Demokrati-skepsis i Latin-Amerika

Under halvparten av befolkningen i Honduras sa i fjor at de støtter demokratiet. Men det er ikke bare i Honduras, som i sommer ble rammet av et militærkupp, der mange mangler tillit til demokratiet. Det er en utfordring over hele Latin-Amerika.

- Vi har et demokrati uten velferdsstat, sier Daniel Zovatto, direktør for IDEA i Latin-Amerika.

- Vi mangler en god offentlig administrasjon, og vi betaler bare 16 prosent av BNP i skatt. Der har vi den store utfordringen.

Da demokratiseringen tok til i Sør-Amerika på begynnelsen av 1980-tallet drømte folk om bedre økonomi. Argentinas president Raul Alfonsín sa det slik i sin innsettelsestale i 1983: "Med demokratiet får man ikke bare stemme. Med demokrati får man spise..."

Men med maten ble det så som så. I dag mener de fleste latinamerikanere at regjeringen styrer for de rike. Og majoriteten sier at de ikke bryr seg om regjeringen er demokratisk eller ikke, bare den løser ens økonomiske problemer. Zovatto mener Latin-Amerika, kontinentet med verdens største forskjeller mellom fattige og rike, må satse på utvikling for å konsolidere demokratiet.

70-80 prosent bør ha arbeid og resten en slags velferdsstøtte. I dag er det bare noen få land, som Chile, Costa Rica og Uruguay, som har nådd så langt.

Superpresidenter

Trenden er i stedet en bølge med omvalg av stadig sterkere presidenter som ofte kontrollerer kongressen, senatet og domstolen. Daniel Zovatto kaller dem "superpresidenter". I Argentina, et eksempel på „superpresidentialismen", er det regjeringen og ikke nasjonalforsamlingen som rår over store deler av statsbudsjettet. Gjennom det kan presidenten kontrollere både nasjonalforsamlingen og provinsregjeringene. Dessuten er systemet endret for valg av dommere til høyesterett, til fordel for regjeringen. Zovatto mener "superpresidentene" har brutt med maktfordelingsprinsippet i den klassiske demokratimodellen. En forklaring ligger i mangelen på partier og høykonjunkturen de siste årene.

- Høykonjunkturen har gitt dem store ressurser som de har kunnet bruke til å bli enda sterkere, blant annet gjennom distribusjon av sosiale planer til visse grupper, sier Zovatto.

Mange av disse "superpresidentene" prøver å endre landets grunnlov for å kunne bli gjenvalgt som president. Venezuela har gått lengst, der finnes det i dag ikke lenger noen begrensning på hvor mange ganger en president kan bli gjenvalgt. Men også Bolivia og Ecuador har endret sine lover. Nicaraguas president Daniel Ortega har annonsert at han har planer om å holde en folkeavstemning for å godkjenne gjenvalg til presidentposten, og Colombias president Álvaro Uribe prøver å få godkjent en tredje periode.

- Siden det ikke finnes noen sterk opposisjon blir disse presidentene gjenvalgt, og de opplever støtte fra samfunnet, sier Zovatto.

- Men det mangler klare regler som kan sikre et rettferdig spill. Den som sitter med makten bruker ofte mye offentlige ressurser til privat vinning, fortsetter han.

Statskupp light

Zovatto mener mange av disse landene er veldig polariserte. "Superpresidentene" og deres kamp for gjenvalg risikerer å styrke polariseringen enda mer. I Honduras førte opposisjonens frykt for omvalg av president Manuel Zelaya til militærkupp.

- De militære foretar en kirurgisk intervensjon og sier de gjør det for å etablere rettferdighet. De sikrer "orden i gatene" og trekker seg tilbake, mens man forsøker å legalisere kuppet ved å velge ny president.

Hovedhensikten er ikke å ta makten, men å hindre at den tidligere presidenten vender tilbake. I Honduras har de støtte blant annet fra høyesterett, som bidrar til å "normalisere" situasjonen mens lobbyister forsøker å overbevise omverdenen om at Zelaya er en kopi av Venezuelas Hugo Chávez.

- Men til tross for dette står vi tilbake med det faktum at det har vært et statskupp, sier Zovatto alvorlig.

Han mener det er fare for at noe lignende kan skje i flere land, som for eksempel Guatemala og Bolivia. I begge landene er polariseringen sterk, og befolkningen i Guatemala har dessuten minst tiltro til demokratiet av alle i Latin-Amerika.

I stedet for "superpresidenter" trengs sterke demokratiske institusjoner og en fordeling som kommer de fattige til gode.

- Latin-Amerika har klart å gå fra diktatur til demokrati. Nå gjelder det å skape sterke institusjoner og utvikling, sier Zovatto.