Vi stenger døren for dem som forsvarer menneskerettighetene

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Amnesty Internationals nye rapport «Closing the Door» dokumenterer hvilke hindringer menneskerettighetsforsvarere står overfor når de forsøker å få korttids-visum for å kunne delta på konferanser, drive påvirkningsarbeid og bygge nettverk i Schengen-området, som Norge er en del av.

Menneskerettighetsforsvarerne er de som går i front for å verne om våre rettigheter. De er advokater, journalister, forfattere, fagforeningsledere, musikere, kunstnere, ledere for minoriteter og urfolk, de jobber i menneskerettighetsorganisasjoner, er miljøforkjempere, lhbtiq+-aktivister, akademikere og studentaktivister. Mange gjør dette arbeidet under svært tøffe forhold.

De er viktige stemmer på de arenaene der menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper diskuteres. De må kunne drive påvirkningsarbeid der beslutningene fattes også internasjonalt. Og de må kunne møte eller bygge sine nettverk for å kunne stå sterkere når presset mot dem øker.

For mange av disse menneskene er det visumplikt for å få innreise til en rekke europeiske og vestlige land, inkludert Norge. De siste årene har vi erfart at mange menneskerettighetsforsvarere strever med å få visum til Norge og andre Schengen-land. Mennesker som tidligere har reist mye internasjonalt, men alltid vendt hjem igjen, nektes nå Schengen-visum.

Amnestys rapport om europeiske lands praktisering av Schengen-visum-regler viser at særlig menneskerettighetsforsvarere fra Afrika, Asia og de som er muslimer utsettes for indirekte diskriminering, fordi de mange kravene for å få visum slår sterkere negativt ut for marginaliserte og diskriminerte søkere. 

Mange Schengen-land har ikke diplomatisk representasjon i landet der menneskerettighetsforsvareren bor. Da må de eventuelt foreta en reise som kan være både kostbar og farlig, for å få levert søknaden sin. De må ofte legge ved dokumentasjon på inntekt, eiendom og ekteskap, noe som kan være vanskelig, farlig, dyrt og tidkrevende. Ventetiden for å få svar på søknaden kan være lang, og om de får Schengen-visum, så får de det ofte så sent at reisen ikke lenger er aktuell.

Norge følger ikke opp viktige oppdateringer

I juni 2024 oppdaterte imidlertid EU sin såkalte «EU Visa Code Handbook» som er en praktisk veiledning for gjennomføringen av EUs Visa Code i Schengen-området, som Norge er en del av. Her åpner man for mer fleksible prosedyrer for å gi menneskerettighetsforsvarere Schengen-visum selv om de ikke innfrir alle krav som ellers legges til grunn for ordinært visum.

Siden 2024 er Norge forpliktet til å sikre at den oppdaterte EU Visa Code blir fulgt, men vi ser ikke at det skjer.

Norge satt i arbeidsgruppen som arbeidet for å få de nevnte oppdateringene på plass, og representanter fra regjeringen har signalisert at den oppdaterte EU Visa Code skal implementeres. Utlendingsdirektoratet har dessuten lenke til denne på sine nettsider. Likevel ser vi ikke noen endring av praksis.

Erfaringene våre viser at det er vanskelig også for menneskerettighetsforsvarere i vår del av verden å få Schengen-visum til Norge.

For russiske menneskerettighetsforsvarere utgjør det en sikkerhetsrisiko å oppgi personlig informasjon i søknaden. Det har også vært tidvise problemer med å få multivisum til Schengen for de russiske menneskerettighetsforsvarerne som skal delta på Barents Pride som arrangeres i Kirkenes, og som er et samarbeid mellom norske og russiske organisasjoner som jobber for skeives rettigheter.

Et annet eksempel gjelder en tyrkisk menneskerettighetsforsvarer som i sommer deltok på et arrangement i Norge. Han visste at han ville bli arrestert når han satte foten på tyrkisk jord, og ønsket derfor å få mulighet til å bli lenger i Norge og forlenge visumet. Den eneste mekanismen han da ble opplyst at han kunne bruke, var å søke asyl. Det ønsket han ikke fordi han var opptatt av i framtiden å kunne dra tilbake til Tyrkia for å fortsette sitt arbeid for skeives rettigheter i landet. Han ble arrestert ved ankomst til Tyrkia.

Venter på svar

Vi sendte i juli et felles brev til justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen der vi fremmet et knippe krav til norske myndigheter når det gjelder tidsavgrensede Schengen-visum for menneskerettighetsforsvarere. Vi venter på svar.

Når regjeringen også i statsbudsjettet legger opp til en reduksjon i Regionbevilgningen for Europa, Latin-Amerika, Afrika og Asia gir dette signaler globalt om at Norge ikke står opp for menneskerettighetsforsvarerne i praksis.

Vår oppfordring er at norske myndigheter så raskt som mulig sørger for å formidle «EU Visa Code Handbook» til alle aktører som mottar og behandler søknader om tidsavgrensede Schengen-visum til Norge, og at retningslinjene i håndboken blir implementert. Vi vil særlig framheve betydningen av å få en bedre tilrettelagt visumprosedyre som inkluderer et hurtigløp for behandling av søknader, og at det langt oftere innvilges Schengen-visum som varer lenger og gjør det mulig for menneskerettighetsforsvarere å ha mer enn én innreise i Schengen-området.

Norge liker å kalle seg en forkjemper for menneskerettigheter, og går i bresjen for beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere internasjonalt. Da må vi også åpne dørene for dem som faktisk kjemper for disse rettighetene der de er under press. I dag er vi med på å holde dem ute.