Hva ville Anna Politkovskaja ha sagt om Putins krig i Ukraina?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Denne uka er det 20 år siden Anna Politkovskaja ble skutt og drept i oppgangen til en boligblokk på Lesnaja Ulitsa, eller Skogsgata, i Moskva. Jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å møte henne før hun døde.

For mange år siden, mens krigen fortsatt raste i Tsjetsjenia, kjente jeg noen flyktninger i Oslo som stadig snakket om sin russiske venninne «Anja». Anja sa ditt, Anja gjorde datt. De ville alltid rådføre seg med Anja før de tok viktige avgjørelser, og reagerte med vantro da jeg sa at jeg ikke visste hvem hun var.

«Hva mener du? Kjenner du ikke Anja?»

Jeg svarte nei, og i neste øybelikk gikk det opp for meg: Anja var diminutivsformen av Anna, og personen de snakket om, var naturligvis Politkovskaja.

En tid senere introduserte tsjetsjenerne meg for den russiske journalisten før et foredrag hun holdt i Uranienborgveien. De fulgte henne til og fra hotellet, nærmest som livvakter. Foredraget var gripende. Hun var en taler man var nødt å lytte til og vissheten om at hun fulgte sitt kall med livet som innsats gjorde sterkt inntrykk på alle fremmøtte.

Arrangørene fra Fritt Ord ga Politkovskaja en flaske rødvin som takk, og hun ga den videre til meg – med den begrunnelsen at hun egentlig ikke drakk. Jeg tok flaska med hjem til kollektivet på St. Hanshaugen og sa til dem jeg delte leilighet med, at de ikke fikk smake hvis de ikke visste hvem Anja var.

Mine tsjetsjenske venner hadde mistet familiemedlemmer og var ofte fortvilet. Politkovskaja hadde gitt meg et telefonnummer jeg kunne ringe hvis det var noe hun kunne bistå med fra sin kant. En dag virket situasjonen å være i ferd med å komme ut av kontroll, så jeg ringte nummeret. Det var til en fasttelefon i Moskva, og til min overraskelse svarte hun med en gang.

«Hallo, hvordan går det?»

Jeg takket for vinflaska og forklarte at våre felles venner ikke hadde det så bra. Hun ble stille et øyeblikk. Jeg så for meg at hun satt på kontoret til Novaja Gazeta, eller kanskje hjemme, bøyd over datamaskinen med telefonen klemt mellom skulderen og øret.

«Hør her, jeg har en utrolig hektisk dag. Men kanskje du kan hjelpe dem?»

«Jeg?»

«Har du tid?»

Vel, ja – jeg hadde jo tid. Og det gikk opp for meg hva hun mente. Man trengte ikke noen bestemt faglig kvalifisering for å engasjere seg i menneskerettighetsarbeid. Det var ikke en beskyttet tittel. Det eneste man egentlig trengte, var en viss porsjon empati og vilje til å bruke litt av sin egen tid.

For Politkovskaja var det rett og slett noe hun gjorde hver dag, nærmest i forbifarten, samtidig som hun var det moderne Russlands modigste og mest legendariske journalist. Hva ville hun ha sagt om Putins krig i Ukraina? Hva ville hun ha gjort? Det får vi aldri vite, men jeg har en sterk følelse av at hun ikke ville ha forholdt seg taus.

Den 20. oktober arrangerer Helsingforskomiteen årets Anna Politkovskaja Forum på Sentralen i Oslo, med gjester fra Russland, Ukraina, Belarus, Georgia, Tyrkia, Kasakhstan og flere andre land. Dem er heldigvis fortsatt mange som bryr seg om ytringsfrihet og journalisters rettigheter.