USA-dollar og lån gir nytt håp i Zimbabwe

Det er bare sporadisk at Finansdepartementet i Harare har strøm, sies det. Men finansministeren fra Movement for Democratic Change (MDC), Tendai Biti, er likevel den mange setter sitt håp til. 

Biti danser på en farlig politisk line der han stadig utfordrer president Robert Mugabe og makteliten i hans parti Zanu (PF). MDC har sittet i en samlingsregjering med Mugabes partikolleger siden februar. Tidligere løste Mugabes menn statens budsjettproblemer med å trykke opp nye Zimbabwe- dollar. Dermed skapte de en massiv inflasjon der prisene skiftet time for time.

Men nå er den tiden forbi. Det første Biti gjorde som finansminister, var å endre valutaen.

– Zim-dollaren er død. Tidligere pleide de bare å trykke penger. Mot slutten hadde vi 100-trilliondollar-sedler, som var verdiløse. Nå er vi alle amerikanere. Har du USA-dollar, kan du kjøpe alt. Jeg vet ikke om det vil vare, sier selvstendig næringsdrivende Eric Muchona.

Zim-dollaren er lagt i skuffen. Amerikanske dollar, botswanske pula og sørafrikanske rand brukes nå i kasseapparatene og av markedskvinnene. 

Køene forsvant

Nærmest over natten var det mat å få kjøpt på kjøpesentrene, og bensinkøene forsvant. Det samme gjorde svartebørsen for veksling av valuta. Skoler og sykehus har gjenåpnet. Det er igjen aktivitet på det store Makro-butikksenteret i hovedstaden, men alle varene er importerte. Lokal industri har nesten gått i stå.

Matvareprisene er nesten halvert. Men problemet er at etter ti år med økonomisk krise er det få som har penger. Store deler av befolkningen går arbeidsledig. Statsansatte får nå mellom 100 og 170 amerikanske dollar (om lag 600 – 1000 kroner) i måneden i lønn. En statslønn på 100 dollar i måneden dekker likevel bare 20 prosent av behovene til en gjennomsnittsfamilie, ifølge Consumer Council of Zimbabwe. 

Uten dollar

Enken Felistaw Manyonga har eneansvar for fem barnebarn. Deres foreldre er døde. Familien bor i et hustelt i en slum 21 kilometer utenfor hovedstaden.

– Med amerikanske dollar er det i hvert fall ting å få kjøpt. Men hvor skal jeg få dollar fra? spør hun. 

Her i Hatcliffe, i likhet med mange steder utenom byene, drives det byttehandel. På landsbygda er det vanlig at folk bytter tomater for mais, eller betaler for tjenester med en sekk mais.

Mat-utdeling

Situasjonen er den samme mange steder i landet. Det er mat å få, men ikke penger. I et fabrikklokale i Mbare deler ZimPro, en partnerorganisasjon til Norsk Folkehjelp, ut mat til 2200 husholdninger en gang i måneden. I tillegg har de et pilotprosjekt der de istedet gir 50 husholdninger 25 dollar i kontanter.

– Familiene kan dermed prioritere selv. Noen klarer å kjøpe mer mat på markedene enn de fikk utdelt, sier Admire Nyereyemhuka i ZimPro.

Kollaps

2008 vil bli husket som et år med totalt økonomisk sammenbrudd og mye politisk vold, det mørkeste året i landets historie siden uavhengigheten. Den økonomisk forråtnelsen satte inn for over ti år siden da Mugabe-regimet begynte å dele ut ikke-budsjetterte penger til tilhengere og okkuperte kommersielle gårder for å overlevere dem til partipamper. Mange utviklingsprosjekter gikk gradvis i stå etter at infrastrukturen brøt sammen og den lokale valutaen mistet verdi. 

Et typisk eksempel er et kvinnedrevet keramikkverksted i småbyen Mabvuka. For 15 år siden produserte de kopper, tallerkener og vaser på løpende bånd.

– For tre år siden ble det slutt på vann i kranene. Det siste året har det ikke vært strøm for å holde ovnene og dreiehjulene i dag. Med de gamle pengene kunne prisene på varene endre seg i løpet av noen timer, sier Cecilia Chimowa i Chaonaini Pottery.

Ifølge Chimowa fikk verkstedet etter hvert ikke lenger råd til å kjøpe verken leire eller glasur. 

– Nå venter vi på endringer. Kanskje vi får litt mer penger om en stund, sier hun.

Lånefinansiert

Også staten mangler penger. Deres inntekter på rundt 20 millioner dollar i måneden dekker bare en femdel av de månedlige driftsutgiftene. Bare lønnsutgiftene i staten er på rundt 50 millioner dollar i måneden. 

I påvente av økt direkte bistand må samlingsregjeringen holde hjulene i gang med lån.

Kina har tilbudt statsminister Morgan Tsvangirais regjering 950 millioner dollar i lån. Dette kommer i tillegg til låneløfter fra andre afrikanske land og institusjoner. Zimbabwes gjeld vil dermed øke betraktelig. Landet skylder allerede fire milliarder dollar til internasjonale finansinstitusjoner.

