Ingen forsoning på scenen
Kan teater lege sårene som politisk vold påførte tusenvis av mennesker i forbindelse med valgene i Zimbabwe i fjor?
Volden blusset opp etter at opposisjonsleder (nå statsminister) Morgan Tsvangirai vant første valgrunde, men ikke fikk de nødvendige 51 prosent av stemmene til å bli president. Han trakk seg fra andre valgomgang etter at president Robert Mugabes soldater gikk berserk og drepte rundt 200 medlemmer av opposisjonen.
Fysiske sår er kanskje helet, men den psykiske smerten vedvarer, forsterket av opprivende minner om framferden til blodtørstige politiske bøller og savnet av venner og familiemedlemmer, som ble drept med kaldt blod i politisk vold.
Hva kan være den beste resepten for å lege en nasjon som vrir seg i mental smerte?
Utforsker forsoning
Steven Chifunyise må ha hatt en slik gåte i hodet da han skrev sitt siste skuespill Heal the Wounds (Leg sårene), som nylig hadde premiere i Theatre in the Park.
Stykket tar med publikum tilbake til fjorårets voldelige valgperiode, for å utforske spørsmålet om nasjonal forsoning på ulike nivåer.
Skuespillerne, Tafadzwa Muzondo, Chipo Bizure, Micheal Kudakwashe, Derek Nziyakwe, Joyce Mpofu og Charles Matare, gjør en storartet jobb i framstillingen av disse spørsmålene.
Gamle menn i en landsby møter sine barn fra byen til en diskusjon om den beste veien til nasjonal forsoning. Scenen er en samlingsplass på landsbygda (en "dare" på det lokale språket shona) der to landsbyledere møter sine sønner og døtre. Barna er med i en nasjonal forsoningskomité som oppfordrer folk til å gravlegge de politiske motsetningene og jobbe sammen for et bedre Zimbabwe.
Ingen illusjoner
Barna tilhører forskjellige politiske partier, men ser nå ut til å jobbe harmonisk sammen i arbeidet for å lege nasjonens sår.
Men de gamle mennene har ingen illusjoner om at tidligere fiender vil kysse hverandre bare sola står opp, og avdekker mytene som er nødt til å tas opp før en kan snakke om nasjonal forsoning.
De gamle representerer mange landsbyboere som fortsatt husker hvordan det var under frigjøringskrigen. De forteller hvordan geitene og kyllingene deres ble slaktet på nattlige politiske møter der landsbyboerne ble tvunget av geriljasoldatene til å delta. De bygger sine argumenter på allegorien at folk fremdeles går med økser i hodet. I begynnelsen forstår ikke barna hva de snakker om, men deres fedre tar dem med på en vandring som litt etter litt viser dem forskjellige økser og kniver som sitter fast i menneskers kropper.
For barna er det nok at folk gir hverandre hendene og sier seg enige om at de har lagt de politiske konfliktene bak seg, så kan en kalle den nasjonale forsoningsprosessen en suksess.
Må tilstå
Men spørsmålet de eldre stiller i begynnelsen av diskusjonen er: Hvordan skal du kunne lege sårene når du ikke vet hvilke deler av kroppen som er skadet? For de eldre kan det ikke bli noen forsoning så lenge det ikke er ryddet i ruinene av deres nedbrent hytter. Forsoning er umulig så lenge knoklene til deres drepte nærmeste er spredt på sletter og i fjell, så lenge sjelene til de drepte ikke får fred. Det kan ikke bli noen løsning før de som begikk de onde gjerningene står åpent fram, tilstår og ber om tilgivelse.
Men Komiteen for nasjonal forsoning mener kan slike ting øke revansjelysten blant folk. Kompensasjon er ikke det rette svaret, argumenterer de.
Stykket presenterer ingen fiks ferdig løsning på problemene. Det tar også opp andre spørsmål enn politisk vold, og hentyder til drapene i diamantområdet Chiadzwa, sentralbankens ruinering av økonomien og arbeidskonflikter blant offentlig ansatte.
Chifunyise og Daves Guzha, som regisserte og produserte skuespillet, sier begge at stykket med hensikt lar være å presentere ferdige løsninger nettopp for å bidra til en seriøs debatt om prosessen med nasjonal forsoning.
Norad i Zimbabwe er blant sponsorene til Theatre in the Park.
