Marina kjemper mot menneskehandel i Argentina

- Jeg tenkte ikke over at noe var feil da de satte hengelås på døra mi. Jeg tenkte bare på skoene de kjøpte til meg. Ingen hadde noen gang tidligere gitt meg et par sko.

Marina var 20 år gammel og hadde akkurat begynt å arbeide som barnepike hos Gloria. Allerede etter ei uke fikk hun bli med til Glorias pub for å servere forfriskninger. Etter en kvelds arbeid fikk hun tusen kroner, like mye som Gloria betalte for en hel måneds arbeid som barnepike. Om Marine ville, foreslo Gloria, kunne Marina fortsette å jobbe på puben som serveringsdame.

Desperat

Marina hadde desperat behov for penger. Hennes tidligere samboer hadde forsvunnet med hennes fire barn. Marinas mor hadde kastet henne ut hjemmefra da hun var tolv år gammel, derfor hadde Marina ingen gyldige identifikasjonspapirer. Og uten id-papirer kunne hun heller ikke levere en politianmeldelse. Rådet hun fikk var å jobbe seg opp penger og lete etter barna selv.

- Jeg tenkte at jeg hadde trukket vinnerloddet. Om jeg jobbet i puben en måned kunne jeg lete etter barna mine etterpå, sier Marina.

Fordi hun ikke var myndig fikk Marina et nytt navn. Ellers, mente Gloria, kunne politiet ta fra henne jobben. Etterpå klipte hun Marinas svarte hår og bleket det gult. Marina fikk en kort kjole, t-skjorte, nye sko og et lite rom over nattklubben. Utenfor rommet var det en hengelås som bare kunne åpnes fra utsiden. Det var for at ingen skulle forstyrre Gloria om dagen, forsikret Gloria. Hver kveld ble døren åpnet, og hun fikk varm mat før hun begynte å jobbe som serveringsdame.

- Jeg tenke at de var de snilleste menneskene jeg noen gang hadde truffet, sier Marina.

- De kjøpte jo klær og ga meg mat, og alle var vennlige.

Prostitusjon

Etter å ha servert drikkevarer på nettene i to uker sa Gloria at Marina måtte prostituere seg.

"Du er på et bordell, har du ikke forstått det? Og nå må du begynne å betale tilbake for all maten og klærne vi har kjøpt til deg", sa hun.

- Om jeg ikke gjorde det skulle Gloria fortelle myndighetene at jeg hadde jobbet på et bordell, og da ville jeg aldri få tilbake barna mine, sier Marina.

Marinas første kunde var en dommer, minnes hun.

- Når det kom en mann ble jeg låst inn i et rom med han. Da gjaldt det å lystre, for det var ingen som kom om jeg skrek. Og noen av mennene var veldig perverse.

Innelåst

Om dagene var hun innelåst i rommet sitt, men om hun hadde oppført seg bra ble hun sendt med privatbil til sin mamma på søndagen med 500 kroner. Noen timer etter kom den samme bilen og hentet henne.

- Dersom jeg hadde hatt et bra forhold til mamma kunne jeg kanskje fortalt og bedt henne ringe politiet. Men jeg var på en måte redd for alt. Dessuten var mange politifolk og dommere kunder.

I stedet søkte hun beskyttelse hos Gloria, som hadde lurt henne. Om Marina hadde vært "lydig" ei uke kunne hun få bli med ut på middag eller få gå og handle et klesplagg. I begynnelsen levde hun for de øyeblikkene. Snart fikk hun prøve kokain og da spilte ingenting noen rolle lenger.

Etter tre år som innelåst fikk hun en egen leilighet og Gloria hjalp henne med å få tilbake barna. Marina fortsatt å selge sex i bordellen, men nå uten at noen tvang henne.

- Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Men det trengs egentlig ikke så lang tid med tvang og innelåsing før en kjenner seg som en prostituert som ikke er verdt noe som helst. Til slutt følte jeg takknemlighet overfor de som hadde lurt meg, forteller hun.

