Stormaktenes kamp om Latin-Amerika

Amerikas Forente Stater oppsto fra en europeisk koloni og gjorde Latin-Amerika til sin «bakgård». Sovjetunionen utfordret USA der, før unionen gikk under. Russland forsøkte seg igjen seinere, men med nokså sviktende hell. Nå er Kina den store utfordreren til USA. Og USA har i de seinere åra vært i villrede i Latin-Amerika. Sirkelen sluttes idet EU synes å ha våknet opp fra mangeårig dvale og mer nærliggende utfordringer, til fornyet oppmerksomhet om denne delen av verden, som Europa har satt et uutslettelig preg på – både på godt og på skrekkelig vondt.

Einar Hagvaag

Korrespondent, kommentator og utenriksreporter

Nye interesser og gamle bånd

Om dette har Benedicte Bull skrevet boka «Latin-Amerika i dag: Nye interesser og gamle bånd til USA, Kina, Russland, Midtøsten og Europa». Med fordel kunne boka hatt en mye bedre tittel. Dette handler om hvordan stormaktene USA, Russland, Kina og EU driver sine politiske og økonomiske maktspill i Latin-Amerika og hvordan landene der forholder seg til dette. Det er ikke nærbilder av landene i Latin-Amerika i dag. Det er Latin-Amerikas møte med en ny verdensorden under utvikling.

Latin-Amerika er svært mangfoldig, ofte rotete og forvirrende, sprikende landene imellom, land som har gjennomgått store og tidvis brå politiske skifter. De store maktenes spill har også vært skiftende og ikke alltid like vellykkede. Det samme gjelder de latinamerikanske landenes ulike svar på disse utfordringene.

Grundige innsikter i dette mangfoldet og et godt overblikk preger boka. Likevel: «Det er mye jeg ikke har forstått i Latin-Amerika», skriver Bull til slutt, og hun er ikke aleine om dette.

Spania og Portugal delte tidlig så godt som hele Latin-Amerika seg i mellom, mens noen få andre europeiske land koloniserte noen småbiter. I dag er de europeiske landene for små og svake til å spille en viktig rolle. Men som medlemmer av EU er de en del av ei økonomisk, og for så vidt politisk, stormakt. EU-landenes investeringer i Latin-Amerika er om lag like store som i Russland, Kina, India og Japan til sammen. EU-landene er i dag overlegent største investor i Latin-Amerika, foran både USA og Kina.

Et imperium under forvitring

Storbritannia underla seg Nord-Amerika unntatt Mexico. Fra denne kolonien oppsto USA som ny stormakt, som etterhvert slukte halve Mexico. Utover 1800-tallet og i hele det forrige århundret preget USA Latin-Amerika. Med doktrinen etter president James Monroe som sikkerhetspolitisk rettesnor, forbød USA all innblanding fra europeiske makter i Amerika.

USA undergravde regjeringer, støttet kupp og invaderte. Latinamerikanerne fikk sine «banan-republikker» og diktaturer. USA ble kalt «den stygge gringoen» i Latin-Amerika. 1900-tallet var USAs århundre i regionen.

Bull kunne gjerne ha tatt med president Reagans politiske spagat da han ulovlig støttet Contras-styrkene som forsøkte å styrte sandinist-regjeringa i Nicaragua samtidig som han og Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov forhandlet om å avslutte Den kalde krigen. Det var jo et merkverdig historisk vendepunkt hvor USA sluttet den store freden med den store kommunisten og samtidig førte den lille krigen mot små og ufarlige angivelige kommunister i Mellom-Amerika.

Da presidentene Barack Obama fra USA og Raúl Castro fra Cuba møttes i 2014, og da Obama besøkte Cuba i 2016, var Den kalde krigen over og Monroe-doktrinen gravlagt. Men jammen erklærte president Donald Trump doktrinen for gjenopplivet i FN i 2019. Nå var advarselen ikke rettet mot gamle kolonimakter, men mot Kina og kanskje Russland. Men Trump hadde aldri noen politikk for Latin-Amerika. Muren mot Mexico, gjeninnføring av straffetiltak mot Cuba og sabelrasling mot Venezuela var mest innenrikspolitikk. Han utviklet aldri noe forhold til sin brasilianske åndsfrende, president Jair Bolsonaro.

