Kampen om å bli FNs tiende generalsekretær tilspisser seg

«Nå kan han gjerne dra hjem, han gjør ingen nytte», sier noen. «Han kunne ikke ha gjort det bedre, gitt tidene vi lever i», lyder det fra andre.

Det er FNs generalsekretær António Guterres det handler om, her i FNs hovedkvarter i New York. FNs toppsjef nærmer seg slutten på sin periode, og jakten på hans etterfølger er for lengst i gang. Men foreløpig er det ikke mange potensielle etterfølgere å velge mellom.

Fristen for å nominere kandidater var satt til 1. april, og om ikke det plutselig strømmer inn nominasjoner fra medlemslandene, endte det med fem innstilte kandidater. Og feltet har allerede krympet til fire, før løpet for alvor er i gang.

Argentinske Virginia Gamba er nemlig ute av bildet, etter at Maldivene – som hadde nominert henne – har trukket støtten til FNs tidligere spesialrepresentant for barn i væpnet konflikt.

La oss se nærmere på de fire som er igjen:

Globalnyt x Panorama

Denne artikkelen er opprinnelig publisert av det danske mediet Globalnyt, som dekker verden i utvikling og Danmarks internasjonale engasjement. Artikkelen er oversatt til norsk ved hjelp av KI, men kvalitetssikret av Panoramas redaksjon.

Her kan man melde seg på Globalnyts nyhetsbrev. 

Første kandidat: Rafael Grossi, Argentina

Gambas hjemland Argentina har nominert Rafael Grossi, generaldirektør for IAEA, Det internasjonale atomenergibyrået. Han har vært åpen om sine ambisjoner i flere år, meldte seg som kandidat lenge før alle andre, og har uttalt at han har bygget et godt forhold til samtlige fem faste medlemmer av Sikkerhetsrådet – USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike – altså de som til syvende og sist bestemmer.

Etter sigende er Grossi særlig tett på USA. For øyeblikket regnes han som favoritt. Det går bra for ham, hører jeg.

Grossi er ikke alles drømmekandidat, i hvert fall ikke blant FN-folkene jeg har rukket å snakke med. Det er en viss irritasjon over at han holder fast i sin nåværende stilling i FN og dermed utnytter posisjonen sin til å drive valgkamp for å bli generalsekretær.

Han kritiseres også for å være for tett med Israels regjering og for ikke å være kritisk nok overfor Russland, skriver den meksikanske professoren Maria Cristina Rosas i Texas-avisen Rio Grande Guardian.

Andre kandidat: Michelle Bachelet, Chile

Chiles tidligere president, tidligere FNs høykommissær for menneskerettigheter og tidligere leder av UN Women, Michelle Bachelet, har sikret seg på forhånd og er blitt nominert av både Chile, Brasil og Mexico.

Det har vist seg å være en god idé. Chiles nye høyreregjering har nettopp trukket støtten til henne, men ettersom hun fortsatt er nominert av minst ett medlemsland, fortsetter Bachelet i feltet.

Mange vestlige land er ikke tilhengere av Michelle Bachelets kandidatur. Det skyldes først og fremst at hun som høykommissær reiste til Kina uten å nevne en rapport hun selv hadde fått utgitt om landets forbrytelser mot menneskeheten. Sjansene hennes regnes som små.

Tredje kandidat: Macky Sall, Senegal

Så er det Macky Sall, Senegals tidligere president, nominert av Burundi, som hadde formannskapet i Den afrikanske union (AU).

Det har imidlertid vist seg at 22 afrikanske land mener han er et dårlig valg, og AU støtter ikke kandidaturet hans. Han er med i feltet, men svekket – og han var ikke en favoritt på forhånd.

Fjerde kandidat: Rebeca Grynspan, Costa Rica

Endelig er det Costa Ricas Rebeca Grynspan. Hun leder FNs organisasjon for handel og utvikling, UNCTAD, og er tidligere visepresident i hjemlandet – et lite land i Mellom-Amerika uten militær, og langt roligere enn nabolandene.

Det var Grynspan som fikk på plass avtalen som gjorde det mulig å frakte korn fra Ukraina ut gjennom Svartehavet. Hun er generelt dyktig til å holde balansen i krevende situasjoner, og har i hele Midtøsten-spørsmålet hatt en fordel av at hun er av jødisk avstamning, og at besteforeldrene hennes ble drept i Holocaust. Det gjør det vanskelig å beskylde henne for antisemittisme.

Grynspan har vært forsiktig i uttalelsene sine – både om Midtøsten, der hun ønsker mer FN-involvering, og om spenningene i Sør-Kinahavet.

Hun er kanskje en kandidat som ikke vil utløse veto fra noen av de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. Men hun er økonom og snakker svært mye om økonomi, bærekraftsmål og bærekraftig utvikling – noe USAs president Trump ikke vil høre på.

Fristen tas ikke på alvor

Feltet er ikke større enn dette, nå rett før nomineringsfristen løper ut. Men det er ikke mange her som tar fristen alvorlig, og de store landene i Sikkerhetsrådet har allerede signalisert at den ikke er bindende.

Dermed undergraver man allerede endringene i utvelgelsesprosedyren som ble innført i 2016, da danske Mogens Lykketoft var president for FNs generalforsamling.

Endringene innebar at kandidatene skal nomineres formelt, levere CV, en oversikt over kampanjemidler og en visjon for arbeidet sitt. Deretter skal de delta i en offentlig høring, som i år er satt til å starte 20. april. 

