Kongo: Den dårligste rettssikkerheten i verden

Ifølge menneskerettighetseksperter er innbyggerne utsatt for noe nær den dårligste rettssikkerheten i verden. 

Njål Høstmælingen, forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo og partner i International Law og Policy Group har fulgt interessert med på rettssaken mot de to nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French i byen Kisangani i Den demokratiske republikken Kongo.

- Rettssaken i Kongo er blitt gjennomført med dommere og forsvarsadvokater og stor åpenhet. Så selv om det har skjedd åpenbare feil, er det også mye som er bra med denne rettssaken, mener juristen og menneskerettighetseksperten.

Han viser til at det i mange utviklingsland er enorme problemer med rettssikkerheten til innbyggerne.

- En måte å gjennomføre en rettssak på i en del land med svake rettssystemer er å bli tatt med ut bak et tre i skogen for å bli henrettet der og da, forklarer Høstmælingen.

På bånn

FNs spesialrapportør for uavhengigheten av dommere og advokater besøkte Kongo i 2007 og konkluderte at rettsystemet var i en "bedrøvelig tilstand". Amnesty bekrefter dette. Ifølge Amnestys Kongo-ekspert, Andrew Philips, er nesten alt galt med justissektoren i det enorme landet med de rike ressursene og de mange konfliktene. Han forteller at Kongo ikke møter internasjonale minimumsstandarder for rettferdig rettergang og at befolkningen har svært begrenset tilgang på rettsapparatet.

- Først og fremst koster det penger å få en sak etterforsket og rettsforfulgt. Rettsystemet er også veldig langsomt, og det kan ta årevis før saker kommer opp i retten, sier Andrew Philips til Bistandsaktuelt.

Korrupsjon, mangel på uavhengige dommere, politisk og militær innblanding i rettssaker, lav standard på etterforskningen, dårlig vitnebeskyttelse, mangelfull beskytelse av bevis, tortur... Listen til Amnestys Kongo-ekspert er lang over svakheter ved rettsapparatet i landet hvor man bruker 0,6 prosent av statsbudsjettet på justissektoren.

- Mangelen på sikkerhet og antall menneskerettighetsbrudd er verre i Kongo enn i nabostatene. Kongo forblir verdens verste menneskerettighets- og humanitære krise, understreker Philips.

Korrupsjon går igjen

Og selv om Kongo er en av de verste statene, finner man en del generelle svakheter i justissektoren i utviklingsland i Afrika, forteller Høstmælingen.

- Enorme problemer med korrupsjon, mangel på kunnskap og ressurser, dårlig tilgang på materiell, for eksempel domsregister med oversikt over andre dommer, mangel på økonomi til å betale for at vitner skal komme til rettslokalet, og kanskje enda viktigere, forviklinger knyttet til rettsgrunnlaget.

Flere nivåer

Høstmælingen forklarer at i Kongo og i mange sammenlignbare utviklingsland har man flere nivåer av rettsgrunnlag. I tillegg følger man lokale tradisjoner, for eksempel uformelle måter å løse rettstvister på.

- Mange har lover som stammer fra før kolonitiden. Dersom landet har vært koloni har man lover fra den perioden. Dernest har man nye normer i tråd med internasjonal standard, enten gjennom bistand, kanskje ved at landet har sluttet seg til internasjonale konvensjoner, eller noe så prosaisk som en handelsavtale som krever at landet respekterer internasjonale konvensjoner. I en del land har man også religiøse domstoler, etniske funderte domstoler, og spesialdomstoler for spesielle sakstyper, noe som bidrar til å gjøre systemet altfor komplekst og derfor dårlig fungerende for befolkningen, forklarer han.

- Dette gjør at det er vanskelig å finne ut hva som er rettsgrunnlaget for en sak. Selv godt skolerte jurister med god tid og tilgang på alle rettskildene vil ha problemer. Når man kommer ut i distriktene blir det enda vanskeligere. Og de norske tiltalte i Kongo er jo både i en distriktsrett og i en militær domstol, som behandler en erstatningssak parallelt med en straffesak, forklarer menneskerettighetseksperten.

