Brasil, der korrupsjon er regelen

Sjøl om ingen tidligere presidenter har gjort så mye for å bekjempe korrupsjonen i Brasil som ekspresident Lula da Silva og nå Dilma Rousseff, er det korrupsjonen som kan felle Dilma og sverte både Lulas ettermæle og mulige comeback som presidentkandidat i 2018.

«Fora Dilma!! Fora Dilma!!!, (Vekk med Dilma! Vekk med Dilma!), ble det ropt taktfast i Salvadors gater forrige søndag.

7500 demonstranter var ikke spesielt imponerende i metropolen som har tilsammen nesten fire millioner innbyggere. Da var det større dimensjoner over demonstrasjonen i São Paulo som samlet én million mennesker. (Tallene i mediene varierer fra 210.000 til 1,7 millioner.) Den samler alt fra de som ønsker at militæret skal ta over nå, til de som vil sende Lula og Dilma i fengsel, til de som bare er frustrert over økonomisk stagnasjon og dårligere tider.
Men den store mobiliseringen skjer fordi Brasil daglig bombarderes med nyheter om den store korrupsjonsskandalen i det statlige kontrollerte Petrobras.

Partido dos Trabalhadores (PT) – Arbeiderpartiet, der både Lula og Dilma er hovedpersonene – hadde store planer for at Petrobras skulle bli lokomotivet som skulle dra Brasil over til et moderne industrisamfunn. Det var da oljeselskapet fant store oljereserver på dypt vann utenfor Brasil og Lula (i 2007) uttalte at «Gud er brasilianer.» Økonomien vokste raskt og for første gang i historien bidro denne veksten også til omfattende sosial utjevning. For å hjelpe den nasjonale industrien forlangte regjeringen at Petrobras også skulle velge lokalt innhold og lokale leverandører.

Forsprang

For de store nasjonale entreprenørselskapene var dette kjærkomne nyheter. Ved alle anbudsrunder stilte de med forsprang i forhold til utenlandske aktører. Disse selskapene var allerede store tilbydere innen infrastruktur og energi.
Brasiliansk politikk handler i stor grad om få kontrollen på pengebingene. Petrobras er den største av dem alle. Arbeiderpartiet (PT) utnevnte sine folk i både selskapets daglige ledelse og styre. Entreprenørselskapene på sin side etablerte omtrent et kartell. Via mellommenn betalte de sentrale politikere fra hele det politiske spektret i bytte mot store kontrakter med Petrobras.
I tillegg til politikere fra Arbeiderpartiet, er det særlig to andre partier som er involvert i skandalen; PMDB (Partido do Movimento Democratico do Brasil) og PP (Partido Progresista).

PMDB er det største partiet i landet og er alltid med når makt skal fordeles. De sitter også med presidenten i Deputerkammeret og i Senatet, begge disse er på lista over mistenkte. PP er et notorisk «kjøpeparti» som har vært involvert i mange korrupsjonsskandaler opp gjennom årene. PP ble grunnlagt av politikere som i sin tid støttet militærdiktaturet, men har gitt sine stemmer i både Kongress og lokale delstatsforsamlinger til det partiet som sitter med den utøvende makten – i motytelse til pengestøtte.

 Partistøtte

Den brasilianske advokatforeningen, OAB, peker på at det er nettopp finansieringen av partiene via at bedrifter gir store donasjoner til valgkampanjer som er kjernen i korrupsjonsproblemet. Bedriftene overfører systematisk store beløp til partier for å få lukrative kontrakter. Og partiene får penger for å drive valgkamp. TV-annonsering er det viktigste mediet for partiene for å nå velgere. De store reklamehusene tjener store penger på dette. De hyrer inn noen av Brasils beste regissører og propagandaen er utrolig profesjonelt gjennomført. Den mektigste lobbyorganisasjonen i Brasil foreslår derfor å forby at selskaper skal gi penger til politiske partier samt kriminalisere bruken av såkalte «Partikasse 2» – penger som samles inn, men ikke oppgis.

Er så korrupsjonen i Brasil blitt verre etter over 12 år med president fra Arbeiderpartiet?

Det er vanskelig å si noe sikkert om. Det er blitt langt flere korrupsjonssaker, og alle partier har vært involvert. Makt korrumperer. Men det som også er sikkert er at før Lula ble president i 2003 var det nesten ingen korrupsjonsskandaler som ble etterforsket.

Fernando Henrique Cardoso, president 1994-2002, utnevnte konsekvent både ledelsen i riksadvokatinstitusjonen og det føderale politiet etter partiboka. En av de sakene som fikk størst oppmerksomhet i 2002 var mot, Roseana Sarney, som ledet på meningsmålingene foran presidentvalget. Aksjonen mot henne visste seg senere å være grunnløs, men hun var med ett ute av kappløpet om å bli president. Cardosos foretrukne kandidat Jose Serra ble motkandidaten til Lula.

Mens det i 2003 ble fengslet 200 offentlige ansatte/politikere for korrupsjon, var dette tallet steget til nesten 1400 i 2012. At mange av disse har tilknytting til regjeringspartiene, styrker antakelsen om at både riksadvokat og det føderale politi opptrer uavhengig.

De store mediene er også kritisk til Lula og Dilma. Mediene har sjøl definert seg som den reelle politiske opposisjon i landet. Under søndagens demonstrasjoner fungerte for eksempel O Globo som heiagjeng for demonstrantene. Den største kanalen i Brasil, Globo, avbrøt regulære sendinger for å sende direkte fra demonstrasjonene. Flere plasser var det lite folk da demonstrasjonene begynte. Demonstrasjonene gikk etterhvert over til punktmarkering, og folk strømmet til i takt med direktesendingene. En av direktørene i Globo har også offentlig publisert at han er for impeachment (riksrett-tiltale). Saker som involverer korrupsjon fra Arbeiderpartiet får da også langt større oppmerksomhet enn om de korrupte er fra andre partier. Og det er et åpent spørsmål om de store mediene feier for egen dør. Avsløringer fra Swissleaks – lister over personer med hemmelige konti i sveitsiske banker – viser at flere sentrale medieaktører har konto der.

Stort press

President Dilma Rousseff er under stort press. Ikke rart ettersom hennes parti har sittet på den største pengebingen siden 2003. Hun har også vært en sentral person i Petrobras' styre.
Hun presses også fra egen regjeringskoalisjon der sentrale politikere er anklaget for korrupsjon.
Petrobras-skandalen kan altså føre til at det blir reist tiltale om riksrett (impeachment) mot henne. Det foreligger allerede to interpellasjoner i Kongressen om dette. Foreløpig er det bare småpartier som støtter riksrett, men store deler av mediene støtter et slikt krav. De største opposisjonspartiene er avventende, men blir det nye store demonstrasjoner, kan de fort skifte syn. Det største rene opposisjonspartiet, PSDB (Partido Social Democratico do Brasil) støttet demonstrasjonen, men ikke kravet om riksrett.

Også innen hennes egen regjeringskoalisjon er det politikere som støtter kravet. En sak om riksrett kan også fort dra oppmerksomheten bort fra andre korrupsjonssaker som involverer personer både fra opposisjonen og i regjeringskoalisjonen.

Korrupsjonen i Brasil er så omfattende og skjer på alle nivåer i politikken at man får ikke bukt med problemet om hun går av uten at det gjennomføres store politiske reformer.
Da er det større sannsynlighet at korrupsjonen fortsetter i det stille, uten påtalemyndigheten og medienes plagsomme etterforskning.

Roar Nerdal er frilansjournalist med base i Salvador, Brasil.