En talsmann for den britiske regjeringens bistandsdirektorat tror at nordmenn og briter må innta en mer underordnet rolle heretter – med USA i ledelsen og India og Kina sterkt på banen.

Det var i en tale i Washington 6. januar at utenriksminister Hillary Clinton gjorde det klart at USA har ambisjoner om å melde seg langt sterkere på i det internasjonale utviklingsarbeidet. Ifølge Clinton skal USA være ledende. Men det er ikke lenger snakk om alenegang. Utviklingsarbeid skal foregå i nært samarbeid med andre land.
– Det er på tide å etablere et nytt tankesett for et nytt århundre. Det er på tide å pensjonere gamle debatter og erstatte dogmatiske holdninger med en klarere argumentasjon og sunn fornuft. Og det er på tide å heve utvikling opp til å bli en sentral pilar for alt vi gjør i vår utenrikspolitikk. Og det er på høy tid å gjenoppbygge USAID, slik at det blir verdens ledende utviklingsdirektorat, sa Clinton – og høstet applaus.
USAs utenriksminister lister opp seks punkter som skal prege den nye politikken.

Koordinering og kvinner.

For det første skal utviklingsarbeidet gjøres i partnerskap med samarbeidsland og i tett samarbeid med andre bistandsgivere.
– En utviklingspolitikk basert på dialog snarere enn dekreter, kalte Clinton det.
Utviklingsarbeidet skal dessuten gis høyere status og integreres tettere med forsvar og diplomatisk arbeid. Videre skal amerikansk bistandspolitikk ses i sammenheng og koordineres med resten av amerikansk politikk. USA skal satse på helse, jordbruk, sikkerhet, utdanning, energi og lokalforvaltning/styresett. Investering i innovasjon og nye teknikker skal hjelpe fattige til å få det bedre. Og sist men ikke minst vil Clinton at USA skal satse sterkere på kvinners utvikling.

Nye aktører.

I talen sin gjorde hun en ny vri på det kjente ordtaket: «hvis du gir en mann en fisk har han mat i en dag, lærer du ham å fiske har han mat resten av livet». I ny Clinton-versjon ble det til: «hvis du lærer en kvinne å fiske, vil hun fôre hele landsbyen». USAs utenriksminister fremholder at den amerikanske utviklingspolitikken hører inn i en global verden med nye bistandsaktører som Kina, Brasil og India.
– Nye land dukker fram som viktige bidragsytere til global utvikling, inkludert Kina, Brasil og India – land med mulighet for å spille en nøkkelrolle, og med ansvar for å støtte bærekraftige løsninger. Land som Norge, Sverige, Danmark, Nederland, Storbritannia, Japan og andre, som har hatt en mangeårig lederrolle, fortsetter å nå ut til milliarder gjennom sitt langvarige arbeid i en rekke land, sa Clinton.

Veldig positivt.

– Det er veldig positivt at USA kommer på banen i bistandspolitikken, sier Andrew Steer direktør for policy og forskning i britiske Department for international development (Dfid). Han mener at vi står overfor en ny bistandsverden, der både Norge og Storbritannia kommer til å få en annen, mindre ledende, rolle enn de har hatt det siste tiåret.
– Verden er mye mer komplisert nå, sier Steer, som har mangeårig erfaring fra Verdensbanken før han begynte i Dfid.
Steer understreker at vårt bidrag til den globale bistandsagendaen er mindre nå med mange flere hjelpere på banen.
– Det er 90 globale helsefond. Et afrikansk gjennomsnittsland har 30 givere. Bilateral bistand har krympet i forhold til den totale, globale innsatsen.

Mister innflytelse.

