- Demokrati løser ikke våre problemer

­­­­­– Det kommer ikke til å bli fred før gruveselskapet går med på våre krav.

Mawethu Mlanjeni sitter på en benk utenfor et plastskjul i Wonderkop, noen hundre meter fra høyden der 34 streikende gruvearbeidere ble skutt og drept av politiet i midten av august. Det er tidlig på våren, og sesongens første regn har falt. Grusveiene i den fattige forstaden like utenfor Marikana er forvandlet til leire, og det er kjølig i luften. De små skjulene har dårlig isolasjon, og når det regner, renner vannet inn under husene.

– Men jeg foretrekker å bo her fremfor i arbeiderbrakkene, sier Mlanjeni, som opprinnelig kommer fra den østlige Kapp-provinsen. I elleve år har han jobbet i platinagruven, som eies av gruveselskapet Lonmin. Hver dag fraktes han og 150 andre gruvearbeidere flere hundre meter under jorden for å sprenge ut det dyrebare metallet. Det er varmt, fuktig og tungt, forteller han.

Krever mer

Nå har fembarnsfaren fått nok av å slite seg ut for et par tusenlapper i måneden. For noen uker siden gikk han ut i streik sammen med 3000 andre gruvearbeidere med krav om høyere lønn.

– I flere uker har politikerne snakket om at vi må få en slutt på konflikten, men det er ingen som prater om penger. Vi står fast på vårt krav om 12.500 rand (9000 norske kroner). Hvis ledelsen ikke går med på dette, vil urolighetene fortsette.

Drapene i Marikana har skaket opp Sør-Afrika, og har nok en gang satt fokus på den svarte arbeiderklassens levekår. Til tross for at det snart er tjue år siden apartheidregimet falt og gruvearbeiderne fikk stemmerett, bor de fleste i enkle skjul eller falleferdige arbeiderboliger som ble bygd på midten av 1900-tallet.

– Demokrati er bra, men det løser ikke våre problemer. Men nå har vi i hvert fall mulighet til å sørge for at våre stemmer blir hørt, sier 55-årige Mlungisi Ganjana, som har jobbet i gruven siden slutten av 1970-tallet. Nå har han vært uten lønn i flere uker. Men til tross for at han har problemer med å betale regningene, vil han fortsette å streike til gruveselskapet gir dem høyere lønn.

– Min eldste sønn er 18 år, men jeg har ikke råd til å gi ham en utdanning. Han bor fortsatt hjemme hos sin mor og sine søsken. Jeg vil at mine barn skal få mulighet til å utdanne seg, skaffe seg en god jobb og leve trygt. Men med min lønn har jeg nesten ikke råd til å forsørge dem, sier han med et sukk. I likhet med mange av de andre gruvearbeiderne kommer han fra den østlige Kapp-provinsen, to timers busstur fra Marikana.

– Min kone og mine barn bodde her tidligere, men nå har de flyttet hjem for å ta seg av jordbruket og svigerforeldrene mine. Nå treffer jeg dem bare et par ganger i året. Det er hardt å være borte fra dem så lenge, sier han.

– Jeg er ikke redd for å miste jobben, og hvis jeg ikke står opp for meg selv – hvem skal da gjøre det? ANC lovet at livet skulle bli bedre for oss, men nesten ingenting har blitt bedre. Vi er fortsatt like fattige, sier Mlungisi Ganjana.

Skuffet

Vishwas Satgar fra organisasjonen Democratic Left, som er i Marikana for å fortelle om støtteaksjonene som holdes rundt omkring i landet, er skuffet over gruveselskapenes opptreden.

– De er rene melkekuer og utgjør grunnstammen i Sør-Afrikas økonomi. Den virkelige volden er utnyttingen av arbeiderne, sier han.

– Disse menneskene er modige. Selv om deres kamerater har blitt drept, gir de ikke opp.

Nedenfor høyden der politiet åpnet ild mot folkemassen for bare noen få uker siden, står Madikizela Petro og prater med noen kamerater. Det er sent på ettermiddagen, og solen står lavt på himmelen. Minnene fra dagen da de streikende gruvearbeiderne ble skutt er plagsomme.

– Jeg løp i den andre retningen da jeg hørte skuddene, forteller 28-åringen og ser utover gressletten. På marken ligger søppel, platsposer og matrester. Noen magre hunder beveger seg rundt, og litt lenger borte er en flokk med buskap.

– Det er ubehagelig å være her. Jeg var helt i sjokk da jeg forsto at politiet skjøt med skarpe skudd. Men jeg skylder på gruveselskapet. Dette hadde aldri skjedd hvis vi hadde fått ordentlig betalt.

Petro vokste opp i den østlige Kapp-provinsen, og flyttet til Wonderkop for tre år siden. Langt under bakken, i heten, tjener han drøyt tre tusen kroner i måneden.

– Jeg fikk ikke jobb hjemme, så jeg var tvunget til dette. Jobben nede i gruven er hard, men det er bedre enn å være arbeidsløs, sier han.

Han leier et lite plastskur i forstaden. Langs den ene veggen står en komfyr med to kokeplater, en vannkoker og et par hyller. Vann henter han ute i gården. Streiken er inne i sin fjerde uke, og pengene er snart brukt opp. Men i likhet med sine kamerater vil han kjempe videre.

– Vi kommer ikke til å gå tilbake til gruven før vi får pengene våre.

Flere streiker har blusset opp, både i Marikana og utenfor gruvene nær Johannesburg.

Spent

Produksjonen i Lonmin-gruven har stått stille siden streiken brøt ut. Ifølge sørafrikanske medier er det tvilsomt om virksomheten kommer til å overleve dersom streiken blir langvarig.

Utenfor gruveområdets område patruljerer flere tungt bevæpnede politibetjenter. Sola går ned i horisonten samtidig som et pansret politikjøretøy kjører forbi på den leirete veien.

Osler Tshetlane, en av politibetjentene som står utenfor området, sier at han håper at konflikten snart er over. Han legger til:

– Situasjonen er veldig spent. Normalt er dette et veldig rolig område, men når som helst kan nye, voldsomme protester bryte ut. Men vold er det ingen som tjener på.