Kultur mot frykt

At en mannlig skuespiller skulle forestille sju ulike kvinner uten å kle seg ut, men fortelle om voldtekter, husbrenning og politiets ”rydding” av et fattigstrøk fikk alarmklokkene til å ringe i hovedkvarteret til Central Intellegence Organization (CIO), sikkerhetstjenesten i Zimbabwe, som rapporterer direkte til presidenten.

I løpet av kort tid fikk Paul Brickhill 45 telefoner på alle døgnets tider fra ulike agenter med krav om at han avlyste forestillingen som skulle åpne på kultursenteret Book Cafe som han driver i Harare.

– Noen ganger blir mann redd. Vi følte at denne gangen mente de alvor. Skuespillerne og hele produksjonsstaben ble innkalt til et møte. De tok avgjørelsen: Vi avlyser ikke, la dem heller arrestere oss på scenen. Det krever utrolig mot, men nå tror jeg faktisk vi kommer til å seire. Noen ganger er det mer farlig å la seg skremme, for da vet de at de har tak på deg, sier Brickhill. Nylig var han i Norge som gjest av Mimenta – senter for kultur og utvikling i Kristiansand.

Frigjøringsveteran

Han er mangeårig aktivist. Allerede som 17 åring sluttet han seg til frigjøringskampen i det daværende Rhodesia. Etter frigjøringen fortsatte han som en av Zimbabwes få bokutgivere og drev en bokhandel, Grassroots Books for å spre bøker som tidligere var forbudt. Oppstartkapital kom fra tidligere frigjøringssoldater. De senere årene har han gjennom Pamberi Trust drevet kultursenteret Book Cafe og Mannenberg venues. Livet har beveget seg fra en kamp mot et hvitt mindretallsstyre til en ny kamp mot terrorregimet til ZANU (PF)-partiet ledet av Robert Mugabe. Han tror at volden i Zimbabwe er betraktelig verre enn vestlige medier har rapportert.

– Alle zimbabwere har opplevd en eller annen form for trauma. Vi kjenner alle noen som er blitt utsatt for voldtekt eller overgrep. Frykten som regimet har skapt har vært effektiv. Det blir en slags terror, en visshet om at ”dette kan skje meg”. Og dette startet allerede på 1980-tallet, sier Brickhill.

– Book Cafe har i grunn dreid seg om å fjerne frykt og tillate artister å si hva de vil. Det er et trygt sted uten sensur, sier Brickhill.

Hvert år utnytter 1200 artistene denne friheten gjennom teater, diktlesing, musikk, kunst, film eller boklanseringer. Hele tiden voktes de av menn med svarte solbriller.

Zimbabwe har mistet en hel generasjon intellektuelle og kulturmedarbeidere som har flyktet til utlandet. Likevel preges landet av en vibrerende og ung kulturscene.

– De nye unge artistene er energiske, råe og dynamiske. Det dreier seg om alt fra lyrikk og musikk til teater, forteller Brickhill. Han vet ikke hvem som er deres læremestere, men de viderefører en tradisjon med muntlig kunst som ble brukt under frigjøringskrigen og som nå brukes for å få ut informasjon i en tid da alt ikke kan formidles gjennom journalistikk.

Slam

Da slam-diktning ble introdusert i Harare, tok det kun to måneder før det var over 100 unge diktere i gang i hovedstaden, og fenomenet spredte seg rask til nummer to byen, Bulawayo.

– Populærkulturen lar seg ikke stanse. Den er opp i ansiktet på deg og selvhevdende. I tider med undertrykkelse har zimbabwere tydd til dikt med mange lag, teater, humor og mange gode vitser. Det er en del av motstandskampen, sier Brickhill.

Han tror at maktmennene i Zanu (PF) har begynt å skjønne at kulturmotstanden ikke lar seg stanse.

Hele landet er spent på det kommende valget i landet, trolig neste år. Det forrige valget førte til maktdelingen mellom opposisjonsleder Morgan Tsvangirai, som vant parlamentsvalget, og president Robert Mugabe som brukte vold for å hindre at presidentvalget gikk til en ekstraomgang. Mugabe forsøkte å presse igjennom nyvalg allerede i år. Han hadde planene klare for å sikre seier med massiv voldsbruk. Nabolandene satte en stopper for 88-åringens ambisjoner.

– Dersom Mugabe fusker til seg en ny valgseier er det fare for at landet vil eksplodere. Folk i Zimbabwe har fulgt med på utviklingen i Nord-Afrika. Det gjorde sterk inntrykk når folk i Egypt sa at ”de dro ut på gatene etter at de mistet frykten og visste at de kunne seire”, sier Brickhill.

Optimistisk har han vært tidligere, uten at det har slått til. Men denne gangen tror han at ”ideenes mobilitet” ikke lar seg stoppe.