NOHUNA (b-a): – Jeg vet ikke helt når og hvorfor landsbyen min fikk forbannelsen kastet på seg, men det kan ha vært for 400 år siden. Siden den gang har vi vært stemplet som utstøtte og skitne, sier landsbyleder Botosambaika i landsbyen Nohuna – hundelandsbyen.

Langs den vakre, gassiske østkysten slår bølgene fra det mektige Stillehavet inn over sanddynene. Langs elveleiene og innover i landet ligger landsbyene tett i tett. Den ene landsbyen med trehytter glir umerkelig over i den andre. 

For en utenforstående skiller ikke Nohuna seg ut fra de andre landsbyene rundt. Her er barna like smilende og har like loslitte klær som i nabolandsbyen. Gjestfriheten overfor besøkende fra utlandet er like stor. Men idet bilen svinger opp bakken og inn i landsbyen, er vi i den såkalte «hundelandsbyen» – byen hvor et gammelt tabu i generasjoner har holdt befolkningen nede.

Isolert

– Takk for at du har kommet for å høre historien vår. Dette er historien, sier den folkevalgte landsbylederen og lokal «konge» for fire år, Botosambaika:

«Det var en mann som tilhørte stammen vår som reiste ut for å lete etter penger. Fra gammelt av var skikken at den som lyktes, skulle ha med seg en okse hjem som symbol. Denne mannen gjorde det bra, og tok derfor en okse med seg hjem. Men ikke alle så med blide øyne på at mannen var blitt rik. Da han kom hjem med oksen, var det derfor noen som sa: «Det der er ingen okse. Det er en hund». Tradisjonelt blir hunder ansett som skitne. Å kalle noe for en hund, er derfor svært nedsettende. Dette utsagnet ble hengende ved mannen, hans familie og slekt – ja hele landsbyen».

 – Hvordan har dette tabuet påvirket livet til innbyggerne her?

 – Tidligere var landsbyen vår helt isolert. Ingen ville kjøpe noe fra landsbyen vår, men dette har endret seg litt de siste par årene. Men folk fra landsbyer rundt vil fortsatt ikke gifte seg med våre ungdommer, av frykt for selv å bli utstøtt. Vi får ikke besøk fra nabolandsbyene – heller ikke når det er store feiringer som for eksempel når guttene i landsbyen omskjæres. Og for få år tilbake kunne ikke våre barn gå på skole etter tiårsalderen fordi skolen da lå i en nabolandsby. Derfor begynte våre barn på skolen da de var seks år, og sluttet da de var ti, forteller landsbyleder Botosambaika.

Forandringen

De siste par årene har det sakte, men sikkert, skjedd små endringer for innbyggerne i den utstøtte landsbyen. Den franske katolske presten, fader Vincent Carme, kom og bosatte seg i landsbyen. Sammen med landsbybeboerne begynte han å kjempe mot tabuet.

Og på den lutherske landbruksskolen Fihaowanoa tok den kvinnelige rektoren Felicité Ramiharimanana, en modig avgjørelse. 

– Jeg ble vekket opp om natta av en gruppe med redde ungdommer fra Nohuna. De kom til meg nattestid for å legge fram sitt ærend: De ønsket å studere ved skolen, forteller Felicité.

Hun rådførte seg med lokale myndigheter: De var klare i sitt råd: Du må ikke ta inn noen fra denne landsbyen. Da vil alle de andre elevene slutte. 

– Jeg ba dem om å søke, og bestemte meg for å se om de klarte inntakskravene. Det gjorde fire av dem. Jeg ba til Gud, og valgte å trosse rådet og la dem få begynne, sier Felicité.

Redde studenter

– Jeg var så redd, forteller Honoré Anselme Raveloniaina.

– Jeg var redd for å bli fornektet av vennene mine på skolen hvis de fant ut hvor jeg kom fra. Vi bor på internat på skolen, og jobber og lever svært tett oppå hverandre. Jeg sa derfor aldri navnet på landsbyen min. I stedet sa jeg at jeg kom fra byen – fra Vohipeno, forteller Raveloniaina.

For rektor Felicité er livet på den gassiske østkysten og som leder for landsbruksskolen gjennom 25 år også blitt et møte med en del av Madagaskar hvor mange ulike tabuer kontrollerer folks hverdag.

– I denne delen av Madagaskar er det mange tabuer. Typen tabu varierer fra stamme til stamme. Men dette er en svært konservativ del av Madagaskar. Vi opplever at tabuene skaper mye frykt, at de hindrer utvikling og at de er vanskelige for folk å kvitte seg med, sier Felicité.

Ett tabu kan være at det kun kan arbeides på visse dager. Eller at en ikke skal dyrke grønnsaker. 

– Noen tabuer kan være eksistensielle – som for eksempel at folk i området her ikke spiser høne i frykt for at en kvinne kan ha tatt livet av den, forteller Felicité.

Barn kan være født på feil dag. Eller enda mer problematisk: Tvillinger.

– Tidligere ble tvillinger tatt livet av. I dag blir de som regel gitt bort, mens andre steder beholder foreldrene ett av barna. Noen velger å gi den ene tvillingen brystmelk og pleie. Den andre blir liggende. Sterkest er tabuet dersom barna er av ulikt kjønn. Det regnes som farlig, og foreldrene må gi bort begge barna, forteller hun.

– Hva skjer med dem som velger å bryte tabuene?

– Tabuene her har stor makt over folk. Mange er veldig redde. Brytes tabuene, svarer lokalsamfunn og familie med å støte deg ut og nekte deg å bli begravet i familiegraven. Som kristne forsøker vi å møte tabuene med en tro som er sterkere og som kan erstatte tabuene. Men ofte opplever vi at også kristne holder fast på dem. For mange koster det for mye å bryte helt med de gamle tradisjonene, sier Felicité.

