President Zuma overtar et Sør-Afrika i krise

Zuma og hans parti, Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) har lovet å bekjempe fattigdommen i Sør-Afrika. Selv om ANC har regjert i 15 år, tror mange velgere fortsatt på løftene. Med økonomiske nedgangstider og sterke bindinger til fagbevegelsen Cosatu vil den nye Zuma-regjeringen slite med å oppfylle valgløftene.

Godt valg

Alle spådommer går ut på at regjeringspartiet Den afrikanske nasjonalkongressen vil gjøre et bedre valg enn mange trodde for bare noen måneder siden.
Partiet har brukt nesten 180 millioner kroner på valgkampen.

Mange svarte fra middelklassen, og nesten samtlige hvite og fargede velgere, vender ryggen til Zuma på grunn av tidligere korrupsjonsanklager og hans maktarroganse i forhold til rettsapparatet i landet. Utenlandske observatører fester seg også ved hans populistiske uttalelser om alt fra dødsstraff til hiv/aids.
Disse sakene er likevel ikke avgjørende for hans mange millioner av tilhengere. De mener at Zuma er blitt et offer for konspiratoriske angrep fra hans politiske rivaler, spesielt tidligere president Thabo Mbeki.

Frigjøringsbakgrunn

Jacob Zuma har mye politisk kapital som han trekker på. Mange sørafrikanerer betrakter fortsatt ikke ANC som et politisk parti, men som en frigjøringsbevegelse. Partiet er folkets politiske hjem og håp. Zuma var sentral i ANCs væpnede kamp. Han var den første ANC-lederen mange av ungdommene møtte da de dro i eksil for å slutte seg til geriljaen. I den vanskelige overgangsperioden fra 1990 til 1994 var det harde kamper mellom ANC-tilhengere og den konservative Inkatha-bevegelsen i landets østlige KwaZulu/Natal-provinsen. Som Zulu-talende spilte Zuma en helt avgjørende rolle i fredsarbeidet i området. Det er det mange som husker.

Samtidig spiller Zuma mye på zulu-tradisjoner. Han opptrer i tradisjonell drakt, har mange koner og et stort hjemsted på landsbygda. Selv folk fra andre stammer sier at "han har kontakt med røttene sine". For landets fattige er det godt å vite at deres president vokste opp som kvegpasser. Han hadde ikke tid til å gå på skole, og fikk det meste av sin utdannelse fra de andre politiske fangene på fangeøya Robben Island, der han satt fengslet i 10 år for ANC-virksomhet.

- De fleste afrikanske ledere, selv diktatorene, påstår at de regjerer på folkets vegne. Men deres dagligliv er helt forskjellig til vanlige folks opplevelse. Mens vanlige sørafrikanere opplever kriminalitet over alt, bruker Jacob Zuma mer på personlig sikkerhet i løpet av en måned enn de fleste tjener i løpet av et år, skriver forfatter William Gumede i en Reutersblogg.

Nytt landskap

Til tross for at ANC har klart å befeste grepet om makten, har Sør-Afrika fått et nytt politisk landskap. Utbrytere fra ANC har gjennom dannelsen av Congress of the People (Cope) klart å gi misfornøyde svarte velgere et alternativ til ANC, mens Democratic Alliance (DA) har styrket seg i forhold til hvite og fargede velgere, spesielt i Vestkapprovinsen. Det zulunasjonalistiske Inkatha-partiet til Mangosuthu Buthelezi har tapt terreng etter at zulusønnen Zuma kom i fokus.

På sin vei til presidentkontoret er Zuma blitt godt hjulpet av de mest radikale elementene i ANC - ungdomsbrigaden, kommunistene og fagbevegelsen. Likevel er det langt fra sikkert at Zuma vil omfavne deres økonomiske løsninger på alle landets problemer. Dagens finansminister, som er velansett internasjonalt og i næringslivskretser, Trevor Manuel har sagt seg villig til å fortsette i "en ansvarlig stilling". Den nye regjeringen vil uansett måtte øke den offentlige pengebruken for å minske konsekvensene av den globale finanskrisen. Økt arbeidsledighet i gruve- og bilindustrien vil være vanskelig å unngå.

Mens tidligere president Thabo Mbeki lanserte tanken om en afrikansk renessanse, vil trolig Zuma ha mindre fokus på resten av Afrika. Sør-Afrika vil kanskje heller ikke lenger velge å bruke ressurser på å sende soldater til FNs fredsoperasjon i DR Kongo.