Bull kaller USA et imperium i forvitring.

Nåværende president Joe Biden ser ikke ut til å bruke krefter på Latin-Amerika. Det kan han bli nødt til å endre. Han er mest opptatt av Kina og Russland. Men Biden kan fort støte på begge disse maktene akkurat i Latin-Amerika.

Sovjet fikk aldri fotfeste

Russerne spilte først og fremst en rolle i Latin-Amerika under Den kalde krigen, med Cuba-krisa i 1962 som et dramatisk høydepunkt. Etter revolusjonen på Cuba skaffet Sovjetunionen seg der et bruhode (et militært støttepunkt opprettet av en fremskutt styrke for å sikre hovedstyrkens landsetting, red. anm.) nær USA. Men det var en dyr fornøyelse som Sovjetunionens siste president, Mikhail Gorbatsjov, måtte avslutte. Sovjets bidrag i de væpnede opprørene i El Salvador, Nicaragua og Guatemala var nokså små.

Bortsett fra Cuba, som var «en venn i nød» og trengte sovjetisk hjelp, fikk ikke Sovjetunionen noe fotfeste i Latin-Amerika. I Den kalde krigens ånd var sovjeterne på leting etter noen som ville og kunne innføre deres politiske styreform i USAs bakgård. Kulturelt, og ideologisk, var Moskva nokså fjernt fra Latin-Amerika. Sovjetunionen var ikke noe tiltrekkende forbilde.

Etter et fravær har Russland seinere, under president Vladimir Putin, vært på eventyr i Venezuela og i Nicaragua. I Venezuela fant russerne verdens største oljebrønn, en god våpenkunde og en president, Hugo Chávez, som ikke sparte på skjellsordene mot USA. Det lyder som et lykketreff. Men da hadde Venezuela masse penger å sløse bort fordi prisen på olje var skyhøy. Så gikk det rett i grøfta.

Bare de som ikke kan leve uten spenning bør nå sette pengene sine i Venezuela. Alle går som regel ut med store tap, også det russiske oljeselskapet Rosneft. De autoritære og nokså absurde regimene i Venezuela og Nicaragua er ikke av rare verdien for Russland i en global maktkamp.

Bull kaller treffende kapittelet for «Fra Russland med (litt) kjærlighet».

«Fra kamerat til kapitalist»

Kapittelet om Kina, «Fra kuli og kamerat til kapitalist – og kolonist», er bokas mest spennende del. På 1800-tallet kom kineserne til Latin-Amerika for å bygge jernbane, arbeide i gruver og slite på plantasjer. De var nederst på rangstigen. Peru har som følge av dette den største kinesiske kolonien i Latin-Amerika. Landets tidligere autoritære president, Alberto Fujimori, og dattera Keiko, som ville bli president, er av japansk ætt, men blir kalt «kinesere».

I dag er Kinas rolle en helt annen. Fra år 2000 er handelen mellom Kina og Latin-Amerika attendoblet. Ved århundreskiftet var Kina for Latin-Amerika en ubetydelig handelspartner som sto for mindre enn to prosent av alle kjøp og salg. I 2013 gikk Kina forbi USA både som viktigste marked og som største selger for Latin-Amerika. Fra 2000 til 2019 økte Brasils salg til Kina med det femtifemdobbelte, mens landets kjøp fra Kina økte med det tjueåttedobbelte over samme periode.

Kina kjøpte først og fremst mat, olje, gass og metaller fra Latin-Amerika, samtidig som de solgte billige industrivarer til latinamerikanerne. «De siste årene er imidlertid Latin-Amerika også blitt ei viktig brikke i Kinas grønne skifte, teknologioppbygging og geopolitiske strategier», skriver Bull.

