Afrika trenger vår solidaritet

Store afrikanske statsledere som Ghanas Kwame Nkrumah, Senegals Leopold Sengkor og Tanzanias Julius Nyerere bar fram visjoner i en politisk retorikk som begeistret i Afrika, og mange andre steder i verden. Til å begynne med gikk mye veldig bra i mange afrikanske stater. Det ble økonomisk vekst og framgang. Når det gjaldt helse og utdanning var utviklingen nesten eksplosiv mange steder. Tanzania, for eksempel, gjennomførte den største og mest omfattende skole- og utdanningskampanje noen gang i verdenshistorien. På ca. 15 år klarte Tanzania å bryte uvitenhetens lenker for sitt folk. I 1960 kunne en av ti mennesker i Tanzania lese, 15 år seinere var tallet ni av ti.
I dag, 25 år seinere, forteller meldingene fra Tanzania at bare 4 av 10 kan lese, og at særlig barna igjen drives inn i en livssituasjon der skolegang blir en umulighet og det å ikke kunne lese blir hverdagen for snart halvparten av befolkningen. Hva er det som har skjedd?

Det er mange faktorer som forklarer dagens store menneskelige, sosiale, økonomiske og politiske krise i Afrika. Noen av årsakene er hjemmelagede, andre skyldes ytre påvirkning; politiske og økonomiske forhold i verdensøkonomien som styres av krefter utenfor Afrika. Jeg vil gjerne først si litt om det siste knippet av årsaker.
De aller fleste afrikanske land er råvareprodusenter. Det vil si at de først og fremst produserer kaffe, te, tobakk, bomull, frukt og grønnsaker for verdensmarkedet. De land i Afrika som er avhengig av disse eksportvarene, og det er de fleste, har som hovederfaring fra verdensmarkedet i de siste 30 år at prisene på disse varene gjennomgående har falt, til dels meget sterkt. I tillegg har prisen for noen av varene, som bomull, variert med opp til 50 prosent fra et år til et annet. Slike forhold er ødeleggende for økonomien i alle land. Tenk bare på hva som ville skjedd i norsk økonomi om oljeprisen hadde falt hvert eneste år i 10-15 år, og at eksportprisen på fisk i tillegg hadde svingt med opptil 50 prosent fra et år til et annet. Det hadde blitt kaos i norsk økonomi, velferdsordningene ville ha blitt truet og arbeidsledigheten ville blitt meget stor.
Afrikanske land har i den samme perioden, dvs. fra midten av 1970-åra og til nå, blitt betydelige låntakere på verdens bankmarked, særlig hos Verdensbanken og Det internasjonale pengefond. Afrika har dermed fått en gjeldsbyrde som er knugende og ødeleggende for samfunn og folk. Tanzania bruker for eksempel mer penger på å betale renter og avdrag på utenlandsgjeld enn det i dag til sammen bruker på skole og helse for sitt eget folk. Slik blir selvsagt også gjelden og gjeldsbyrdeproblematikken veldig ødeleggende for samfunnsutviklingen. Bistanden fra de rike land til Afrika har de siste årene blitt markert redusert og er i dag mindre enn det Afrikas stater betaler i renter og avdrag på sine lån til Verdensbanken og Pengefondet, og til kommersielle banker i de rike land.

I tillegg til at eksterne faktorer gir negative virkninger på økonomi og politikk i afrikanske land kommer så de «hjemmelagede» årsaksforhold. Det gjelder i nesten alle afrikanske land at det styresett de valgte med ettpartistater, både kapitalistiske og sosialistiske, har vist seg å være dårlige politiske modeller for samfunnsstyringen. Maktmisbruk, krenkelser av vanlige folks rettigheter, grovt misbruk av egne maktposisjoner fra elitens side og dermed en stadig mer omseggripende korrupsjonskultur har alt sammen vært sterkt medvirkende og hjemmelagede årsaker til dagens krise.
På toppen av alt dette kommer så HIV/AIDS-epidemien som rammer Afrikas folk langt hardere enn andre steder i verden. Ingen har det fulle svar på hvordan og hvorfor det er blitt slik. Men en kombinasjon av kulturtradisjoner, uvitenhet, fattigdom og uansvarlige politiske ledere må ta hovedskylden for situasjonen.
Afrikas kriger og konflikter er et siste knippe av årsaksforhold, og kanskje det aller viktigste, som må nevnes når vi leter etter forklaringene på Afrikas krise. Krigene i Angola, Kongo og Sudan er først og fremst en kamp om adgang til og kontroll med landenes enorme natur- og mineralressurser selv om religiøse og kulturelle konfliktdimensjoner også finnes. Krigen mellom Eritrea og Etiopia var særlig brutal og meningsløs. Konflikten og krigene i Somalia, Sierra Leone, Liberia m.fl. har som årsak en blanding av det som er nevnt ovenfor. Konsekvensene er i alle fall de samme. Samfunn males i stykker, mennesker drepes i enorme antall, andre får sin helse ødelagt for livet, og all infrastruktur i samfunnene ødelegges. Krigene i land som Sudan og Angola stimuleres og støttes av utenlandske interesser. Ressursene, særlig pengene afrikanske stater bruker på våpenkjøp og krig, er helt vanvittige og selvsagt ødeleggende mht. annen ressursbruk i samfunnet.

Skal vi med et så trist hovedbilde som bakgrunn bare si, som noen synes å mene, glem Afrika, la kontinentet og folkene der seile sin egen sjø. Det behøver ikke angå oss!
En slik holdning er moralsk og politisk ikke bare uansvarlig, men forkastelig. Afrikas problemer og Afrikas krise er en del av vår hverdag. Afrika er Europas kontinentale nabo med bare Middelhavet som skiller. Krisen i Afrika vil derfor måtte få negative virkninger også for Europa. Så det er i vår egen interesse nå å bistå Afrika.
For Norsk Folkehjelp og sikkert mange andre i Norge er Afrikas krise en mulighet for å vise solidaritet med hardt prøvede og meget fattige mennesker. Derfor er det at vi i Norsk Folkehjelp har lansert opplysnings- og innsamlingskampanjen «Afrika - 2000».

Halle Jørn Hanssen er generalsekretær
i Norsk Folkehjelp.