Tusenvis av barn har forsvunnet i Sør-Afrika

Den 24. mars 1997 forsvant niåringen Mathew Ohlsson fra hjemmet sitt i Mitchell's Plein i Cape Town, Sør-Afrika.

Publisert

Ifølge familien gikk han ut med avfallsdunken og var sporløst borte i løpet av noen sekunder. Tolv år senere har de fremdeles ingen anelse om hvor han befinner seg. I likhet med tusener av andre savnede barn i Sør-Afrika er Mathew Ohlssons skjebne ukjent.

– Jeg kommer aldri til å glemme den dagen, sier Mathews mor, Michelle Ohlsson.

– Som du sikkert forstår, er det umulig å beskrive hva jeg følte. Jeg ble som et opptrekkbart leketøy som konstant gikk på full speed. Ustanselig gikk jeg rundt og gråt og spurte og bad. Jeg husker ikke en gang at jeg var sammen med de andre barna. Mitt eneste mål var å finne Mathew. Ikke orket jeg å spise, ikke fikk jeg sove – jeg ville bare finne barnet mitt, erindrer hun.

Omfattende leteaksjoner

Familie og venner satte i gang omfattende leteaksjoner etter Mathew da han ble borte. Til tross for utrøttelig leting den dagen han forsvant og i dagene som fulgte, klarte de aldri å finne ut hva som hadde skjedd, eller hvor han befant seg.

Michelle husker de første desperate timene etter at sønnen hadde forsvunnet:

 – Jeg løp til naboene og deretter løp vi sammen til parken. Vi visste ingenting om hvordan man går frem i en leteaksjon.

Politiet engasjerte seg også. Dette var imidlertid ikke til særlig støtte for familien, for politiet lette etter Mathews lik i sanddynene siden de antok at han allerede var død.

Helt siden Mathew forsvant så plutselig og uforklarlig, har familien Ohlsson kjempet for barns sikkerhet, og spesielt har de engasjert seg i leteaksjoner for barn som er blitt borte.

Idealister

Så kjent er de blitt på Mitchell's Plein, og så vellykket har arbeidet deres vært, at det er dem – og ikke politiet – som først blir varslet av bekymrede foreldre som leter etter et savnet barn.

For ti år siden formaliserte familien arbeidet ved å stifte den ideelle organisasjonen Concerned Parents for Missing Children (CPMC). Familien mottar litt økonomisk støtte for å drive organisasjonen, men finansierer stort sett aktivitetene fra egen lomme. Sammen med ektefellen Michael og de tre tenåringsbarna Melanie, Justin og Jason driver Michelle kampanjer for å bevisstgjøre skolebarn. De planlegger også arrangementer og støtter fortvilte mødre som har et savnet barn, og barn som har opplevd overgrep. CPMC har knyttet til seg en liten gruppe unge frivillige som bruker noe av tiden sin til å drive sommerleirer for skolebarn eller hjelpe til med organiseringen av den årlige julelunsjen for mødre som har savnede barn.

Samfunnet har ennå ikke utviklet metoder for å bistå, eller i det minste gjøre noe for å forstå ofrene i forsvinningssaker som den Michelle Ohlsson har opplevd. Dette er én av grunnene til at hun gjennom sitt arbeid har påtatt seg å sette søkelyset på barns rettigheter, deriblant det stadig voksende problemet med barn som forsvinner sporløst.

Familien bor fremdeles i Mitchell's Plein, et område på slettelandet Cape Flats, der det tidligere hvite raseskilleregimet forsviste. Området skulle fungere som arbeiderstrøk slik at tusenvis av arbeidere daglig kunne reise den lange veien til Cape Towns hvite finansdistrikt og områdene rundt, og returnere hver kveld etter endt arbeidsdag. Selv om det ble innført demokrati i Sør-Afrika i 1994, har Cape Flats forblitt en egen verden, totalt atskilt fra resten av Cape Town. Flere generasjoner av arbeidere har slitt med den samme lange veien til jobb. I Cape Flats regjerer fattigdom, gangstervirksomhet og vold hånd i hånd med alkohol- og stoffmisbruk. Familievold og overgrep mot barn er utbredt, og det er i dette miljøet antallet savnede barn stadig øker.

