Hvem vet hva som fremmer demokrati?

Liv Tørres Liv Tørres Liv Tørres Leder for Internasjonal avdeling i LO og har skrevet doktorgrad om fagbevegelsens påvirkning på apartheids fall

Leder for Internasjonal avdeling i LO

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Utenriksdepartementet og Norad skal legge om bistandsbudsjettets sivilsamfunnsstøtte. Målet er at denne heretter skal styrke demokratibygging.

Over halvparten av verdens befolkning lever i land der demokratiske friheter innskrenkes. Gapet i ressurser mellom små eliter og flertallet av folket har skutt i været. Oligarkene har mange steder rett og slett overtatt styringa.

Milliardærer kupper folkestyret. Så ja, jeg heier på at sivilsamfunnsstøtten skal bidra til demokratibygging.

For sivilsamfunnet er viktigste aktør i å fremme demokrati og rettferdig fordeling. Jeg er litt mer usikker på om alle er klar over hvilke deler av sivilsamfunnet som bidrar til dette.

Hva er sivilsamfunnet?

For hva er dette sivilsamfunnet? Foreninger, trossamfunn, frivillige organisasjoner og uformelle fellesskap, tenker du nok. Mange synes sivilsamfunn høres varmt og godt ut. Noen tenker også at sivilsamfunnet er bra for likestilling, menneskerettigheter og demokrati. At det er vaktbikkja overfor stat og regjering. At det bygger motstandskraft og tillit som vi trenger. Fellesskap og dugnadsfølelse. Ja, sivilsamfunnet gjør ofte dette. Men det inneholder også svært destruktive krefter.

Utenriksdepartementet og Norad risikerer skivebom hvis de tror alle sivilsamfunnsorganisasjoner bidrar til å bygge demokrati.

Sivilsamfunnet har endret seg mye de siste tiårene. Nye typer protestbølger vinner fram. Det kan være spontane aksjoner på gata eller kampanjer på nett. Mobiliseringsbølger uten klare sentrale ledere, politisk retning og koordinering. Spontane massebevegelser vinner fram. Fordi de store organisasjonene undertrykkes, svekkes, er eller virker byråkratiske. Medlemsbaserte organisasjoner opplever motgang. De utkonkurreres en del steder av andre ikke-statlige aktører. Presses av motstandere og myndigheter. Taper medlemmer gjennom byråkratisering og mindre kontakt med medlemmene. Mister energi fordi folk tror seirene de en gang kjempet for ikke trenger å forsvares lenger. Eller rett og slett fordi utålmodige individer heller vil få ut sinnet på gata enn i et lokallag.

De profesjonelle organisasjonene har blitt viktigere. De sitter gjerne på stor kunnskap, men representative er de ofte ikke. De gir heller ikke den samme politiske læringsprosessen og demokratitreningen som medlemsorganisasjoner tilbyr med møtevirksomhet, flertallsbeslutninger, tillitsvalg og vedtekter. Vi ser for øvrig den samme polariseringen i sivilsamfunnet som vi ser ellers.

For hver aktør som mobiliserer for demokrati, finner vi andre som mobiliserer mot.

Mange sivilsamfunnsorganisasjoner lever ellers godt i autoritære land uten å utfordre makta. Og mange lever fint på demokratibyggende bistand uten å ha et eneste medlem eller representere andre grupper enn seg selv. Det blir det ofte ikke mye demokratibygging av.

Treffsikker demokratistøtte

Det er først og fremst det organiserte sivilsamfunnet som bidrar til demokratibygging. De organisasjonene som har medlemmer. Som representerer medlemmene sine. Som bygger organisasjonene opp med vedtekter og handlingsprogram. Velger tillitsvalgte og ledere. Bestemmer posisjoner i fellesskap i forhold til myndigheter og andre. Alle som har vært på lokallagsmøte i en fagforening, kvinneorganisasjon, studentorganisasjon eller et parti, vet hvor mye læring som ligger i å kjempe for egne standpunkter. På godt og vondt.

Norad gir inntrykk av at det finnes få systematiske studier av effekt for demokratibygging av styrking av sivilt samfunn. Men jeg kunne nevnt en lang rekke akademikere som har kartlagt den politiske betydningen av et organisert sivilsamfunn.

