En avkledd revolusjonshelt

MANAGUA (b-a): I 1979 sto Daniel Ortega i spissen for Nicaraguas brede, folkelige ungdomsrevolusjon – en vensteorientert omveltning som spredte nytt håp om demokrati og frihet til millioner i Latin-Amerika. Nå er han igjen ved makten. Og styrer ved hjelp av allianser, juks og penger fra Hugo Chavez. 

Han har vært igjennom en krig mot USA-finansierte opprørere, et sjokkartet valgnederlag i 1990, skandale-påstander om at han skulle ha begått incest-overgrep mot sin egen datter, omfattende intern misnøye i partiet og 16 magre år i opposisjon. Likevel har han klart å komme tilbake. 

To og et halvt år er gått siden Daniel Ortega igjen kunne ikle seg presidentens privilegier i det lille jordbrukslandet i USAs bakgård. Det skjedde takket være en splittet opposisjon, lojale velgere, helt nye valgregler og inngåelse av en omstridt politisk pakt. Pakten ble inngått med den liberale eks-presidenten Arnoldo Alemán, en mann USAs regjering i sin tid omtalte som «Latin-Amerikas mest korrupte statsleder». Den har også sikret politisk arbeidsro i parlamentet. Selv om Ortega tok sete med bare 38 prosent av stemmene i ryggen, har han ved hjelp av politisk press, forhandlinger, økt kontroll over andre statsinstitusjoner og folkelig mobilisering klart å konsolidere sin maktbase. Det er situasjonen per juni 2009 – få dager før feiringen av 30-årsdagen for den sandinistiske revolusjonen 19. juli 1979.

Maktglad

Daniel Ortega, den tidligere opprørslederen, stortrives med å være tilbake i maktens korridorer. Og han vil bruke alle metoder for å klamre seg til makten, forsikrer hans tidligere allierte fra sandinistpartiet FSLN.

– Ortega per 2009 er i latinamerikansk sammenheng en tradisjonell, autoritær og svært konservativ politiker. Tankene om et liberalt demokrati, som sto sentralt for mange under revolusjonen, tror han ikke på lenger – om han noen gang har gjort det. De er erstattet av retorikk om «direkte demokrati» – og ideer om en dialog mellom massene og en karismatisk leder, sier Edmundo Jarquin fra utbryterpartiet Den sandinistiske reformistbevegelsen (MRS).

Ifølge Jarquin, som var ambassadør for sandinistregjeringen på 1980-tallet, benytter dagens sandinistregjering seg av metoder som er kjent fra ulike latinamerikanske diktatorer. Denne institusjonelle maktbruken har blant annet gått ut over Jarquins eget parti MRS, som i juni 2008 mistet sin juridiske godkjenning som selvstendig politisk parti. 

– Ortega prøver å svekke ytterligere de demokratiske strukturene i landet. Han misliker det uavhengige sivile samfunnet, tar kontroll over samfunnsinstitusjoner som rettsapparatet, riksrevisjonen og valgrådet, og invaderer nye sider av befolkningens liv, sier Jarquin.

«Kun symbolene»

Hans partifelle, den pensjonerte sandinist-generalen Hugo Torres, er ikke snauere i sine karakteristikker av sin tidligere kampfelle Daniel Ortega:

– Daniel har tatt beslag i sandinistpartiet. Det finnes ikke lenger noe internt partidemokrati. Partiet, som vi var så stolte av, opererer nå i hans og hans families tjeneste. Det er ingen ting igjen av det opprinnelige, bortsett fra symbolene: navnet, det rødsvarte flagget og de gamle sangene, fastslår opprørsgeneralen.

Kritisk dikterprest

Den profilerte dikterpresten og tidligere kulturministeren Ernesto Cardenal har også for mange år siden sagt farvel til Daniel Ortegas sandinistparti – akkurat som den tidligere visepresidenten Sergio Ramirez og eks-helseminister Comandante Dora Maria Téllez. Padre Cardenals kritiske uttalelser mot presidenten er blitt belønnet med forhør, bøtelegging og beslagleggelse av bankkonti. Likevel fortsetter den hvitskjeggete poeten med alpelua å heve sin røst mot Ortegas omstridte maktspill.

– Det er ikke lenger noen venstrepolitikk, og heller ingen sandinisme ut fra hva Augusto Cesar Sandino sto for. Nicaragua blir mer og mer et familiediktatur, styrt av Daniel, kona og barna, sier en tydelig skuffet Cardenal til Bistandsaktuelt. 