Reddet av kvinnekurs

Etter fem års prostitusjon møtte Marina en mann og kunne slutte. Han viste seg å være alkoholiker og veldig aggressiv. Men Marina tenkte likevel at hun hadde vært heldig. Han godtok jo en tidligere prostituert.

- Det var først da jeg begynte på et kvinnekurs i mitt boligstrøk jeg forsto at noe var feil.

Det første Marina lærte seg var at man fortsetter å være et individ med egne meninger og rettigheter selv om man gifter seg. De ga også eksempler på undertrykkende situasjoner, med psykisk og fysisk mishandling.

- Og da tenkte jeg "men det der er jo meg".

Marina går nå på voksenskole for å ta videregående utdanning. Hun har vært leder for kvinnekurs i sitt boligstrøk og har tenkt å gå ut i skolene og fortelle hva som har hendt henne, for at unge jenter skal unngå å bli narret inn i prostitusjon.

- Jeg ser i dag mange unge jenter som blir behandlet som eiendeler av sine kjærester. Det er den typen jenter, de som ikke tror de er verdt noe, som risikerer å havne i trafficking, sier hun.

Marinas to barn er nå i tenårene og alle deres venner vet hva som hendte med Marina. Det har hun mange ganger fortalt over kjøkkenbordet hjemme. Nå skal hun også fortelle det i sin datters skoleklasse.

- Jeg ønsker å fortelle for alle som vil høre hva som foregår. Og jeg vil oppfordre jentene til å gå på kvinnekursene, slik at de forstår at man ikke kan gjøre hva som helst med dem.

Hun mener at de aldri må stole på fremmede mennesker som plutselig vil hjelpe dem å løse deres problemer. Når de søker jobb bør de sørge for at et familiemedlem er med for å se til at alt går riktig for seg. Hennes egen datter tar opplæring for å bli telefonselger. Når hun skal begynne å jobbe vil Marina bli med for å forsikre seg om at det er en seriøs jobb.

- Når man er ung er det lett å bli lurt, særlig om man er desperat.

Økt bevissthet

For noen år siden var det få som hadde hørt snakk om trafficking i Argentina. I dag er det få som ikke vet hva det er, iallfall om de leser aviser.

I 2002 forsvant Marita Verón, og hennes mor Susanna Trimarco begynte å lete. I begynnelsen ville ikke politiet ta imot anmeldelsen hennes, men hun nektet å gi opp. Hun kledde seg til og med ut som prostituert for å komme seg inn på bordeller, og har vært med å redde over hundre ofre for trafficking. Susanna Trimarcos kamp har fått mye oppmerksomhet og har ført til at mediene i Argentina har begynt å skrive om trafficking. Det har ført til press på politikerne, og i fjor fikk Argentina en lov med forbud mot trafficking. Dessuten har politiet opprettet spesialenheter mot trafficking.

Jentene som reddes brukes for å få informasjon om de illegale nettverkene som handler med mennesker. Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen IOM har gjort en studie om nettverkene i Argentina, Paraguay, Bolivia og Chile bygd på informasjon fra traffickingofrene. Den viser at de fleste jentene kommer fra fattige familier med store indre konflikter. Noen forteller om rene bortføringer, andre fikk tilbud om godt betalt arbeid som serveringsdame på et femstjerners hotell i en provins langt borte, eller i utlandet. Når de kommer fram, blir de ført til et hus der de voldtas og deretter brukt som prostituerte. Reisen dit, maten og klærne og kjøpet av jentene (ofte er det en person som lurer dem og en annen som utnytter dem) betraktes som en gjeld som de selv må betale tilbake.

Det finnes ikke tall som viser hvor omfattende denne handelen er. Ettersom det tidligere ikke var noen lov mot menneskehandel finnes det heller ingen oversikt over slike lovbrudd. Det er også vanskelig å vurdere. Men det man vet er at det foregår en handel mellom landene i regionen. Politiet har mistanke om at handelen også går mot Europa og USA.