Etikkens svanesang

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Bokanmeldelse

• Bok: Oljefondet og etikken

• Forfatter: Cecilie Hellestveit

• Forlag: Spartacus

• Sider: 110

• År: 2026

Denne uken mottar finansminister Jens Stoltenberg rapporten til det uavhengige utvalget han nedsatt sensommeren 2025 for å vurdere det etiske rammeverket til Statens pensjonsfond utland – folkelig omtalt som Oljefondet.

Slike vurderinger av Oljefondets etiske regler gjøres regelmessig, men denne revisjonen var utenfor normalen. Etter en storm rundt Oljefondets investeringer i israelske selskaper sommeren 2025, valgte Stoltenberg, med hjelp av Stortinget, å sette fondets etiske råd i bero inntil en ny vurdering var blitt gjort av reglene.

I Etikkrådet satt den gang juristen Cecilie Hellestveit. Hun trakk seg etter at rådet ble stilt i bero. Slik hun skriver i boken «Oljefondet og etikken», betydde Stoltenbergs avgjørelse i praksis «at hele etikkmodellen er borte». I boken tar hun et hardt oppgjør med dem som mener at et mindre etisk Oljefond er bedre rustet for fremtiden.

Fondet med et land

I skrivende stund teller Oljefondet rundt 22.000 milliarder kroner og er verdens største statlige investeringsfond. De vanvittige verdiene fondet rår over betyr at vår felles formue er investert i mer eller mindre alt som kan krype og gå av statsgjeld, selskaper og annet i verden. For å sikre en bred nok spredning av midlene må man nesten det.

Det betyr også at Oljefondets investeringer uunngåelig vil ende opp i selskaper vi helst ikke vil være investert i eller selskaper som utfører eller bistår i menneskerettighets­brudd.

Her kommer fondets etiske regler og Etikkrådet inn i bildet. Slik Hellestveit forbilledlig beskriver, gjorde Etikkrådet sine egne undersøkelser av selskapene fondet var investert i for å avduke om man finansierte enkelte forbudte typer produkter eller selskaper som det var risiko for at ville bidra til fremtidige brudd på menneskerettighetene.

For Oljefondet var den etiske bestyrelsen delt mellom Etikkrådet, Norwegian Bank Investment Managment (NBIM) og Norges Bank. Etikkrådet gjorde undersøkelser og kom med vurderinger, hvorpå Norges Banks hovedstyre besluttet om det berørte selskapet skulle utelukkes, følges med på av Etikkrådet eller følges opp av NBIM.

Etikkrådets vurderinger og anbefalinger betydde altså ikke automatisk utestengelse av selskapene.

Maktforskyvning

Ved å stille Etikkrådet i bero, flyttet Stoltenberg mer makt over investeringsbeslutningene i Oljefondet til NBIM og dets leder Nicolai Tangen. Slik Hellestveit syrlig skriver: «Vipps var også alle hindringer fjernet for hva Nicolai Tangen kunne investere i. Velferdsstaten var reddet».

Cecilie Hellestveit kritiserer Etikkrådet-beslutning og frykter konsekvensene:

– Stoltenberg har gjort Tangen tannlaus

Problemet, slik Hellestveit ser det, er at man ved å i praksis vrake Etikkrådet gjør Oljefondet mer utsatt for den lunefulle geopolitikken vi lever gjennom, samt forsøk fra norske politikere på å påvirke styringen av fondet.

Konsistent etisk praksis gjennom tiår ga «Oljefondet et etisk renommé og normativ pondus i verdensklasse», skriver Hellestveit, og å undergrave dette var en «overilt og hasardiøs» avgjørelse. Ved å nedvurdere etikken, slipper man politikken inn i hønsegården, forklarer hun.

Etikkrådet var på mange måter et skjold mot politikken. Deres vurderinger var åpne og konsistente. Ble et selskap fjernet fra Oljefondet var det tydelig fra Etikkrådets vurdering hva selskapet måtte gjøre for å kunne vende tilbake. Denne modellen holdt både norske og utenlandske politikere på armlengdes avstand, mener Hellestveit.

Når ikke lenger Etikkrådet setter rammene for hva som er akseptabelt for Oljefondet å være investert i, åpnes det for politisk press fra både norske og internasjonale interesser.

Fra Stortinget og norsk sivilsamfunn kan man i større grad enn før presse på for sine hjertesaker, mens fremmede interesser kan legge press på norske politikere eller NBIM direkte.

Samtidig blir det vanskeligere å stå på at det ikke er politisk hvem Oljefondet investerer eller ikke investerer i, slik det kan se ut som fra utlandet. Før kunne man vise til Etikkrådet og dets tiår med praksis. Hva gjør man nå?

Konsis og syrlig

Hellestveit er en god veiviser gjennom sakskomplekset knyttet til Oljefondet og Etikkrådet. Bokens nette lengde gjør den lett fordøyelig for et bredt publikum og den er skrevet i et forholdsvis enkelt og lettfattelig språk.

Som veiviser er imidlertid ikke Hellestveit upartisk, noe hun også eksplisitt skriver i bokens start. Hennes konklusjon om at «Uten den etiske modellen blir fondet som fond flest. Da vil politikken komme mot fondet som en dampveivals», er derfor hennes formening som en part i saken hun beskriver.

Selv om Hellestveit gjennomgående holder seg saklig gjennom boken, er det tydelig at hun har et anstrengt forhold til Stoltenbergs resonnement i saken. Hun lar sjelden syrligheten stige til overflaten i teksten, men argumenterer tydelig mot påstandene hans.

Stoltenbergs antydninger til mediene om at etikken kan koste oss dyrt, omtaler hun for eksempel som en «oppsiktsvekkende posisjon».

I det hele tatt mener Hellestveit at den opprinnelige modellen for etikk i Oljefondet også er den som ville trygget oss best gjennom de geopolitiske stormkastene som går oss i møte.

Her er det naturligvis et snev av pølsemaker som fremsnakker sine egne varer, men Hellestveit argumenterer godt for konklusjonen. Hvilken etisk modell vi faktisk får for Oljefondet de kommende årene, får vi en første indikasjon på denne uken.