Former fortiden

På flere offentlige steder i Mosambik er det fortsatt veggmalerier fra krigens dager. Denne kunsten skildrer oppfordringer til solidaritet og kamp, lidelsesfigurer og smerte. Men dette er ikke lenger kunsten til den unge generasjonen som har vokst opp i fred.

– Før var kunstnerne mer låst og hemmet. De skulle bestandig skildre krig og lidelse. I dag lages også verker om fred og glede, sier billedkunstren Pekiwa (34). Han former skulpturer og utskjæringer fra gammelt treverk hentet fra ruiner fra den portugisiske kolonitiden. Han gir fortidens materiale ny form og liv.

Pekiwa har rastafletter og et stille vesen. I elleve år har han hatt hus og atelier i bydelen Matola i utkanten av hovedstaden Maputo. Flere av skulpturene står rundt om i hagen eller lener mot husveggen. Allerede som 14-åring begynte han med kunst, akkurat som faren.

– Situasjonen for kunsten i Mosambik forbedrer seg stadig. Myndighetene gjør en stor innsats. Nå har de åpnet ett kunstinstitutt, og mange i min generasjon går der. Den sosiale situasjonen i landet forbedrer seg også, selv om det er mange vanskeligheter. Ennå har vi stor arbeidsledighet. Men vi har mange statlige prosjekt og mange foretak som bidrar til å forbedre befolkningens levekår, sier Pekiwa.

I lengre tid har han jobbet på Ilha de Mocambique, en liten øy oppover kysten. Tidlig i kolonitiden var det landets hovedstad. Den var også viktig for arabisk handel og swahili-kulturen langs Afrikas østkyst.

– Jeg oppdaget Ilha de Mocambique i 2004 som turist. Jeg fikk ideen å jobbe med dørene jeg fant i ruinene der. Jeg så også de utskjærte båtene som fiskerne bruker. Kulturen der er så forskjellig fra der jeg kommer fra her i sør. Jeg ble forelsket i kulturen der, og i det rike kilde materiale de har, forteller Pekiwa.

– Min kunst er en måte å gi liv til det som ser dødt ut. Ruinene på øya ser døde ut. Å jobbe med Ilha og materiale derfra, er også en måte å spre kunnskapen om Ilha, for å bevare den som kulturminne. Jeg tror jeg bidrar til å bevare øya, sier han.

Han tok med seg gamle vinduer og dører fra ødelagte bygninger. Figurer og former skjæres inn i det slitte treverket.

Samtidig er de gamle fiskebåtene blitt en viktig del av hans kunst.

– Båten har en egen estetikk. En skulpturell estetikk. Dessuten er båten et middel for livsopphold og for kommunikasjon. Båten en spesiell plass hos meg, fordi jeg har alltid bodd nær kysten og havet. Selv om min familie ikke var fiskere, hadde vi mange naboer som var det. Vi hadde sterke bånd til havet. Det er en del av min barndom. Da jeg oppdaget båtene her, de tradisjonelle båtene – fra treet, til båten, til havet – hele miljøet er involvert, sier han.

Båtskulpturene til Pekiwa får nesten menneskelige former.