Barnemord

Problemstillingen rundt savnede barn er svært sammensatt, og ekspertene tror i økende grad at bare en liten del av barna blir bortført. Det viser seg ofte at barnet er blitt utsatt for et seksuelt overgrep og deretter blitt myrdet av gjerningspersonen. I mange tilfeller er dette en person som barnet kjenner, for eksempel en nabo eller et familiemedlem.

Ekspertene er enige om at det som regel er i de fattige områdene i Sør-Afrika at barn og voksne blir sporløst borte. Dette er områder med boligmangel, dårlig infrastruktur, utbredt narkotikamisbruk og familievold.

Patrick Solomons er leder for organisasjonen Molo Songololo, som arbeider for å fremme barns rettigheter. Han forklarer det slik:

 – De fleste barna forsvinner mens de er i nærmiljøet. Vanligvis leter vi etter dem i kneipene ved taxiholdeplassene og på ulike steder der vi vet de unge pleier å holde seg. Det kan være i biljardbuler, i bakgårder eller på steder der de kan skaffe seg alkohol. Det kan også være hjemme hos noen eller i et lokale som er tilknyttet en gjeng. Det finnes alltid et sted der folk samles for å drikke eller ruse seg på narkotika, for eksempel metamfetamin. De som skaffer narkotika til andre, får også tak i tenåringer som de enten vil gjøre avhengig av stoff slik at de også kan begynne å selge, eller som de vil utnytte seksuelt.

”Tik”

Både Solomons og Michelle Ohlsson erkjenner at stoffmisbruket i Cape Flats, spesielt bruken av metamfetamin, som lokalt kalles ”tik”, fører til at barn prostituerer seg for å få råd til stoffet. De blir ofre for narkotika- og prostitusjonsvirksomheten som drives av lokale gjenger, og dras dermed bort fra hjemmene.

Molo Songololo er fullt klar over at antallet barn som blir rapportert savnet, ikke helt gjenspeiler det reelle antallet savnede barn på et gitt tidspunkt.

 – Vi er svært bekymret over at så mange barn blir forsømt, fortsetter Solomons.

Barn som forsvinner, er et økende problem i Sør-Afrika. Ifølge Missing Kids SA er omlag 1000 barn savnet bare i Western Cape-provinsen. Dette tallet er beregnet kun på bakgrunn av de barna som er meldt savnet.

Det finnes ulike årsaker til at barn forsvinner, og ifølge Solomons er det bare et fåtall av dem som blir bortført.

– Vi har funnet ut at det foregår menneskehandel med barn innenfor landets grenser i Sør-Afrika. Vi ser at alle barn er sårbare, men at barn med en høy grad av sårbarhet, spesielt fattige barn, lettest havner i faresonen. Barn på landsbygda er spesielt sårbare fordi de lett kan forsvinne raskt, samtidig som foreldrene ikke har ressurser til å engasjere private etterforskere til å finne dem. Vi har erfaringer som viser at det foregår menneskehandel med barn i Sør-Afrika. Nyere undersøkelser vi har gjort, indikerer at barn også blir utsatt for menneskehandel fordi de skal utnyttes som arbeidskraft. Barna bringes til byene der de arbeider i overklasse- og middelklassehjem. Disse barna blir utnyttet, forklarer Solomons.

Mishandling

Solomons kan fortelle at organisasjonen han leder, også har kommet over saker der barn fra nabolandene Mosambik og Zimbabwe har blitt hentet til Sør-Afrika med den hensikt at de skal misbrukes seksuelt.

– I de siste årene har vi avdekket en rekke slike saker, og grunnen til dette er at det nå er blitt større bevissthet rundt menneskehandel, sier Solomons.

I løpet av det tiåret Michelle har arbeidet med barns sikkerhet og leting etter savnede barn, har hun også gjort seg opp en mening om hvorfor barn forsvinner.