Målbevisst ung mann

På en liten jordflekk i solsteiken jobber en ung, sterk mann. Den nyervervede kunnskapen fra landbruksskolen Fihaowanoa testes ut. Stolt viser Olivier Randretsy Lahizoku fram det bugnende resultatet. 

– Jeg nekter å la meg kue av tabuet. Derfor har jeg venner som kommer hit til landsbyen på besøk. Og derfor har jeg slått meg ned her for å drive jorda. Med den lærdommen jeg har fått på skolen, har jeg klart å dyrke jorda så bra at jeg både har klart å brødfø meg selv og spart penger i banken. Nå skal jeg bygge meg hus, dyrke opp mer jord og skaffe meg kyr, forteller Olivier stolt.

– Frykter du at din vellykkethet kan føre til at naboer og venner vil kunne bli misunnelige? 

– Jeg vet at når jeg slår meg opp vil mange – særlig andre unge – utfordre meg og forsøke å ødelegge for meg. Min måte å svare på vil være å fortsette med mitt. Men jeg vet at reaksjonene vil komme. Snart skal jeg kjøpe meg sykkel og mobiltelefon. Det er det ikke alle som vil like, sier Olivier.

Tapte kjæresten

Tabuet knyttet til landsbyen han kommer fra har allerede kostet Olivier den jenta han var kjæreste med og ville gifte seg med. Pasceline og han studerte sammen på landsbruksskolen. Olivier dro til foreldrene hennes og spurte om å få gifte seg med datteren deres.

– Pascelines foreldre var ikke fra området her, og godtok at jeg giftet meg med datteren deres til tross for at jeg kommer fra Nohuna, forteller Olivier.

Det gjorde imidlertid ikke Pascelines svoger og pastor i den lokale, lutherske katolske kirken, pastor Romeal.

– Han ville ikke at søsteren til hans kone skulle gifte seg med en mann fra «hundestammen», forteller Olivier.

– Har du kontakt med henne?

– Jeg har forsøkt å få kontakt med henne, men hun er gift med en annen mann nå. 

Mor til Olivier, Livra, lytter til sønnens historie.

– Jeg er stolt av at sønnen min kjemper imot denne falske historien, sier Oliviers mor, Livra.

Hun frykter ikke for den driftige sønnen sin framtid. – Nei, jeg håper og tror at barna mine vil klare å kjempe for seg selv og mot tabuet, sier Livra, som selv er bosatt i storbyen Manakara og kun kommer til landsbyen for å hjelpe Olivier med innhøstingen. 

Viktig lærebok

I Vohuna er landsbyleder Botosambaika svært glad for de endringene som har skjedd i landsbyen etter at fader Carme slo seg ned og satte opp en gassisk luthersk kirke i landsbyen. Presten, som nå er reist tilbake til Frankrike på grunn av alvorlig sykdom, holdt en innvielsesfest for kirken i 2004. Måltidet han valgte å servere besto av flere ingredienser som ifølge tabuene var forbudt. Fader Carme ba de frammøtte lokale prestene og biskopene om å bryte tabuene og spise måltidet. Noen spiste. Andre avslo.

– At vi har fått kirke, har ført til at det nå er blitt et vennskap mellom luthersk kirker også i andre landsbyer. I motsetning til tidligere aksepterer de at vi møter dem, og spiser ris og bønner med dem. 

Å spise kjøtt sammen er imidlertid fortsatt uakseptabelt, sier Botosambaika.

Et annet og viktig framskritt er at gassiske myndigheter har gitt ut ei bok i gassiske skoler om ulike religioner. Her fortelles også historien om befolkningen i hundelandsbyen.

– I boka sies det at dette tabuet ikke er sant. Dette er viktig for oss. Vi er så lykkelige nå for at folk 

får vite. Nå håper vi at folk ikke lenger vil fornekte oss, sier Botosambaika. 

– Sterke tabuer som former folks identitet

– Tabuer på Madagaskar og i mange andre afrikanske land er erfaringsbaserte historier, nedfelt i en tradisjon. Å endre disse forestillingene vil ta lang tid, sier sosialantropolog Marianne Skjortnes.

Hun har gjennom feltarbeid på den gassiske landsbygda sett hvordan tabutradisjonene hindrer utvikling.

– Tabuer som i hundelandsbyen skaper utrolig sterke begrensninger for landsbyfolket og deres relasjoner til omgivelsene. Disse tabuene er nedarvede tradisjoner. Som oftest har de utgangspunkt i en negativ hendelse, forteller Skjortnes som er førsteamanuensis ved Misjonshøgskolen i Stavanger.

Som eksempler på «negative hendelser» for lokalbefolkningen nevner hun tap av jord, dødsfall, syklon eller et barn født med misdannelser.

Skjortnes forteller at de erfaringsbaserte historiene i den lokale kulturen er viktige for å skape tilhørighet og familieidentitet.

– Bryter en med tabuene, risikerer en derfor også sin familietilhørighet. På landsbygda er det den tradisjonelle kulturen med tabuer det som styrer folks hverdag. Å bryte denne tradisjonen er derfor svært vanskelig for mange, sier Skjortnes.

Hun mener endringsaktører som bistandsarbeidere derfor må være svært varsomme i sin framgangsmåte, og innse at å snu holdninger tar tid.

– Disse tabuene kan ikke forklares ved hjelp av logikk. Endringsaktører må forstå hvor grunnleggende tabuene er for folks identitet. Men i møtet med det moderne samfunnet – ikke minst via utdanningsinstitusjoner – kan folk få erfare at for eksempel det å spise svinekjøtt ikke er farlig, sier Skjortnes.