Aktuell bok om terror

11. september 2001 fikk kanskje begrepet «terror» et mer handfast og konkret innhold for mange mennesker. Men i boka «Terrorismens historie» minner forfatteren Bjørn Kumm oss på at terrorismen har en lang historie.
Kumm starter handlingen i boka 19. august 1904 i Stockholm, da verdens første brevbombe gikk av. Terroristens navn var Martin Birger Natanael Ekenberg. På sidene som følger går Kumm enda lenger tilbake i tid, og etter hvert fram mot Irak-krigen. Terroren får ansikter i form av en rekke navn. Kumm viser til at mennesker er blitt skremt av terrorister i uminnelige tider, og han er inne på tanken om at dette - historisk sett - er de svakes krig. Og: Terrorisme utføres i høyeste grad også av stater.
For å friske litt på hukommelsen: Baader-Meinhof, ETA, IRA, PLO - en rekke navn og betegnelser som bærer i seg terrorismens kjennemerker. Vi minnes gassangrep på T-banen i Tokyo, drepte olympiadeltakere i München, en kjempeblokk som ble bombet sønder og sammen i Oklahoma City, angrep på amerikanske ambassader i Kenya og Tanzania, Den Lysende Stis herjinger i Peru, israelernes overgrep mot palestinere og flykapringen i Entebbe. Ulike former for statsterrorisme trekkes også fram der blant andre CIA og andre etterretningsorganisasjoner er aktører i statskupp. I denne boka går ikke mange fri - for terrorisme er ikke noe som kan knyttes til en bestemt del av jorda eller en befolkningsgruppe.
Boka blir liggende å gnage på urolige følelser. Da president George W. Bush erklærte kamp mot terrorisme, snakket han om ondskapens akse og framhevet at «de som ikke er med oss er for terrorisme». Hvem følte seg da hensatt til et sivilisert og demokratisk land - ja til og med verdens eneste stormakt? Med dette nye fiendebildet som ledetråd og frykten som våpen er vi samtidig vitne til at medielover skjerpes flere steder i verden, sensur bedrives under dekke av «fare for rikets sikkerhet», ytringsfriheten krymper og personvernet er under angrep.
Denne boka legger ikke skjul på terrorismens grusomheter, men den gir et mer nyansert bilde av hvem som bedriver terror. «Ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer,» har Carl I. Hagen nylig uttalt. Kumms bok viser i det minste at Hagen ikke står på historisk grunn.
Forfatteren er milevis fra å akseptere terrorisme som et passende våpen i de frustrertes og undertryktes hender - om det så er personer eller stater - men han minner om at det er en klar forskjell på begrepene «forstå» og «vise forståelse». Han vil gjerne at leseren skal «forstå» mer ved å tråle seg gjennom terrorismens historie, og han lykkes i det. Selv ble jeg egentlig litt overrasket over å bli minnet på hvor mange større terroraksjoner som har funnet sted i min egen levetid. Korttidshukommelsen kan bidra til så mange feilslutninger på aktuelle tema.
Da bombene smalt i London for ikke så lenge siden minnet Tony Blair om at frykten for terror ikke må frata engelskmennene andre verdier som betyr mye i livet - noe det ser ut til at han i noen grad glemte etterpå. Påminnelsen om at livet har andre verdier gir likevel refleksjoner etter å ha tatt et detaljert dykk i terrorismens historie. For hvor langt er vi villige til å la oss overvåke i hverdagen? Hvilken trygghet gir det egentlig? Og hvilket liv?
Kumm har bidratt til en mer reflektert debatt om så vel terrorismens grusomme ansikt som hvilke andre verdier som står på spill i kampen mot den.