På samme måte som andre opposisjonelle beskriver sandinistutbryterne tvilsomme metoder og udemokratiske trekk ved presidenten og partieieren Daniel Ortegas styre. Stikkord er manglende åpenhet, rolleblanding mellom familie, parti og stat, sandinistisk innblanding i viktige samfunnsinstitusjoner og handlinger i strid med konstitusjonelle spilleregler.

Tvilsomt valg

Skepsisen til Ortegas demokratiske sinnelag har vært der i mange år, men har kommet enda tydeligere til uttrykk etter lokalvalgene i fjor høst – et lokalvalg som uavhengige kommentatorer mener var preget av omfattende uregelmessigheter og valgfusk. Og som har fått internasjonale bistandsgivere til å sette på bremsene i Nicaragua.

Før lokalvalget 9. november i fjor var både nasjonale og internasjonale uavhengige valgobservatører blitt nektet å overvåke valggjennomføringen. Dessuten fant Valgrådet ut at partier som Det konservative partiet (PC) og de sandinistiske utbryterne i MRS ikke kunne stille opp i valget. 

Etter valget erklærte det nasjonale valgrådet, dominert av Ortegas lojale menn og Alemáns liberale representanter, sandinistpartiet som vinner i 105 av landets 153 kommuner. Men resultatene fra en rekke valgkretser uteble. Alemáns parti tapte valget, men hadde på sin side oppnådd å spille utbryterne i Det liberale partiet ut over sidelinjen. Dessuten kunne den tidligere korrupsjonsdømte partilederen, 16. januar i år, glede seg over å være endelig frikjent av Høyesterett for tidligere korrupsjonsanklager.

Juks i 40 kommuner?

Opposisjonen, menneskerettighetsorganisasjoner, media og kirken mener å kunne dokumentere store uregelmessigheter ved lokalvalget i minst 40 av landets kommuner at det er usikkert hvem som egentlig vant valgene. Blant de kommunene der sandinistene trolig jukset til seg seieren, var også hovedstaden Managua.

– Valgfusket er svært godt dokumentert av opposisjonen, med detaljerte beskrivelser av hva som har skjedd. Det er særlig godt dokumentert i Managua, forteller den kjente og profilerte tv-journalisten Carlos F. Chamorro.

Chamorro, som på 1980-tallet ledet sandinistenes egen avis Barricada, mener det er helt utelukket at sandinistene ville ha vunnet et flertall av kommunene i et fritt valg. Han ser valgfusket som et utslag av sandinistledelsens desperate ønske om å markere politisk styrke som et majoritetsparti, slik at Daniel Ortega kan stille opp for en ny periode. Selektiv registrering av nye velgere og triksing med valgmanntallet var en av måtene sandinistene, i allianse med Alemán-fløyen blant de liberale, kunne sørge for at andre partier ikke nådde opp.

Da opposisjonen forsøkte seg med protestdemonstrasjoner i hovedstaden, mobiliserte sandinistene sine «tropper» fra fattigstrøkene: Lojale partimedlemmer utstyrt med køller, stein og macheter (jungelkniver). Bare et massivt politioppbud hindret voldelige sammenstøt mellom sandinistgjengene og opposisjonen. Det skal ha skjedd etter at regjeringen først hadde forsøkt å beordre politiet til ikke å gripe inn – en ordre politiet skal ha valgt å ignorere, sier ryktene.

– Landet har i flere år vært inne i en positiv demokratisk utvikling. Nå ser vi for første gang siden 1990 at Nicaragua igjen går i en udemokratisk retning, sier Fransisco Aguirre Sacasa, parlamentsmedlem for de liberale og Nicaraguas tidligere USA-ambassadør.

Chavez-penger

Politiske analytikere i hovedstaden trekker særlig frem to nye elementer i Ortegas politiske prosjekt i sin nye presidentperiode: økonomisk støtte fra Venezuela og oppbyggingen av nye grasrotorganisasjoner. Med kontroll over disse virkemidlene håper Daniel Ortega og hans kone Rosario Murillo å kunne legge grunnlaget for varig makt til partiet og familien.