Studier som har dokumentert effekten av en organisert arbeiderklasse for demokratibygging. Som har sett på effekten av hva fredsprisvinnende organisasjoner gjorde i Tunisia for å etablere demokrati for rundt ti år siden. Som har dokumentert hvordan fagbevegelse bidrar til at flere deltar i valg, som for eksempel i USA. Som har dokumentert hvordan medbestemmelse i arbeids- og organisasjonslivet gjør folk mer demokratisk aktive. Som har vist hvordan en organisert arbeiderklasse har svart på autoritær utvikling. Som viser hvordan demokratiske sivilsamfunnsorganisasjoner også har mest konstruktiv effekt på konsolidering av demokrati. Som har dokumentert alle borgerrettsbevegelser gjennom tidene, slik Erica Chenoweth har gjort og sier at nåværende protestbølger kan ha mindre gjennomslagskraft enn bevegelser hadde før fordi de mangler en koordinert ledelse og organisasjoner som styrer dem.

Ikke glem heller at demokratiene som fosset fram i mange land på 80- og 90-tallet ofte ble kjempet fram av sterke fagbevegelser og et godt organisert sivilsamfunn. Under denne «demokratiske bølgen», hvor det ene landet etter det andre i Øst-Europa, Latin-Amerika, Asia og Afrika innførte demokrati var det først og fremst et organisert medlemsbasert sivilsamfunn med fagbevegelse, kvinne-, bonde- og studentorganisasjoner som mobiliserte for demokrati. Fagbevegelsen selv stod i spissen for demokratiseringen i land som Brasil, Polen, Sør-Korea og Sør-Afrika.

Demokratisk læring og makt

Alle de som har vært tillitsvalgt i organisasjonslivet, eller som har deltatt på medlemsmøter, vet hvor lærerikt det er. Organisasjonserfaring ruster oss til demokratisk deltakelse. Det gir oss verktøy om hvordan be om ordet i møter og flagge replikker. Om respekt for dialog, diskusjoner og flertallsvedtak. Om kompromisser og betydningen av vedtekter. Om verdien av å løse konflikter med fredelige midler.

Organisasjonslivet gir også kollektiv makt. Medlemsbaserte organisasjoner har mange i ryggen. De kan lage en felles plan. Gi kollektiv beskyttelse for enkeltpersoner. Gjør det enklere å få nye ledere på plass dersom regimer fengsler eller dreper de gamle. En fagbevegelse kan lamme deler av økonomien. En bondeorganisasjon kan lamme beredskapen. Og kvinneorganisasjoner kan finne på mange kreative grep for å fremme demokrati og fred, slik den som var ledet av Leymah Gbowee i Liberia på begynnelsen av 2000-tallet.

Mer enn noen gang trenger vi interesseorganisasjoner som bygger demokrati og organisatorisk kollektivt press nedenfra. Som fungerer som vaktbikkjer overfor myndighetene. Som er representative og med legitimitet kan tale på folks vegne i politiske fora eller på gata. Som bygger tillit, fellesskap og motstandskraft. Som kan skape en visjon som folk tror på, en farbar vei til målet og forankring for målene.

Hvis den krisen vi nå står i, etter hvert skal vinnes for demokrati og mer rettferdig fordeling, må vi sørge for at medlemsbaserte organisasjoner flagges høyere i sivilsamfunnsstøtten og norsk bistandspolitikk. For det er en forskjell på mobilisering og organisering. Og det er en forskjell på organisasjoner og medlemsbaserte organisasjoner.

Medlemmer versus givere

Jeg har akkurat kommet hjem fra Georgia. I begynnelsen av 2025 kuttet Trump støtten til sivilsamfunnet der. Samtidig innførte Georgias regjering ny lovgivning med begrensinger på mottak av penger utenfra. Store deler av sivilsamfunnet kollapset ganske raskt. Det omtales som det raskeste sammenbruddet av et demokratisk sivilsamfunn.

Vi har delvis oss selv å takke, sier en av demokratiaktivistene i John Færseths glimrende bok Georgia - Demokrati i Revers: Vi var altfor opptatt av giverne i Vesten og ikke nok opptatt av å bygge lokalt eierskap. Med lite medlemsmakt, lokalt eierskap og forankring hos medlemmer blir det med andre ord lite demokrati.

På begynnelsen av 90-tallet lærte jeg demokratibygging av sør-afrikansk fagbevegelse. Den stod i spissen for sivilsamfunnets kamp mot apartheid og takket nei til alle pengene vi fra Norden tilbød. Med mindre vi bygger medlemsmakt og en sterk organisasjon med forankring hos medlemmene, blir det lite makt og lite demokrati, sa generalsekretæren deres. Det er en lærdom vi alle bør ha med oss.