukte å være kjent for dyp fattigdom og underernæring. Nå sitter diamanthandlerne, mange av dem utlendinger, på nyoppussede hotellers hvitkalkede terrasser og ser luksuskjøretøyene cruise forbi.
– Diamantene kommer inn i Mosambik på obskur og hemmelig måte. Ingen i Manica har tillatelse til å kjøpe eller selge dem, fordi vi ikke har dette mineralet, sier José Tefula, administrator i Manicadistriktet, til IRIN.
Diamantene kommer trolig fra de store diamantfeltene Chiadzwa i provinsen Manicaland øst i Zimbabwe. De ligger rundt 90 kilometer sørvest for byen Mutare, ikke langt fra grensa.
Smugling
Diamanthandlerne bruker ”muldyr”, som ofte svelger steinene, til å smugle diamantene inn i Mosambik, sier Tefula.
– Diamantene kan ikke krysse grensa uten å være gyldig sertifisert. Men vi har ikke nok folk til å kontrollere trafikken effektivt, sier Alberto Limeme, leder for grensepatruljen ved Machipanda, den største grenseovergangen mellom Mosambik og Zimbabwe.
Edle steiner til en verdi av mange hundre tusen dollar blir trolig smuglet inn hver måned. I desember i fjor ble en enkelt smugler tatt med mer enn 500 gram – en halv kilo – diamanter.
Grensepatruljen og fremmedpolitiet i Mosambik har samarbeidet om en felles operasjon, men har ikke klart å begrense den illegale trafikken, vedgår Limeme.
Politisk innblanding
Myndighetene i Zimbabwe har lenge vært klar over den ulovlige tappingen av diamanter, sier Limeme.
– Men så lenge zimbabwerne ikke slår ned på den illegale trafikken er det svært vanskelig for oss å begrense den, sier han.
Flere hundre tusen diamantgravere har strømmet til Chiadzwaregionen. Zimbabwes president Robert Mugabe sendte høsten 2008 soldater til området for å jage dem ut, etter at politiet ikke klarte å få kontroll over situasjonen. De drepte over 200 gruvearbeidere, hevder menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW) i en rapport fra juni 2009. Mugabe-regjeringen avviser beskyldningene.
HRW anbefaler også at Zimbabwe blir suspendert fra sertifiseringsordningen Kimberleyprosessen, som regulerer diamanthandelen.
Området er nå kontrollert av de militære. Soldater skal angivelig tvinge landsbyboere til å grave etter steiner, til inntekt for sentrale regjeringsmedlemmer og militære kommandanter.
Militære gangstere
”Zimbabwiske diamanter blir produsert i gruver som tjener politiske og militære gangstere, og smugles ut av landet i bøttevis”, heter det i rapporten ”Diamonds and the Wrong Side of History”, gitt ut i 2009 av Partnership Africa Canada, en av arkitektene bak sertifiseringsordningen.
– Folk er villige til å risikere livet for å frakte steinene over grensa, forteller en zimbabwisk diamanthandler i Manica. Han vil være anonym.
Men det er ikke risikofritt, sier han til IRIN.
– I Zimbabwe er det nødvendig å bestikke soldatene som er vakter ved gruvene. Deretter må du over fjellene for å komme til grensa. Men dette skaper mye rikdom i Manica.
Diamanter blir solgt til utenlandske oppkjøpere for rundt 1.350 meticais (snaut 270 kroner) per gram, langt under gjennomsnittlige priser på verdensmarkedet, sier han. Diamanthandlere fra Mali, Nigeria, Somalia, Great Lakes-regionen, Israel og Libanon tar dem ut av landet og selger dem videre på verdensmarkedet.