Kafkaprosessen bare barnemat

- Det er ikke uvanlig at folk blir utsatt for rettsprosesser mye verre enn i Kafkas "Prosessen". Dette er fordi saken kommer opp i mange forskjellige domstoler, og det ikke alltid finnes noe system for å avslutte saker i andre domstoler når saken er under behandling et annet sted. Det bare går og går, som en juridisk evighetsmaskin, sier Høstmælingen.

Han mener at de to nordmennene kan friste en lignende skjebne.

- Man kan tenke seg at noen sitter og venter med erstatningssaker slik at nye sivile rettssaker fortsetter etter denne. Eller at det er andre som venter på dem, for eksempel i Uganda, hvor de er ettersøkt, eller i Norge, for den saks skyld.

Høstmælingen mener de to tross alt har fått bedre behandling enn mange innbyggere i Kongo og andre utviklingsland og at de er blitt vernet gjennom medieoppmerksomhet og økonomiske ressurser.

- I mange rettssaker i fattige land er det bare deg og politiet, kanskje også en dommer om du er heldig. Det skjer mange henrettelser der og da - uten dom. Åpenhet i en rettssak bidrar alltid til bedre rettssikkerhet.

Noe bra

Amnesty mener likevel at det kan være grunn til håp om en bedring av situasjonen på justissektoren i Kongo, blant annet er det planlagt en reform av justissektoren - selv om arbeidet går tregt.

- Reformen inneholder viktig tilslutning til menneskerettigheter, avskaffelse av dødsstraff og rehabilitering av fengsler. Dessuten er advokater og dommere i Kongo veldig godt trenet, sier Philip.

Justissektoren har 0,6 prosent av det kongolesiske statsbudsjettet.

185 mill. i norsk bistand til justissektoren

I 2008 brukte Norge i overkant av 185 millioner kroner på Utenriksdepartementets post for utvikling av justissektoren som helhet rundt om i verden. Dette er en liten økning siden 2005. Når det gjelder støtte til menneskerettigheter har potten økt fra i overkant av 282 millioner i 2005 til nesten 434 millioner kroner i 2008.

- Støtten fordeles mellom offentlige institusjoner i mottakerland og Norge (omfatter Styrkebrønnen), multilaterale organisasjoner og sivilt samfunn. Det er støtte til justisreformer, politisamarbeid, og sikkerhetssektor, i tillegg til støtte til aktive overvåkere, ikke minst i det sivile samfunnet, sier Norad-rådgiver Petter Bauck.

Ifølge Bauck er bistand til justissektoren ofte sett på som meget sensitivt.

- Det griper inn i en stats sjel. Det handler om hvordan staten er regulert, forholdet mellom ulike institusjoner i landet, mellom staten og landets borgere og ikke minst maktforholdene i et land. En del lover er i tillegg sterkt knyttet sammen med et lands historie og tradisjoner, og det er ømtålige temaer å pirke borti, for eksempel lovgivning knyttet til religion.

Dessuten er det en svært kompleks sektor å forholde seg til.

- Justissektoren eller rettskjeden omfatter alt fra lovgivning, politi og påtalemyndighet, via forsvar til domstoler, fengsel og kriminalomsorg. I noen land har man sett at bistandsgivere gir til en del av sektoren, mens andre bidrar i en annen del. Da blir det ofte litt stykkevis og delt, i et allerede nokså uoversiktlig landskap, ikke minst i lys av at ulike bistandsgivere kan ha ulike juridiske systemer. Mange land har lover som er nedarvet fra førkolonitid og kolonitid, sammen med mer moderne lovgivning.

Det norske justisdepartement har ansvaret for et prosjekt som heter Styrkebrønnen, som bl.a. drives i Moldova og Georgia, som Bauck trekker frem som et mer helhetlig opplegg.

- Det har fungert veldig bra, fordi det involverer seg i alle deler av justissektoren, fra lovgivning og styrking av politiet til domstolene og kriminalomsorgen. Det er mye nyttig erfaring å hente fra dette prosjektet, mener Bauck.