– Da vi startet, fokuserte vi bare på barn som var forsvunnet. Det var dette som engasjerte meg mest da. For fire år siden fant vi igjen en jente, og moren fortalte at hun var avhengig av narkotika. Jeg tenkte at dette også kunne være en av grunnene til at barn forsvinner. Og i de siste årene har jeg erfart at mange barn som forsvinner, faktisk stikker av selv. En gang fortalte seks jenter meg at stefaren tok på dem, og at de ikke visste hva de skulle gjøre med det. Moren var alltid full og ville helt sikkert ta stefarens parti siden det var han som skaffet familien penger, forklarer Ohlsson.

Ohlsson erkjenner også at unge jenter ofte trekkes mot prostitusjon fordi det er en måte å slippe ut av familiens ekstreme fattigdom på.

Flere tiltak

Lizette Berry i UCT Childrens Institute mener at barns problemer ikke blir tatt alvorlig nok av myndighetene i landet.

– Jeg tror det finnes løsninger på mange områder. Tiltak i nærmiljøet er definitivt én av løsningene. I Sør-Afrika er vi veldig stolte av å bo i et land som praktiserer Ubuntu (som betyr at ”et menneske er et menneske gjennom andre mennesker”). I enkelte samfunn ser det imidlertid ut til at denne ideologien ikke står særlig sterkt. Mye kunne blitt bedre hvis verdiene i Ubuntu hadde fått mer plass i disse samfunnene. Jeg tror at alt det fattigdommen fører med seg, legger en stor demper på de positive aspektene som Ubuntu kan tilføre i familier og samfunn. Fattigdom er et hovedproblem som det er viktig å ta fatt i. Noen av løsningene bør handle om å gjøre de fattige oppmerksomme på hvilke institusjoner som kan hjelpe dem, for eksempel politiet. Barnemishandling og barns sikkerhet er ofte i søkelyset, og vi trenger virkelig politisk vilje til å sikre at det blir tatt tak i disse problemstillingene på en tilfredsstillende måte.

Mangel på informasjon er også blitt identifisert som et nøkkelområde når det gjelder sikkerhet for barn og forebygging av forsvinning.

Det hjelper lite at sørafrikansk TV stadig viser amerikanske serier der det blir anbefalt å vente 24 timer med å melde en person savnet. Ifølge Michelle Ohlsson er dette en alvorlig hindring i arbeidet for å finne savnede barn. I Sør-Afrika kan en person meldes savnet hos politiet så snart noen merker at personen er borte. Politiet og forkjempere som Michelle har jobbet hardt for å poengtere dette, men Hollywood-propagandaen ser ut til å ha festet seg dypt i folks bevissthet. Et annet problem som kan oppstå, er at foreldrene kan ha mistet identitetspapirene og fødselsattesten til barnet som er forsvunnet, eller at det aldri har blitt laget slike dokumenter. Det å fremskaffe et nyere fotografi av det savnede barnet kan også være vanskelig, og ofte må det brukes et foreldet bilde på plakater og i media under letingen.

Politiet overbelastet

Ifølge mødrene til forsvunne barn arbeider den overbelastede polititjenesten svært tregt når nye barn blir meldt savnet. Kompleksiteten og de utallige båndene til håpløse sosiale omstendigheter som er knyttet til savnede barn, gjør det vanskelig å løse dette problemet med enkeltstående kampanjer.

Berry og Solomons er enige om at det å skape bedre boforhold på steder der fattigdommen florerer, må innebære en sterk forbedring av de sosiale tjenestene på disse stedene: Undervisningskvalitet må sikres på skolene, tilfredsstillende boliger må skaffes, og den store arbeidsløsheten må bort. Barn som driver med aktiviteter på fritiden og som blir informert om hvordan de holder seg unna farene, som har nok mat og kan leke i trygge omgivelser, har mindre sjanse for å forsvinne.

Utfordringen er å skape bedre sosiale vilkår for de sårbare gruppene i Sør-Afrika. Lykkes ikke myndighetene med dette, vil mange kvinner og barn fortsatt gå til grunne. 

Powered by Labrador CMS