Også Steer vektlegger at India, Kina og Brasil har meldt seg på som utviklingsaktører. Disse landene er mer opptatt av handelssamarbeid enn demokratibygging og menneskerettigheter. Slike endringer fører til at også bistandsdiskusjonen forandrer karakter.
Dfid-direktøren tror Europa vil miste innflytelse når USA nå ønsker å ta ledelsen.
– Da Dfid begynte i 1997 var USA lederen i utviklingsarbeidet. De siste ti årene har de europeiske landene hatt lederskapet. Dette endrer seg nå. Europa mister innflytelse igjen, sier han.
Steer varsler dermed at de landene som har vært i ledelsen, blant dem Norge og Storbritannia, må finne seg i å komme i bakgrunnen i den globale bistandsdebatten.
Han mener utenriksminister Clintons ideer og visjoner er bemerkelsesverdig lik den rådende tankegangen i europeiske land. Samarbeid, koordinering, helhetlig utviklingspolitikk og tematisk fokus på kjente utviklingstemaer som styresett, helse og utdanning og ikke minst kvinner, er kjente toner i norsk og britisk utviklingspolitikk.

Vente og se.

Norad-direktør Poul Enberg-Pedersen tror ikke at denne endringen vil føre til de store utfordringene for Norge. Han er først og fremst avventende til hva den amerikanske administrasjonen vil gjøre i praksis.
– Det er en annen stemning. Den henger sammen med at USA er mer interessert i partnerskap med Europa og mottakerne. Det er fint. Men la oss først se at de gjør det, sier Engberg-Pedersen.
Han ser positivt på at amerikanerne vil ta lederskap og klarere signaliserer et ønske om samarbeid.
– Men det vil ikke endre utviklingspolitikken. For eksempel vil ikke Kina og India akseptere at USA tar ledelsen. Det så vi på klimatoppmøtet i København.
Når det gjelder Norges fremtidige rolle, er Engberg-Pedersen mer opptatt av at hele bistandsverdenen endrer seg nå.
– Verden jobber for å løse bestemte globale spørsmål: Klima, helse, sikkerhet, terrorisme, migrasjon, styresett, kapitalflukt. Dette er temaer utviklingsagendaen har begynt å dreie seg om, og som Norge bruker utviklingspolitikken til å løse. Hvis USA nå kommer på banen for å være med i et felles prosjekt for å løse problemene er det fint, synes Engberg-Pedersen.

Genuin politikk.

Professor og USA-ekspert Ole O. Moen ved Universitetet i Oslo mener at den nye utviklingssatsningen er ekte.
– USA er villige til å lytte til andre nå. De har meldt seg på i verden igjen, og også bistandspolitikken må ses i den sammenheng. Mange utspill fra president Barack Obama viser at USA ikke stiller seg i særstilling, men er med i verden igjen.
Eksempler på dette, ifølge professoren, er USAs lettelse av reiserestriksjoner til Cuba, nye holdninger til FN, og engasjementet på Haiti nå.
– Jeg mener at vi må se det som at USA er interessert i å samarbeide. De har lite å skåre hjemme på å satse på bistandspolitikk, og dette handler om å gjøre seg troverdig ute i verden, mener Moen.

Ønsker USA velkommen etter

– USA nærmer seg Norge i utviklingspolitikken, særlig i tenkningen om lokalt eierskap i mottakerland., sier utviklingsministerens politiske rådgiver, Arvinn Gadgil.
Han er samtidig avventende til hva som settes ut i livet av utenriksminister Clintons politiske intensjoner.
Politisk ledelse i Utenriksdepartementet har bare positivt å si om USAs utspill, og legger vekt på at supermakten for første gang viser ydmykhet overfor andre bistandsgivere.
– Signalet er sterkt fra Clinton, som sier at USAID skal bli ledende. Vi er veldig glade for at Clinton legger vekt på koordinering hjemme og ute og at det varsles større åpenhet til diskusjon rundt utviklingspolitikk, sier Gadgil.
– Det er ikke noe vi heller vil enn å få et sterkt USAID på banen. Dette gir mulighet for reell politisk debatt. Vi er også veldig fornøyde med satsning på kvinner og barn og at man vil forvente resultater. Vi har flere ting å snakke om nå, mener Gadgil.
– At USAid blir bedt om å konsentrere sitt arbeid er også bra.
– Er det noen potensielle motsetningsforhold mellom Norge og USA i utviklingspolitikken?
– Nei, men kanskje vi savner at man ser kapitalflyt, både lovlig og ulovlig, og klimautfordringene i sammenheng med utviklingspolitikken. Vi vet ennå ikke så mye om hvordan USA vil forholde seg til internasjonale organisasjoner, som FN, heller, sier han.