Mandela den store forsoneren

 Lagene til vertslandet Sør-Afrika og Ny Zealand har begge tolv poeng. Den store stadion i Johannesburg vibrerer med den svarte arbeidersangen ”Shosholoza”, landslagets kampsang. Hvite, for det meste afrikandere, synger av full hals. Det nye nasjonalflagget vaier i ettermiddagsbrisen, og fargene er malt på mange ansikter.

Sør-Afrikas baklinje får ballen. Det sparkes mot mål. En hel nasjonen holder pusten. Ballen henger i luften før den går over – Mandelas magi har virket. Sør-Afrika jubler.

Denne ettermiddagen er nasjonen samlet, stolt og hes av begeistring. I noen neglebitende timer har landets president lykkes i sitt store prosjekt – å forene et splittet folk og samle dem bak nasjonale symboler.

Mandela har på seg landslagets grønne og gule rugbytrøye og caps når han går ned på banen for å overrekke pokalen til den sørafrikanske kapteinen Francois Pienaar. ”Nel-son, Nel-son, Nel-son” roper tilskuerne taktfast.

”Takk for det du har gjort for Sør-Afrika,” sier Mandela til Pienaar i det han gir han internasjonal rugbys gjeveste pokal.

”Det er ingenting mot det du har gjort for Sør-Afrika,” svarer Pienaar, en afrikander som ett år tidligere neppe stemte for Mandela og ANC. Landets fremste rugby spiller forstår det som har skjedd.

Rugby var de hvites idrett. Isolert og boikottet internasjonalt. Springboksymbolet var det hvite landslaget logo. Forrige gang Sør-Afrika spilte mot Ny Zealands lag i Sør-Afrika, som ironisk nok kalles ”All Blacks”, heiet den svarte befolkningen på gjestene.

Mandela tok en veloverveid risiko da han valgte å få hele nasjonen til å støtte rugbylandslaget. Svarte slutter mest opp om fotball, og har liten interesse for rugby. Det var kun én svart spiller med i uttaket. Rugbyforbundet beholdt den omstridte Springboklogoen. Likevel snakket Mandela til svarte forsamlinger om ”våre gutter”. Og landet som helhet feiret seieren.

Da lokalvalgene ble holdt senere på året, var det ingen av de konservative hvite partiene som lenger oppfordret til boikottet. De var igjen med i det sørafrikanske prosjektet. De brukte ikke lenger de gamle hvite symbolene.

På tilsvarende vis sto presidenten fram som fotball-landslagets største fan under Verdensmesterskapet i 1998. ”Bafana Bafana” – gutta boys – ble et nytt samlende uttrykk for landets internasjonale ambisjoner. Denne gangen var det hvite som måtte lære navnene til de svarte idrettsheltene. Senere arbeidet han for at Sør-Afrika skulle være vert for fotball VM i 2010.

Nasjonalsangen ”Die stem” og flagget ymboliserte apartheidstyret. Oppslag om ”Kun for hvite” kjennetegnet raseskilletenkningens ytre. Den hvite nasjonalsangen og flagget feiret de hvites erobring av landet. Knyttneven var de svartes symbol. Grønt, gult, svart og rødt var de svartes farger. Det var dem og oss. Og sjelden utvekslet de håndtrykk og kyss.

Mens hans satt i fengsel, innså Nelson Mandela at det var han som måtte spenne bro over gapet mellom folkeslagene i Sør-Afrika. Mellom svarte og hvite, fargede (folk av blandingsrase) og afrikandere, mellom svarte politiske rivaler. Da han i februar 1990 spaserte ut av Victor Versterfengselet hand i hand med Winnie, var det for å bygge møtepunkter for en fragmentert nasjon. Med en nesten intuitiv forståelse for det politiske spillet og medienes bildebruk (totalt ulik den som preget verden da han ble fengslet) kastet han seg ut i en spent og uklar politisk arena. Han forsto at de hvites frykt var den største faren for en fredelig overgang til demokrati.

I den sammenheng forsto Mandela viktigheten av symbolske handlinger. De hadde større gjennomslagskraft enn tusenvis av ord. Han var bevisst sin egen makt. Ingen må tvile på at han er en slu og beregnende politiker som vet å utnytte mulighetene som melder seg. Ofte holder han et stoisk ansikt uten å avsløre følelser. Men Mandela er ingen skuespiller. Mye av det han gjør er grunnet i en hans overordnede målsetning om å bygge nasjonen. Dessuten er han glad i mennesker, og etter 27 år i fengsel har han en utrolig trang til å oppsøke og samtale med andre.

For mange sørafrikanere var presidentinnsettelsen i Pretoria 10. mai 1994 vendepunktet. Kampflyene, som flyr i formasjon over Union Buildings, farget himmelen med røyk i fargene til det nye flagget. Undertrykkerens våpen er nå i folkets hender. Den lenge fryktede og alt ødeleggende borgerkrigen har uteblitt. En redselsfull ideologi er lagt død.

Mange lot tårene renne den dagen. Det var en landsomfattende renselse.

