Afrikas arv i kampen mot fattigdom

Dagens arbeidsdelingen går ut på at NORAD har ansvar for å informere om NORADs virksomhet, mens Utenriksdepartementet har ansvaret for å informere om bistandspolitikken, multilateral bistand og nord/sør forhold generelt.
Informasjonsansvaret følger med andre ord forvaltningsansvaret - ikke akkurat uvanlig i offentlig forvaltning. Dette får Nygaard til å bli brudd på Stortingets føringer! Hvilke hoder han mener bør rulle etter noe så alvorlig som å trosse Stortingets pålegg, er jeg usikker på. Som kjent «kjenner ikke Stortinget» direktorater, bare statsråder, så det er vel andre enn jeg som bør skjelve i buksene.
Jeg skal ikke kjede leserne med selvfølgeligheter om hvordan statsetater styres og hvilke rapporteringsveier man følger i offentlig forvaltning. Det kan jeg skrive et brev direkte til Arnfinn Nygaard om. Langt mer interessant er problemstillingen som kan leses litt mellom og litt på linjene i Nygaards innlegg: Bør NORADs informasjonsvirksomhet dreie seg om forhold som NORAD ikke har ansvar for og bør dette inkludere kritisk søkelys på NORADs egen virksomhet?
For å ta det første først: NORAD er en fagetat med ansvaret for langsiktig utviklingssamarbeid. Det er dette vi kan, og det kan vi godt. I motsetning til pressgrupper kan vi ikke bruke tid og krefter på å synse om verdens generelle elendighet og kjøre personlige agendaer i arbeidstida. La oss ta den absurde ytterlighet og si at NORADs informasjonsvirksomhet skulle dreie seg om forhold som ligger utenfor forvaltningsområdet vårt og dermed utenfor det vi rekrutterer folk for å ha greie på. Hvem i NORAD skulle da ha ansvaret for hva etaten skulle mene? Hvem skulle definere hva som er «riktige meninger» og hva som ikke er det? Direktøren, som har ansvaret for etatens policy, jeg som har ansvaret for informasjonsvirksomheten, den enkelte informasjonsmedarbeider eller kanskje et allmøte? Ideen blir absurd.
Når det gjelder å rette et kritisk søkelys på NORADs virksomhet, så er hovedansvaret for dette nødt til å hvile på ulike pressgrupper, politikere og andre samfunnsengasjerte borgere. Det vi kan gjøre, og gjør, er å bidra til å skape arenaer for debatt og legge forholdene til rette for at ulike syn kan komme til uttrykk. Opprettelsen av Bistandsaktuelt og alle millionene som triller ut av bistandsbudsjettet til ulike pressgruppers informasjonsvirksomhet viser at myndighetene tar dette alvorlig. Men å tro at NORADs eksterne informasjonsvirksomhet med troverdighet kan brukes til å rette kritisk søkelys på egen virksomhet blir nok en absurditet.