God presse gir dårlig rykte
Det må være mange dilemmaer i internasjonal utviklingspolitikk. Jeg har noen av dem i hendene i form av den nyeste korrupsjonsstatistikken fra den internasjonale organisasjonen Transparency International. Deres Corruption Perception Index er den lista som virkelig gjelder når korrupsjon skal graderes.
Den er bygget opp av flere uavhengige målinger av korrupsjon i 180 land. For de skandinaviske landene, som normalt alle havner blant topp 10, er lista sikkert et hyggelig syn. Sett fra Kenya, som i år ligger på plass nummer 146 og blant land vi absolutt ikke har lyst til å sammenligne oss med, er statistikken dyster lesing. Til sammenligning står det en del bedre til i Tanzania på 126 plass, som dermed ifølge statistikken skulle ha ganske mye mindre korrupsjon enn Kenya.
Jeg kjenner både Kenya og Tanzania godt. To naboland som begge sliter med korrupsjon. Jeg har arbeidet i ledende avisredaksjoner i begge landene og vet mye om hvordan journalister og redaktører handler og tenker. Min påstand er at Tanzania er like, eller kanskje mer, korrupt enn Kenya. Grunnen til at Kenya oppfattes og måles som mer korrupt enn Tanzania er at kenyanske medier er både dyktigere og modigere når det gjelder å avsløre korrupsjon enn mediene i nabolandet Tanzania.
Konsekvensene ved å havne på lista over de mest korrupte land i verden er at Kenya mister bistandspenger og private investeringer fra hele verden. Bistand er jo også en slags investering og ingen vil risikere at investeringene spises opp av omfattende korrupsjon. Samtidig er bistandsgiverne ivrige etter å støtte opp om kampen mot korrupsjon, der mediene spiller en avgjørende rolle. Her oppstår det altså en merkelig motsetning. Jo flinkere mediene blir til å avsløre korrupsjon, jo mer korrupt oppfattes landet og det straffes vi for av bistandsgiverne.
Kenya har en friere og langt mer robust presse enn Tanzania. Kenyanske medier har også mye større ressurser, både i form av kunnskap, tradisjoner og penger, til å avsløre korrupsjon. Gravende journalistikk er både kostbart og farlig, og min erfaring er at mediene i Kenya både våger og satser mer der tanzanianske medier i tilsvarende saker feiger ut. Tanzanianske medier trår på gummisåler rundt korrupsjonssaker som ikke er helt åpenbare og sanksjonert av myndighetene. Der journalistene kommer på sporet av noe stort og kontroversielt er det ofte redaktøren som setter foten ned og stopper publisering etter å ha fått en nattlig telefon fra en minister eller en mektig forretningsmann.
Myndighetene i både Tanzania og Kenya gjør mye for å hindre en fri og uavhengig presse, og går ikke av veien for å forsøke å stoppe medier som blir for brysomme for dem. I Kenya raidet politiet avisen The Standard og tok med seg alle datamaskinene i redaksjonen. Dette skjedde da redaksjonen var i ferd med å trykke saker som ville bli svært truende for president Kibaki. Datamaskinene har aldri blitt levert tilbake, men raidet har ikke ført til at avisen (som også eier tv-stasjonen KTN) slutter å være kritisk og undersøkende i sin journalistikk. Tvert i mot.
I Tanzania stengte myndighetene avisa Mwanahalisi etter at den avslørte store korrupsjonssaker der ministre og andre ledende politikere var involvert i skatteunndragelser og for å ha mottatt penger for tjenester til næringslivet. Saken om stengingen av avisa er nå i retten, men støtten fra andre mediebedrifter er halvhjertet. Mange sier at avisa «fikk som fortjent». Tanzania fortsetter også med den merkelige ordningen at alle journalister i landet må godkjennes og akkrediteres av det statlige informasjonsministeriet. Brysomme journalister står i fare for å miste akkrediteringen, men få protesterer mot ordningen.
Jeg vet at både Tanzania og Kenya sliter med mye korrupsjon, men korrupsjonsstatistikker bør nok utstyres med en kolonne der evne og vilje til å avsløre korrupsjonen legges inn, og de to kolonnene veies mot hverandre. Mediene er helt avgjørende i kampen mot korrupsjon, men både aviseiere, redaktører og journalister vet at det er enormt krevende å stå imot presset før og under en korrupsjonsavsløring. Korrupsjonsjegere risikerer både liv og helse og kommer ofte ut av bataljene med skakkjørt økonomi og svakere karrieremuligheter. Mange spør seg i ettertid om de personlig ofret for mye i kampen mot korrupsjon.
Jeg har selv avslørt alvorlig korrupsjon og pengemisbruk i en offentlig helseinstitusjon. Hele familien min kom under sterkt press, og jeg måtte til slutt flytte fra byen jeg arbeidet i. Mange kritiserte meg for artiklene jeg skrev. Ikke fordi de inneholdt feil, men fordi jeg i det hele tatt skrev dem. I ettertid angrer jeg ikke, men jeg har sikkert bidratt med mitt for å skyve Kenya opp på listen over verdens mest korrupte land.
Christine Afandi Agalomba er journalist i The East African i Kenya.