Folk samlet seg i glede om sin president med nesten helgenstatus. Mandela får tilnavnet den store forsoneren og tilgiveren, uten bitterhet og hevnlyst. Mandela, mannen som mesterer symbolenes makt i en mediastyrt verden, er selv blitt et symbol. I løpet av noen måneder ble han forvandlet fra å være apartheidmartyr til å bli håpet personifisert.

Som president utnytter Mandela kjendisstatusen for å binde landet sammen. Alle er på fornavn med Nelson eller Madiba (hans klannavn). Det er likevel få som kjenner ham. Han er utrolig privat og sammensatt. I anledning hans 80 års dag i 1998, skrev hans gode venn Ahmed Kathrada:

” Som alle mennesker kommer Mdala (den gamle mannen) til kort og har svakheter. Han er en utrolig sammenblanding av bonde og adelsmann; fremtredende demokrat, men er en anelse enehersker; samtidig stolt og jordnær; mykt og hardnakket; målbevisst sta og tilpasningsdyktig; forfengelig og sjenert; avslappet og utålmodig.”

En tilsvarende attest passer hans presidentperiode.

 Mandela ble president i 1994, og ANC fikk makten takket være ”det store kompromisset”. Geriljahæren hadde ikke seiret over apartheidhæren. Forhandlerne for landets flertall klarte å utmanøvrere representantene for det hvite mindretallet i utstrakte forhandlinger mellom 1990 og 1994. Mangt et kompromiss måtte godtas. Noen passet godt inn i Mandelas plan for regnebuenasjonen, andre har hemmet den nye regjeringens omfordelingspolitikk.

Et typisk forsoningskompromiss gjelder nasjonalsangen. Både i forhandlingen til den foreløpige og den endelige grunnloven var dette et vanskelig punkt. De hvite synger ”Die stem”, de svarte synger den religiøse ”Nkosi sikelel´ iAfrika” (Gud velsigne Afrika). Løsningen ble at begge synges i kortversjon med Nkosi sikelel først.

Under begravelsen til en kjent anti-apartheid prest i 1998 skulle nasjonalsangen synges. Folk reiste seg og sang. Men bare Nkosi Sikelel. Da reiste Mandela seg, refset hele forsamlingen, inkludert erkebiskop Tutu, og insisterte at de sang den grunnlovsbestemte versjonen.

Mandela hadde fire boliger i Sør-Afrika, da han ble president. På fødestedet Qunu i det østlige Transkei-området bygget han et feriehus etter modell av fengselshuset han oppholdt seg i før han ble løslatt. Det var enten her eller til privatboligen i Johannesburgs fornemme Houghton-forstad som han trakk seg tilbake. Presidentboligen i Cape Town omdøpte fra det engelskklingende Westbrooke, til det afrikaansspråklige ”Genadendal” (Nådens dal). Genadendal var den første kristne misjonen i Sør-Afrika, etablert i 1738. Misjonsstasjonen ble senere brukt som tilfluktssted for tidligere slaver etter at slaveri ble forbudt. Boligen i Pretoria fikk navnet ”Mahlamba Ndlopfu” – Gryningen av en ny æra.

De hvites motstand ble utradert i valgene i 1994. De hvites frykt for ANC fordampet i takt med Mandelas stigende oppslutning i meningsmålingene.

Dialogen som Mandela haførste med politiske motstandere som Zulu-høvding Mangosuthu Buthelezi og med general Constand Viljoen, lederen for det konservative Frihetsfronten, stod i kontrast til presidentens kjølige forhold til tidligere president Frederik de Klerk. Under presidentinnsettelsen i 1994 sa Mandela at de Klerk var en av Afrikas store sønner. Likevel var det tydelig at Mandela ikke helt stolte på sin forgjenger på grunn av den hemmelige krigen som ble ført mot ANC i årene 1990-93, uten at de Klerk grep inn for å stanse den.

For en mann som har sittet 27 år i fangeskap, opplevd at kolleger er blitt torturert eller myrdet og sett sin egen familie gå i oppløsning under trykket fra kampens oppofrelser, er det spesielt å oppleve at Mandela er totalt blottet for hevnlyst.

Formelt sett var det Sannhets- og forsoningskommisjonen, ledet av erkebiskop Desmond Tutu, som stod for forsoningsarbeidet. Kommisjonen gransket landets nære og brutale historie. Den avslørte apartheidstatens mørke hjerte, og lagt grunnlaget for en juridisk tilgivelse av synder.

Mandela har på det personlige plan stadig arbeidet for å fremme en stemning av forsoning i landet. Hans hevn har vært tilgivelse. Mannen som på 60-tallet la ned påstand om dødsstraff for Mandela, tidligere statsadvokat Percy Yutar, er blitt invitert til lunsj med presidenten.

Statslederen har også invitert konene til frigjøringsheltene Moses Kotane, Walter Sisulu og Steve Biko til te sammen med konene til de hvite statsministrene Pieter Botha, John Vorster og Hans Strijdom.

”Vi har kjempet mot hverandre tidligere. Dette har vi nå glemt. Vi må bygget et nytt Sør-Afrika. Ved å delta på denne sammenkomsten bidrar hver og en med en murstein i det nye bygget vi skaper,” forklarte Mandela. Han var ikke redd for å konfrontere sine landsmenn med deres fordommer.

