Albanernes nye fronter på Balkan

Den lille sørserbiske landsbyen Lucane er delt i to. Serbisk spesialpoliti sitter i sine godt befestede bunkere og følger med på alle bevegelser i den andre delen av landsbyen. Oberst Nikola peker ut noen svartkledde menn med maskingevær før de forsvinner bak en murvegg et par hundre meter unna.
- UCPMB-geriljaen, sier oberst Nikola, som ikke bærer distinksjoner fordi geriljaen på den andre siden etter sigende har en skuddpremie på 5000 tyske mark for høyere serbiske offiserer. Nærmere førti serbiske politisoldater er blitt drept av geriljaen i løpet av det siste drøye året, og serbernes stillinger er pepret med sår fra skuddsalver og granatnedslag.
Frem til november i fjor hadde Lucane 1500 innbyggere. Men da geriljaen kom ned fra de omliggende åsene for å ta kontroll over landsbyen, oppstod det stadige kamphandlinger. Under kamper mellom det serbiske spesialpolitiet og UCPMB i februar, flyktet de aller fleste av innbyggerne, som er etniske albanere, til Kosovo. Ifølge oberst Nicola og hans tropp blir de stadig utsatt for provokasjoner av UCPMB, til tross fro at det formelt hersker en våpenhvile mellom partene.

Frigjøringshæren. UCPMB er det albanske akronymet for frigjøringshæren for Presovo, Medvedja og Bujanovac, som er navnet på tre sørserbiske småbyer og kommuner med overveiende albansk befolkning. Geriljaen ser det som sitt mandat å beskytte de rundt 70 000 albanerne i Presovo-dalen mot serbiske sikkerhetsstyrker. I dag har geriljaen annektert mesteparten av den om lag tre kilometer brede og seks mil lange sikkerhetssonen mot grensen til Kosovo. Sonen ble opprettet mot slutten av 1999 inne på serbisk territorium for å skille NATO-styrkene og den serbiske hær fra hverandre. Kun lett bevæpnet serbisk politi er ifølge avtalen tillatt å entre sikkerhetssonen. Men rett utenfor har serberne gravd ned stridsvogner med løpene siktet inn mot UCPMBs posisjoner i åssiden.
Det serbiske spesialpolitiet kontrollerer kjøretøyene som passerer ut og inn av sonen langs veien som går midt gjennom Lucane.
- De samme UCPMB-soldatene som du ser rett på andre siden, kan skifte til sivil, sette seg i en bil og dra inn til Bujanovac for å drikke kaffe når de ønsker. Situasjonen er temmelig absurd. Det ville tatt oss to, tre dager å renske sikkerhetssonen for gerilja. Vi venter på grønt lys fra politikerne, men det er de som bestemmer, sier oberst Nikola og trekker på skuldrene.

En delt by. I Bujanovac, bare et par kilometer unna fronten, vrimler det av væpnet serbisk politi og soldater. I gatene kan man stadig se at etniske albanere stoppes for kontroll av deres papirer.
Bujanovac er en delt by, der om lag halvparten av befolkningen er etniske albanere, mens resten er serbere. De nøyaktige tallene er vanskelig å oppdrive, siden den albanske befolkningen systematisk unndrar seg registrering. Under Milosevic ble albanere ofte sparket fra sine jobber utelukkende fordi de var albanere, og albanere ble forfulgt og fengslet for «unasjonale» aktiviteter.
De etniske albanerne i Bujanovac går stille i dørene, men det samme kan ikke sies om innbyggerne i Presovo, som ligger 16 kilometer sør for Bujanovac og er en «ren» albansk by med 20 000 innbyggere. Her glimrer de serbiske styrkene med sitt fravær, og folk snakker langt friere.


Støtter Kostunica. I rådhuset er representanter for det største albanske partiet, Partiet for demokratisk handling, tilgjengelige for samtaler. Samtlige uttrykker sin støtte til president Kostunicas demokratiske allianse, og understreker at de ikke støtter geriljaens mål om en fullstendig løsrivelse fra Serbia.
Men byens gater er stemningen en ganske annen. Få nøler med å uttrykke sin støtte til UCPMB. En ung mann skryter i påhør av sine venner at han har brødre som med jevne mellomrom forlater Presovo for «å tjenestegjøre» i fjellene. De klager over at de ikke kan forlate Presovo uten å bli stanset, og ifølge dem selv ofte trakassert, av det serbiske spesialpolitiet. Mange sier at de ikke vil ha noe med serberne å gjøre, fordi de er blitt undertrykket lenge nok og «ønsker frihet som albanerne i Kosovo.»

