Afrikansk misjon i Europa

Selv bor jeg i en stor afrikansk by som har tatt navnet sitt fra en bitte liten landsby i utkanten av Glasgow i Skottland. Mens Blantyre i Malawi har vokst seg stor og livlig, er Blantyre i Skottland en gate med en pub og et par butikker - og jeg så ingen kirke der. Kanskje disse ulikhetene også er typiske for utviklingen av kristendommen på de to kontinentene.
Det er oppdageren, legen og misjonæren David Livingstone som er bindeleddet mellom Blantyre, Malawi, der han i en periode bodde og virket som misjonær og Blantyre, Skottland, der han vokste opp, og der det nå er et stort Livingstone-museum. Historien etter Livingstone og de skotske misjonærene er synlig mange steder i mitt hjemlige Blantyre. Men det er historie nå.
Det var de hvite misjonærene som brakte kristendommen til oss. Etter hvert har misjonen blitt vel så mye utviklingshjelp som forkynnelse. Samtidig har det vokst fram et sterkt og mangfoldig menighetsliv. De fleste malawiere har et nært og klart forhold til sin Gud, mens min erfaring fra Europa viser det motsatte.

Jeg er selv en ivrig og glad kristen. Hver søndag går jeg i den enkle kirken i Baptistmenigheten jeg
tilhører. Jeg tar på meg fine klær og møter fram tidlig på morgenen. Mange har kommet før meg og den unge, hvite presten virker alltid oppglødd og pratsom. Også lokale prester og forkynnere er folk vi ser opp til og søker råd hos. I kirken er det mye liv og masse sang. Selv synger jeg i et kor og har en liten duo sammen med en venninne. Når gudstjenesten er over samles vi utenfor kirken og snakker sammen.
For meg et dette er verdifullt fellesskap og en styrking av en tro som for meg er grunnleggende i livet mitt. Det skjer selvsagt triste ting med oss alle, og kirken er et sted vi kan dele sorger og bekymringer. Men alt som har med kirke og menighet å gjøre domineres av gleden. Gleden over å synge, gleden over å få støtte og bekreftelse i vår tro, gleden over å være sammen.


Da jeg nylig bodde noen måneder i Europa tok jeg straks kontakt med en menighet i nabolaget og jeg meldte meg på en bibelgruppe for å bli bedre kjent med de som allerede var aktive i menigheten.
Jeg merket uke for uke at entusiasmen min forsvant. Jeg forsov meg stadig oftere til gudstjenestene på søndag. Bibelgruppen gikk mer eller mindre i oppløsning, og de gudstjenestene jeg deltok på var langtrukne og livløse. Gamle hvithårede prester tasset rundt i kirkebygget, og på benkene satt det også mange gamle mennesker. Sangen ble vanligvis ivaretatt av en lokalt kor. Etter gudstjenesten takket presten for frammøtet og folk skyndte seg til bilene sine. Jeg sto litt igjen og ventet - før jeg tok bussen hjem.

På meg virker det som hele kristendomsutøvelsen i den rike delen av verden trenger både vitaminer og blodoverføring. Dessuten er det mange europeere som er likegyldige og direkte avvisende til kristendommen. Jeg vil faktisk påstå at de fleste unge europeere mangler kunnskap om kristendom, mange har faktisk problemer med å forklare hvorfor vi feirer påske og til og med jul.
Det er derfor med et bifallende nikk jeg leser at en prest fra Zambia nå er sendt som misjonær til bydeler i østlige London. Også i mange andre menigheter er det hospiterende prester fra afrikanske land.
Ok, dere ga oss kristendommen, men vi har utviklet den mens dere har latt den synke inn i likegyldighet og mangel på fornyelse. Nå kan vi hjelpe dere til å friske opp kristenlivet. Jeg vet ikke om vi skal ta betalt for det, men noe bør vi vel ta for våre tjenester. Det er vel for mye å forlange at dere skal oppkalle byene deres etter våre misjonærer eller at det skal reises statuer og museer over våre nybråttsmenn og -kvinner. Vi afrikanere er nå ikke så nøye på monumenter og minnesmerker. Men vi synes det er synd at dere har mistet troen - og gleden ved å tro.

Lizzie Nyirenda er frilansjournalist i Blantyre, Malawi. Hun er med i det internasjonale journalistnettverket til Sørvis Presse & Informasjon AS.