Betsie Verwoerd, den over 90 år gamle enken etter apartheidsystemets store arkitekt, statsminister Hendrik Verwoerd, sa at hun var ikke frisk nok til å reise til Pretoria, men at hun hadde lyst til å møte Mandela.

Selvfølgelig ville han ha te med kvinnen som hadde uttalt at ”svartinger” luktet vondt og at hun ville ikke servere te til dem på sitt beste servise.

Mandela tok helikopter til den vesle landsbyen Orania i Nord-Kapp der fru Verwoerd bodde sammen med likesinnede konservative hvite, helt isolert. Han fikk servert te på hennes beste servise og det tradisjonelle koeksusters, en veldig søt smultkake som afrikanderne elsker. Det hører med til historien at hennes barnebaarn ble medlem av ANC.

Etter frihetsvalget hadde alle i Sør-Afrika en ”føl-deg-vel”-periode.

 Mandela pleiet denne følelsen. Alle levde i håpet. Etter fire år måtte de innse at realiseringen av drømmen lå langt fram. Altfor få arbeider for å oppfylle drømmen – ikke minst hvite næringslivsledere. Mandelas forsøk på å presse fram den store forsoningen har bare lykkes til en viss grad.

Det var en noe oppgitt Mandela som desember 1997 åpnet ANCs landsmøte, der han selv takket av som ANCs øverste sjef. Han refset det hvite mindretallet fordi det har ikke vært villig til å gi fra seg privilegiene. ”I løpet av de siste tre årene er alle forsøk på radikale endringer blitt motarbeidet,” tordnet Mandela.

Noen måneder senere under åpningen av parlamentet understreket han behovet for moralsk fornying, og behovet for nye forbilder og symboler.

Selv om Mandela sier at ”de som bar den største byrden under apartheid har fått det bedre”, er det en gryende misnøye blant landets fattige. ...Minst sju millioner mennesker bor i rønner av blikk, plast og trerester.

Fattigdommen er stabilitetens og demokratiets største trussel. Apati og politikerforakt er voksende. En rundtur til småbyene i Oranjefristaten eller Gautengprovinsen viser likevel at ANC har oppnådd noe. Nye strømledninger knytter husene sammen som spindelvev. Millioner har fått tilgang til rent vann. Småbarn får nå mat på skolen. Det er bygget i underkant av 200 000 nye hus, men det er langt under millionen som ble lovet under valgkampen.

Dette bidrar til å skape et image-problem for regjeringen. Politikerlønningene er svært gode. Likevel er det stadige avsløringer om dårlig pengestyring og korrupsjon. Dårlige statsråder har ikke fått sparken. Som president var det ofte at Mandela belønnet lojalitet framfor dugelighet. Alt dette svekket troen på ”Mandelas magi”. Samtidig var det Mandela som refset sine egne og tok selvkritikk for ANCs synkende medlemstall.

Mange av regjeringens suksesser er lite synlige. Tre store armeer er blitt slått sammen. Et overdimensjonert byråkrati ble mer strømlinjeformet. Under apartheid var det for eksempel 13 undervisningsdepartementer for ulike raser, provinser og bantustanområder. De er blitt samlet under ett tak – dog ikke uten betydelige gnisninger. Mange flere barn går nå på skole.

Det er som samlende landsfader Nelson Mandela vil bli husket. Han var håpets og forsoningens symbol for hele landet. Den store samfunnsreformatoren ble han ikke. Den mentale forvandlingen han fikk til i Sør-Afrika er langt mer imponerende enn den økonomiske.

Han reduserte de hvites frykt for svart maktovertagelse, men ikke frykten for svarte mennesker. Han ble et håpets symbol for vanlige svarte, men ga dem det sosiale løft han lovet dem i 1994. Målet om å mobilisere folk ”til å frigjøre seg selv” er ikke virkeliggjort. Mandela var en idealist i et land der solidaritet og idealisme var en mangelvare. Frigjøringsidealene ble raskt byttet ut med forbrukerjaget.

Mandela levde et nøktern og disiplinert liv. Han ga bort store deler av sine inntekter til et barnefond. Likevel har alle sørafrikanere et spesiell minne fra Mandela-årene. Dette er et slik minne:

Da Mandela åpnet det demokratisk valgte parlamentet for første gang i 1994, leste han et dikt om et barn som var blitt skutt av soldater. Det var skrevet av Ingrid Jonker. Denne hvite dikteren skrev på afrikaans. Hun begikk selvmord i 1965 i fortvilelse over sitt land. Mandelas framføring av diktet var frigjørende. Med ett ble undertrykkerspråket også frihetens fanebærer:

Barnet som bare ville leke i solen ved Nyanga er over alt,

Barnet som har vokst til en mann drar gjennom hele Afrika.

Barnet som har vokst til en kjempe reiser gjennom hele verden.

Uten et pass .

(Denne artikkelen er en omskrevet versjon av an kapittel fra boken Høvdingen, redigert av Tomm Kristiansen, Aschehoug Forlag))