Afrika sakker akterut
Fattigdommen i verden blir stadig mer afrikansk. Mens regioner som Latin-Amerika og Øst-Asia har hatt en betydelig nedgang i antall underernærte barn de siste 30 årene, har det vært en kraftig økning i Afrika sør for Sahara. Attpåtil er det en tendens som bare vil fortsette de neste 20 årene.
Dette var blant de utviklingstrekk som ble beskrevet av forskere under NORADs regionale bistandskonferanse på Ås i Akershus 8. mars i år, der matvaresikkerhet, utvikling og miljø var sentrale temaer.
Totalt er det 1,2 milliarder mennesker i verden som har en inntekt på mindre enn én dollar om dagen. Av disse regnes 800 millioner som underernærte, og 40.000 mennesker dør hvert døgn av sult. Fortsatt er det slik at de fleste fattige befinner seg i Sør-Asia (India, Pakistan, Nepal), men fattigdommen i Afrika sør for Sahara øker mest.
- Av 1,2 milliarder fattige bor 75 prosent i dag på landsbygda, men flyttestrømmen går mot de store byene som vil måtte ta imot et stadig større antall fattige, sier forskningsleder Ruth Haug ved Noragric.
Hun påpeker at en vekst i landbrukssektoren vil være viktig for å motvirke rask urbanisering i fattige land
- Vi forventer en økning i antall fattige i Afrika sør for Sahara fram til 2020. I andre regioner regner man med en nedgang, sier hennes forskerkollega Gry Synnevåg.
Bruker 70-80 pst. på mat. I en verden med jevn befolkningsvekst og begrensede ressurser vil antallet jordløse blant de fattige øke. Videre vil stadig flere leve i marginale områder, samtidig som det er en generell tendens mot at det blir et større mangfold i fattigbøndenes inntektsgrunnlag. 20-40 prosent av inntekten skaffes utenom gårdsbruket.
Som følge av aids-epidemien vil stadig flere husholdninger i Afrika være ledet av gamle og kvinner.
Fattige husholdninger er preget av at en høy andel av deres dyrkede areal er basismatvarer, som holdes utenfor det internasjonale markedet og i hovedsak er ment for eget konsum. En høy andel av inntekten - så mye som 70-80 prosent - brukes på mat.
Feminisert fattigdom. Ved siden av tendensen til afrikanisering er det også en klar tendens til feminisering, dvs. at det er kvinnene som i stadig større grad må bære byrdene ved fattigdom. Samtidig som det er kvinnene som utgjør storparten av arbeidskraften i jordbruket, er det også slik at jordbrukets kvinner har mindre tilgang til og kontroll over ressurser enn menn. Viktige ressurser er for eksempel jord, vann, produksjonsmidler, kreditt, teknologi, organisasjoner eller utdanning.
Alt dette legger igjen føringer for hvilke strategier landbruksforskere anbefaler i kampen mot fattigdom.
- Det internasjonale landbruksforskningsinstituttet IFPRI viser til at produktiviteten i jordbruket øker dramatisk når kvinner har tilgang til samme mengde innsatsfaktorer som menn. I undersøkelser som er gjort i Zambia fant man at produktiviteten økte med 15 prosent, sier Noragric-forsker Gry Synnevåg.
Utdanning gir bedre helse. Hun understreker samtidig at en av de mest effektive måtene å redusere fattigdom på er å bedre kvinners utdanning og nettverk. Ved å øke kvinners tilgang til og kontroll over ressurser øker investeringene i utdanning og jenters helse.
- En økning av kvinners utdanning og status innen husholdet bidrar til mer enn 50 prosent reduksjon av barns underernæring, sier Synnevåg.
Hun viser samtidig til at den internasjonale forskningens forklaringsmodeller for sult og matvareusikkerhet har endret seg betydelig de siste 50 årene. Mens det i begynnelsen var vekt på økologiske forklaringsmodeller (underproduksjon og overbefolkning) la man gradvis mer vekt på de økonomiske (markedssvikt, markedstilgang, kjøpekraft). De siste årene har de politiske forklaringsmodellene blitt stadig viktigere. Her vektlegges de fattiges politiske maktesløshet og mangel på stemme, og tiltak innen bistand rettes i større grad inn mot å motvirke denne avmakten.
Gigant-subsidier. NORADs direktør Tove Strand vektla nettopp de politiske forklaringsmodeller og bistandstiltak i sin innledning på Ås-konferansen, samtidig som hun påpekte at bistand bare kunne bidra som ett av flere elementer i utviklingsprosesser. Ikke minst var det viktig at man hadde politisk vilje til å bekjempe fattigdom. Her viste hun også til paradokser i internasjonal politikk.
- Man skal merke seg at mens vestlig landbruk subsidieres med 360 milliarder dollar per år, er Afrikas totale brutto nasjonalprodukt på bare 30 milliarder dollar, sa Strand.