Kort sagt: de skal søke og stille opp til jobbintervju.

Det eneste FN-pakten sier, er at Generalforsamlingen velger generalsekretæren etter innstilling fra Sikkerhetsrådet. Det gir lite veiledning i moderne tider. Derfor har man forsøkt å etablere nye retningslinjer – men mye fortsetter som før.

Du må være alles andrevalg

Én ting er hvilke visjoner kandidatene har. Noe annet er hvor de kommer fra. Stillingen pleier å gå på omgang mellom kontinentene, og etter den logikken er det nå Latin-Amerikas tur. Derfor er fire av de fem kandidatene fra Latin-Amerika.

Og så er det likestillingsspørsmålet. Det har aldri sittet en kvinne som generalsekretær, og presset for å få en kvinne inn på hjørnekontoret i 38. etasje i FN-bygningen vokser for hver gang en ny representant for verdens befolkning skal velges.

Kampanjen «1 for 8 billion» ble opprettet for å forbedre ansettelsesprosessen og særlig for å få valgt en kvinne. Den ble stiftet i 2014 som «1 for 7 billion», men måtte skifte navn da verdens befolkning passerte 8 milliarder. Kampanjen har ennå ikke nådd målene sine.

Det er andre ønsker som heller ikke er blitt gjennomført – som kravet om at Sikkerhetsrådet anbefaler minst to kandidater til Generalforsamlingen. Svaret er så langt nei.

Et annet forslag som samler støv, er å velge generalsekretæren for én periode på syv år, uten mulighet for forlengelse. Det ville gjøre vedkommende mer uavhengig av de mektigste medlemslandene. «No way», er svaret.

I år er alt mer uforutsigbart enn noensinne, fordi det er vanskelig å vite hvor USA står og hvordan Washington vil gripe valget an. Jeg spurte en erfaren diplomat hva han trodde ville skje, og fikk til svar: «Jeg kan ikke engang forutsi hva som skjer om halvannen uke.»

Et godt tips er at andre kandidater venter i kulissene. De observerer hva som skjer med de første – hva de blir spurt om, og hvordan svarene mottas av de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet.

Det kan skje at det oppstår enighet om én kandidat, noe som er leit for dem som ventet. Eller alle blir vraket, mulighetsrommet åpner seg på nytt, og de neste kandidatene vet litt mer om hva landene faktisk ser etter.

Kunsten er å bli alles andrevalg. De store landenes favoritter vil bli skutt ned av de øvrige. Derfor er det beste å stå som nummer to på alles liste, forteller en FN-diplomat som snart vil oppleve sin fjerde generalsekretær.

Ikke blant de store

Mens valgkampen går for fullt for å finne neste generalsekretær, har folk så smått begynt å gi karakter til den nåværende – selv om det er litt tidlig å felle en endelig dom.

Valgprosessen var aldri mer åpen og grundig enn i 2016, da FNs medlemsland for første gang utpekte en tidligere statsminister – António Guterres fra Portugal. Det var i et år der det egentlig ble lett etter en kvinne fra Øst-Europa.

Til tross for den grundigste prosessen noensinne vil han trolig ikke gå over i historien som en av de store generalsekretærene. Skuffelsen er tilsynelatende voksende.

«Hvorfor er han ikke i Midtøsten? Hvorfor ser vi ham ikke ute i felten? Hvorfor prøver han ikke i det minste – han har jo ingenting å tape?» spørres det i gangene.

Dette er en holdning jeg merker har blitt sterkere blant FN-ansatte de siste årene. Og ifølge Jenna Russo, forskningssjef ved Det internasjonale fredsinstitutt og leder av Brian Urquhart-senteret for fredsoperasjoner, er generalsekretæren påfallende passiv.

Han kritiseres også for å fylle organisasjonen med politisk utnevnte ledere, og for å forsøke å være alles venn i en svært turbulent tid.

På plussiden besetter han stillingen i en usedvanlig krevende og konfliktfylt periode. Guterres har nylig utnevnt en spesialrepresentant for Midtøsten, som kan knytte kontakter med de ulike partene utenom det fastlåste Sikkerhetsrådet.

Han har også satt i gang et arbeid for å frakte viktige innsatsvarer til gjødselproduksjon gjennom Hormuzstredet – noe som kan bety liv eller død for millioner av bønder i utviklingsland.

Akkurat nå kan det være et gunstig tidspunkt, ettersom krigen mot Iran ser ut til å gå i stå. Generalsekretæren har en tendens til å vente til tidspunktet virker riktig, forteller en som kjenner Guterres godt.

Men Guterres synes også å nøle med å engasjere seg direkte i kriger – på samme måte som forgjengeren Ban Ki-moon ble kritisert for. Det er faktisk 20 år siden FN sist hadde en generalsekretær med fokus på det mange anser som kjerneoppgaven: fred og sikkerhet.

Guterres er fremfor alt en reformator – en som ønsker å bygge velfungerende systemer. Men tiden er knapp. Det haster med å gjennomføre store endringer, både for å spare penger og få det enorme systemet til å fungere bedre. Og det må settes nok i gang til at det ikke kan reverseres.

For er det noe som virker noenlunde sikkert i en uforutsigelig verden, er det at en ny toppsjef sjelden ønsker å innlede sin periode med å videreføre forgjengernes første prioritet. António Guterres har ni måneder på å sette sitt avtrykk.