Inn i sikkerhetssonen. Etter å ha opprettet kontakter med representanter for UCPMB-geriljaen i Prosovo, beveger vi oss inn i sikkerhetssonen for et møte med geriljaen. Bare en drøy kilometer etter den siste serbiske kontrollposten, har UCPMB satt opp sin egen. Like i nærheten venter som avtalt kommandant «Luli» med en liten gruppe geriljasoldater. Luli oppnådde status som kommandant for bare noen få uker siden, etter at forgjengeren Shefket Musli ble drept av serbiske styrker under en nattpatrulje.
Vi innleder med en diskusjon om den nye situasjonen som er oppstått etter at Milosovic-regimet ble skiftet ut med Kostunicas demokratiske allianse. Betyr ikke dette at de etniske albanerne som bor i områdene UCPMB kontrollerer ikke lenger har behov for geriljaens beskyttelse? Men kommandant Luli, som selv oppgir å være fra Presovo, mener at sitasjonen grunnleggende sett er uendret.
- Vi har vært okkupert av serbere siden lenge før Milosovic ble født. At han nå er borte forandrer ingenting. Derfor vil vi fortsatt kjempe for at våre landsbyer skal være frie for serbisk politi og militære, slik at vi kan vende tilbake til våre hjem uten frykt, sier kommandanten. Han svarer bekreftende på om dette innebærer at deres målsetting er at de albanske kjerneområdene i Sør-Serbia - områdene i og rundt Presovo, Bujanovac og Medvedja - skal tilsluttes et uavhengig Kosovo.

Befestet stillingen. UCPMB-geriljaen rykket inn i sikkerhetssonen bare noen uker etter at den ble etablert i 1999. I løpet av de siste 18 månedene har UCPMB befestet seg i sikkerhetsonen, blant annet ved å bygge opp våpenlagre og bygget stillinger, slik at geriljaen er blitt en styrke å regne med. I dag befinner kontinuerlig hundrevis av væpnede opprørere seg i området. Hvis de mobiliserer kan de stille noen tusen mann. Men nøyaktig hvor slagkraftig UCPMB er vet bare geriljaen selv - en kunnskap de ikke uten videre er villig til å dele med omverdenen.
Undertegnedes innvendinger om at UCPMB uansett ikke er sterke nok til å bekjempe den serbiske hæren - og at de heller ikke har noen form for internasjonal støtte - avfeier kommandanten som irrelevante:
- Vi startet vår kamp uten hjelp fra USA og Vesten, og vi kommer til å avslutte den uten hjelp fra andre enn det albanske folk. Våre soldater er de mest motiverte og idealistiske, vår ånd lar seg ikke knekke og derfor vil vi vinne til slutt, sier kommandanten.
For ti år siden bodde alle albanerne i regionen i ett land. Nå er de etniske albanerne hjemmehørende i Kosovo, Serbia, Makedonia og Montenegro - foruten Albania. Kommandant Lulu mener det er albanernes tur til å få sin frihet som folk, uten å måtte leve som minoritet under andre.

Norske KFOR-soldater. På den andre siden av grensen, inne i Kosovo, har amerikanske og russiske KFOR-styrker opptrappet sikkerhetskontrollene. Norske og russiske KFOR-styrker er satt inn for å bistå de amerikanske og britiske. Menn i kampdyktig alder gis ikke tillatelse til å passere alene inn i sonen. Alle kjøretøyer kontrolleres nøye av amerikanske styrker for å hindre at det smugles inn våpen og andre forsyninger.
Det har flere ganger oppstått skuddvekslinger mellom albansk gerilja og KFOR, senest i februar da britiske KFOR-soldater forsøkte å hindre en gruppe bevæpnede menn i å krysse grensen til Serbia. I påsken ble to russiske KFOR-soldater drept under et bakholdsangrep ved grensen til Serbia.
Terrenget gjør det imidlertid umulig å kontrollere alle bevegelser i grensetraktene mellom Kosovo og Serbia. De skogdekte fjellene og åsene er som skapt for geriljakrigføring - et problem som har vist seg like prekært for KFOR langs grensen til Makedonia noen kilometer unna. Under krigshandlingene i Makedonia for noen måneder siden infiltrerte geriljaen Makedonia fra Kosovo, omtrent som de ønsket. Rasjonene de brukte i felten kom ifølge journalister fra FNs matvareprogram i Kosovo.