Det er valgkampgeneralen Rosario, som er leder for de nye borgermaktskomiteene – Comités de Poder Ciudadano (CPC). Gjennom disse og hundrevis av folkemøter prøver ekteparet å etablere sin «direkte dialog» med folket. Komiteene har en nøkkelrolle i å overvåke situasjonen på grasrota og i å fordele støtte fra myndighetene til de fattige i byene og på landsbygda. 

Nye store programmer på grasrota, blant dem «Null sult»-programmet, kanaliseres i stor grad gjennom CPC. Selv om de partipolitiske overtonene er tydelige, får sandinistene skryt av blant annet FN-organer og bilaterale givere for en effektiv kampanje mot fattigdom og for bedre ernæring på landsbygda. Gjennom dette nye programmet fordeles høner, geiter og kyr med sikte på varig støtte til sårbare familier, særlig enslige kvinner med barn. Motytelsen er ofte innmelding i partiet og støtte til det mange oppfatter som «giverne», ekteparet Daniel og Rosario.

Blant de kilder Bistandsaktuelt har snakket med i Managua er det uenighet om hvor viktige de nye borgermaktskomiteene er og hvor politiserte de er, men alle er enige om at de er et viktig instrument for sandinistenes mål om å oppnå et grasrothegemoni. 

De fleste er også enige om at tiltakene i stor grad tilgodeser Daniel og Rosarios nåværende og potensielle støttespillere. «Clientelismo» kalles gjerne dette velkjente fenomenet i latinamerikansk politikk. 

Kjøper lojalitet

De mest kritiske hevder også at de sandinistiske borgermaktskomiteene har en nøkkelrolle i rekrutteringen av folk til arbeid i partiet eller i offentlig sektor. Uten en anbefaling fra den lokale komitélederen vil du ligge tynt an blant jobbsøkerne, mener en kilde.

– Daniel kjøper seg lojalitet. Dette er svært likt hva Alemán gjorde med Det liberale partiet da han var president og partileder, og det minner om Hugo Chavez i Venezuela. Lojalitet kjøpes gjennom å gi mennesker personlige fordeler, sier næringslivsmannen og politikeren Antonio Lacayo som var stabssjef og «de facto» leder av Violeta Chamorros anti-sandinistiske samlingsregjering på begynnelsen av 1990-tallet.

Billig olje i 25 år

Den økonomiske basen for denne nye nicaraguanske «klientelismen» har sandinistregjeringen funnet i sin relasjon til Venezuela – eller rettere sagt: president Hugo Chavez. Den venstreorienterte populistens støtte til Nicaragua kommer delvis til landet i form av subsidiert drivstoff, delvis i form av bistand. Chavez har foreløpig lovet å lånefinansiere 50 prosent av Nicaraguas olje og gassbehov i de neste 25 årene – til 2 prosent rente.

Dette registreres som et statlig lån. De øvrige 50 prosentene – den ordinære betalingen – kanaliseres imidlertid inn i et skyggefullt nicaraguansk-venezuelansk privat selskap. Albanisa er et samarbeidsselskap etablert av to nasjonale oljeselskaper og bedriver en omfattende investeringsvirksomhet i ulike deler av nicaraguansk næringsliv. Visepresidenten i selskapet er Fransisco López, som både er leder av det nasjonale oljeselskapet Petronic og kasserer i sandinistpartiet. 

Nicaraguansk presse opererer fritt og har stadig avsløringer av transaksjoner i gråsonen mellom stat, næringsliv og regjeringsparti. Da Russland nylig donerte 130 russiske busser til Nicaragua, ble bussene solgt videre til lokale nicaraguanske transportselskaper. Men nå var det ikke lenger staten som skulle ha pengene. Det var det private sandinisteide selskap Alba Caruna som skulle benyttes som betalingsmottaker, opplyser avisen La Prensa. 

Parallelt budsjett

– Det er etablert et slags parallelt budsjettsystem utenfor statsapparatet. Ingen har innsyn i de økonomiske transaksjonene som gjøres i denne kanalen, sier journalisten Carlos F. Chamorro.

Han og andre politiske kommentatorer er dypt bekymret over den manglende åpenhet som preger denne økonomiske gråsonen mellom parti og statsapparat.

– Den venezuelanske støtten burde ha som intensjon å støtte folket i Nicaragua. Men slik det er nå, er den i hovedsak et redskap for å støtte Ortega-familien i å opprettholde sin makt, sier Antonio Lacayo.