Det er uvisst om Kina-lånet egentlig er noe helt nytt, eller om det er penger som ble lovet tidligere av den kinesiske banken Eximbank og gruveselskapet Wambao Mining. Ifølge Indian Ocean Newsletter kan en av betingelsene være at den nye samlingsregjeringen godtar de litt suspekte gruveavtalene som tidligere er blitt inngått mellom Zimbabwe og kinesiske firmaer. De fleste av lånene er eksportkreditter.

Bistandsløfter

MDC-statsministerens tiggerferd rundt Europa og til USA i juni innbrakte løfter om 500 millioner dollar i støtte. Det er uvisst hvor mye av dette som var nye penger.

Humanitærhjelp og det som nå kalles «overgangsbistand» til Zimbabwe fra vestlige land kommer i år opp mot en milliard dollar. Men Tsvangirai mener de trenger 8,5 milliarder dollar de nærmeste årene for å gjenoppbygge landet.

Norges totale bistand til Zimbabwe vil i år utgjøre 200 millioner kroner.

I likhet med USA er Norge ikke villig til å kanalisere penger gjennom sentralbanken, der den korrupte sentralbanksjefen Gideon Gono fortsatt styrer med støtte fra Mugabe. Tanken er at det meste av bistandspengene til Zimbabwe etter hvert skal kanaliseres gjennom et nytt flergiverfond, Multi-Donors Trust Fund, administrert av Verdensbanken. Men det er ennå ikke i funksjon. For tiden kanaliseres norsk bistand til skoler og småbønder gjennom ikke-statlige organisasjoner og FN-organer.

– Vi følger regjeringens prioriteringer, og det skjer en viss koordinering med myndighetene, sier den norske ambassadøren i Harare, Gunnar Føreland. 

Forarget

I forhandlingene om samlingsregjeringen sikret Mugabe Zanu (PF)-partiet alle departementene som har ansvar for lov, orden og sikkerhet, og overlot utgiftsdepartementene til MDC. Det betyr likevel ikke at Mugabes støttespillere sitter med alle kortene på hånden. Nå er situasjonen at det ikke er mer penger til politiet og militæret, mens sykehus og skoler begynner å komme i gang igjen.

Dette skaper stor forargelse i Zanu (PF)-partiet, som opplever at en del av deres muligheter til å kjøpe støtte blant de militære og blant fattige på landsbygda reduseres.

Skeptisk til NGOer

I fjor ble virksomheten til en rekke ikke-statlige bistandsorganisasjoner, også kalt NGOer, stanset av myndighetene i flere måneder. I en tale i slutten av juli i år gjorde Mugabe det klart at han fortsatt misliker at penger blir kanalisert utenom statlige organer.

– NGO-fenomet (…) er en slags regjering bakom en formell regjering. Jeg vet ikke om denne skapelsen er en forbannelse eller et gode, men i vårt land har de gått langt ut over sitt ansvarsområde. Kanskje vi må revurdere om det er lurt å ha slike ikke-statlige organisasjoner, sa Mugabe.

Under begravelsen til en av landets tidligere visepresidenter 10. august tordnet presidenten mot vestlige lands manglende givervilje:

– Dersom dere avviser oss, hvorfor skal vi da fortsette å ønske deres hjelp – dere kommer ikke som venner, men som sjefer som vil befale hva vi skal gjøre, sa Mugabe.

Avventende

Internasjonale givere er foreløpig ikke villig til å gjenoppta sitt bistandsengasjement i landet. De mener det er for lite framgang og at Mugabe stadig stikker kjepper i hjulene for å hindre en positiv utvikling.

– Alt avhenger av gjennomføringen av den politiske samarbeidsavtalen. Vi må se mer framgang innenfor demokrati og menneskerettigheter. Det er nøkkelen. Åpnes den døren, vil det føre med seg økt finansiering og bistand og politisk reengasjement fra det internasjonale samfunnet, sier Føreland.

Norge har allerede sagt at dersom det blir en positiv demokratisk utvikling, vil det være aktuelt å gi omfattende bistand til energisektoren.

– Energi vil være kritisk for framtidig utvikling. Det er stort potensial i både kull og vannkraft, men det trenger betydelige investeringer, sier Føreland.

Næringslivet må i gang

Noen få sørafrikanske selskaper har begynt å reinvestere i Zimbabwe. Nordiske investeringsfond har begynt å utvikle planer.

– Privat næringsliv er nøkkelen for å skape utvikling i landet. Det verste for landet er om det kommer i bistandsindustriens kalde grep. Bistand kan sparke økonomien i gang, men det er næringslivet som må hente ut mulighetene som ligger i landets jordbruk og mineraler, sier ambassadøren.

Langt ute på landsbygda, der 75 prosent av befolkningen bor, har privat handelsvirksomhet igjen kommet i gang. I skyggen av et tre, ikke langt fra byen Mutoko, møter vi en gruppe kvinner som syr underkjoler som de selger for tre dollar stykket.

– Kvinnene får litt penger som de kan ta med hjem for å kjøpe mat eller betale skolepenger. Men vi venter fortsatt på å se om den nye samlingsregjeringen fører til langvarige forbedringer. Vi ser ikke mange dollar her, sier Rosa Munetsi, lederen av den lokale utviklingsforeningen, AKCT.