Rettsløse kvinner

15 år gammel flyktet Angelique Awa fra folkemordet i Rwanda. Hun søkte tilflukt i flyktningleire i DR Kongo før ferden gikk videre til Norge. Nå har hun vært tilbake i Kongo for å dokumentere situasjonen for kvinnene - som masterstudent og budskapsbærer for årets TV-aksjon som går til inntekt for Care sitt arbeid med spare- og lånegrupper for kvinner. 

- Jeg tenkte hele tiden, dette kunne vært meg, sier 29-åringen om de sterke møtene med voldtektsofre.

I forbindelse med en masteroppgave intervjuet hun en rekke kvinner som har overlevd grove overgrep. I sitt arbeid fokuserer hun både på ofrene og de indirekte ofrenes håndtering av seksualisert vold.

Tradisjonelle løsninger

Det internasjonale fokuset på voldtekter i DR Kongo har vært på bruk av voldtekt som en krigstaktikk i øst. Nå lever folk i store deler av landet i fred, men sikkerheten til kvinner og barn er fremdeles dårlig.

I 2006 kom en ny lov som skulle ivareta rettssikkerheten til kvinner som er blitt utsatt for seksuelle overgrep. Før dette sa loven at voldtekt var en kriminell handling - ikke mot det kvinnelige offeret, men en forbrytelse mot familien eller ektemannen til kvinnen. Reformen har på papiret gitt kvinnene større rettssikkerhet, men i mange landsbyer utenfor allfarvei vet ikke folk om den nye loven - og mange kvinner anmelder ikke overgrep.

- Sakene blir ofte løst på tradisjonelt vis ved at overgriperen betaler en bot til offerets familie, forklarer Angelique Awa og fortsetter:

- Kvinnen blir sett på som uren etter voldtekten og blir ofte tvunget til å gifte seg med overgriperen. Holdningen «det er jo ingen som vil ha henne nå» er utbredt. Vi har sett saker hvor det spekuleres i dette. Boten for voldtekt er langt lavere enn hva medgiften er. For å sette det på spissen: Menn voldtar for å få seg en kone, sier Angelique Awa.

Forsker ved NUPI, Randi Solhjell, bekrefter at voldtekt er et problem - også i områder hvor det etter hvert er blitt fredeligere.

 - Dette er former for vold som helt klart er til stede i fred og som er et underliggende problem i de fleste samfunn. Noe av problemet skyldes at volden ofte blir begått av venner, familie og kjærester og det blir en form for "akseptert" voldtekt. Det kan også være vanskelig å anmelde sine egne, sier Solhjell.

Indirekte aksept

Awa mener holdningsendring er det avgjørende stikkordet for å bekjempe vold mot kvinner i DR Kongo.

- Rettssystemet må fungere bedre. Dersom folk ser at overgripere blir straffet kan det virke avskrekkende. Men slik det er nå, orker ikke de fleste å ta saken til retten. Det tar for lang tid og koster for mye penger, sier Awa.

Mange steder har kvinnene nå begynt å organisere seg for å beskytte seg selv. De er avhengige av å hente vann - men de endrer nå rutinene for hvilket tidspunkt de går på og de går i grupper for å være mindre sårbare.

Politiet i Kongo har en gjennomsnittslønn på 30 dollar i måneden - det vil si én dollar om dagen. Ofte blir ikke lønnen utbetalt og mange stasjoneres langt fra familien.

- Resultatet er et korrupt politi som må livnære seg på sivile og paradoksalt nok utgjør en sikkerhetstrussel i de lokalsamfunnene de har som oppgave å sikre, sier Solhjell.

Velger kvinner å anmelde er utfordringene mange. De må gå til politistasjonen for å anmelde saken - en tur som fra enkelte rurale områder kan ta flere dager. Det gjør at politiet kommer sent inn i saken. Videre mangler politiet som regel både telefon, skrivemaskin eller sågar penn og papir.

- Slik systemet er nå, er rettssystemet i Kongo ute av stand til å beskytte kvinner, sier Solhjell.

Rammeverket for å gi kvinner bedre tilgang på rettssikkerhet er definert i Sikkerhetsrådets resolusjon 1325, men det er langt fram til implementering.

- Dersom ikke fokuset skiftes fra skadelindring til et politisk fokus for å fremme kvinners rettigheter, vil volden indirekte aksepteres, sier Randi Solhjell.