I stormens senter. Etter en natt i Pristina går turen videre til Tetovo i Makedonia. Tetovo og landsbyene rundt var selve stormsentrumet for opprøret i mars, da den makedonske grenen av UCK tok kontrollen over en rekke landsbyer i Vest-Makedonia. Men etter at den makedonske hæren satte inn en storoffensiv den 20. mars har kamphandlingene mellom gruppene opphørt. Men alle er enige om at dette er fordi UCK har valgt å ligge lavt, og ikke fordi geriljaen på noen måte har kapitulert. Den makedonske geriljaen har fordampet, men det har ikke den albanske nasjonalismen i Makedonia.
Makedonske albanere har ikke vært utsatt for noen systematisk undertrykking lik den etniske albanere i Serbia og Kosovo opplevde under Milosevic. De har fått et eget universitet, riktignok etter mye om og men, og i de «albanske» kjerneområdene er albansk offisielt hovedspråk. Det største albanske partiet deltar også i regjeringskoalisjonen.
Men konstitusjonen i Makedonia favoriserer like fullt de slaviske makedonerne, spesielt hva språk og nasjonale symboler angår. Arbeidsledigheten blant albanerne er hele 60 prosent, mens «bare» 30 prosent av slaverne er uten fast arbeid. Selv om de etniske albanerne utgjør om lag en tredjedel av Makedonias to millioner innbyggere, er bare to prosent av de universitetsutdannede albanere, som også er grovt underrepresenterte innenfor politiet og det offentlige generelt.


Brutale makedonere. Infrastrukturen i de albanske områdene er underutviklet i forhold til de slaviske. Det er straffbart å benytte det albanske flagg, og tilløp til albansk nasjonalistisk agitasjon er blitt slått hardt ned på av politiet. I rapporter utgitt av Amnesty International, Human Rights Watch eller Helsingfors-komiteen finner man flust av eksempler på at det makedonske politiet har utvist en høy grad av brutalitet mot etniske albanere, spesielt hvis disse har vært mistenkt for å motarbeide makedonsk enhet. Mange albanske advokater, lærere og lokale ledere er blitt fengslet og utsatt for vage anklager om «terrorisme.» Ser man på andre sosiale variabler, som ekteskap mellom albanere og makedonere, får man en indikasjon på hvor dypt splittelsen i Makedonia stikker. Bare én prosent av ekteskapene som inngås er blandede.
Under Kosovo-krisen økte kløften mellom de to gruppene, da hundretusener av albanske flyktninger i ytterste nød ble stanset på grensen av den makedonske hær, og bare sluppet inn etter et massivt internasjonalt press. Under krigføringen i mars gikk flyktningestrømmen motsatt vei: Tusenvis av albanske makedoniere flyktet inn i Kosovo.

Vil ha likestilling.På en av Tetovos mange små kaffehus har jeg en lang diskusjon med en gruppe albanske menn.
- Til nå er politi og soldater det eneste den makedonske staten har gitt oss. Alt vi ber om er å bli behandlet på lik linje med slaviske borgere. Vi vil at albansk skal sidestilles med slavisk, og ha lik tilgang til statlige jobber, lyder hovedargumentet.
Ingen uttrykte ønske om at de albansk dominerte områdene av Makedonia skulle tilsluttes et uavhengig Kosovo, hvis noe slikt noen gang skulle bli en realitet. Men de la til et par avsluttende kommentarer med en mer urovekkende undertone. De ønsket at «makedonske» styrker skulle trekke seg fullstendig ut av «deres» områder, og understreket at makedonerne ikke egentlig er et selvstendig folk eller en naturlig nasjon. Albanerne er bevisst sin arv som etterkommere av illyrerne, som holdt til i området minst 2000 år før slaverne ankom under folkevandringene på 600-700 tallet e. Kr. Slikt kan bety mye i en region der folkegrupper forsøker å utkonkurrere hverandre i å ha mest rett til landområdene der de bor.
«Hvorfor skal vi, som alltid har bodd her, la oss styre av dem?» er en setning man ofte kan høre fra albanere både i Makedonia og Serbia.

EUs handlingsplan. EUs utenrikspolitiske leder Javier Solana besøkte i begynnelsen av mars Makedonia. Han hadde med seg en omfattende handlingsplan fra EU som tar sikte på å løse de etniske uoverensstemmelsene i Makedonia. Under besøket uttrykte Makedonias president Boris Trajkovski seg positiv til en revurdering av konstitusjonen, slik at den bedre ivaretar den albanske befolkningens ønsker. Men spørsmålet er om EU i løpet av noen få uker kan få bilagt en konflikt som har stått stille helt siden Makedonia oppnådde uavhengighet fra Jugoslavia i 1991.

Morten A. Strøksnes er journalist i avisen Morgenbladet og har flere opphold bak seg på Balkan.