Kina har øst ut penger som lån til Latin-Amerika. Mens oljeprisen var skyhøy fikk Chávez store lån til utvikling av oljefelt, jernbane, raffineri og ulike sosiale tiltak. Kinesiske ingeniører og bygningsarbeidere strømmet til. Lånene skulle betales med olje eller brukes til kjøp av kinesiske varer og tjenester. Men her kjørte kineserne seg fast i hengemyra, akkurat som russerne. I 2016 stengte Kina pengekrana for Maduro.

Måtte kjøpe vaksiner etter avsløring

Både Kina og Russland så på Chávez som en bidragsyter i sine geopolitiske spill for å skape en multipolar verden. I så måte er Maduro ubrukelig.

Et kinesisk selskap lot seg også lokke av Daniel Ortega og hans venner til å begynne arbeidet med en kanal tvers gjennom Nicaragua. Det faraoniske byggverket endte med konkurs.

Joda, kineserne har utvidet den nye «silkeveien» sin til Latin-Amerika. Som andre steder i verden har kineserne den «fordelen» at de ikke maser om menneskerettigheter og hensynet til urfolk og den slags. De er uten respekt for sosiale rettigheter og miljø, sier mange etter møter med dem, og de lytter ikke.

Så kom den store pandemien, der Latin-Amerika sto langt bak i vaksine-køen. Både Russland og Kina satte i gang «vaksine-diplomati». Putin lovte hjelp, men klarte ikke å levere. Kina ga utstyr til smittevern til en verdi av 250 millioner amerikanske dollar og vaksiner for en milliard dollar. Bolsonaro, lik Trump, avfeide viruset og ville ikke vaksineres. Begge anklaget Kina for viruset. Men så avslørte journalister at mora til Bolsonaro hadde latt seg vaksinere, og det attpåtil med en kinesisk vaksine. Bolsonaro måtte falle på kne og sende en statsråd til Kina for å kjøpe vaksiner.

EU spiller liten rolle

Gitt de sterke historiske og kulturelle bånd mellom Latin-Amerika og Europa er det påfallende hvor liten rolle EU spiller i Latin-Amerika i våre dager. Mange i Spania, Italia og Portugal har også nære familiære bånd over havet. I nedgangstider hjemme kommer latinamerikanere til Europa, særlig Spania, og så drar de tilbake når EU rammes av kriser.

På tross av dette og store økonomiske investeringer har EU ikke klart å utforme en gjennomtenkt politikk overfor Latin-Amerika. Etter tjue års forhandlinger er en frihandelsavtale med Mercosur ikke underskrevet. Delvis skyldes det EU-krav til miljø og helse. Bolsonaros frislipp av branner og hogst i urskogen i Amazonas er et hinder. Det samme er motstanden fra franske og irske bønder som frykter billige varer fra et industrielt landbruk i deres hjemmemarked.

Spanske Josep Borrell, som også er statsborger i Argentina etter faren, overtok som utenrikssjef i EU i 2019. Først i november i fjor dro han til Latin-Amerika, hvor hans forgjengere, ganske utrolig, ikke hadde vært på ni år. EU har strevd med Tyrkia, Hviterussland, Ukraina, Russland, Midtøsten, Afghanistan, flyktninger over Middelhavet og Storbritannias utmelding, samt å temme østeuropeiske medlemmer som Polen og Ungarn. I EU har det vært mye strid om forholdene til regimene i Venezuela og Cuba, men dette har vært mer et ledd i ideologiske kamper på heimebane enn som en omtanke for Latin-Amerika. Borrell innrømmer at Latin-Amerika har gått under radaren for EU, i et nylig intervju i den spanske avisa El País. Nå forsøker han å få EU til å bruke krefter på Latin-Amerika, hvor han mener Europa har bedre forutsetninger enn andre til å lykkes med et samarbeid til begge parters felles nytte.

Nesten alt dette og mere til tar Bull opp i boka. Hun tar også et sidesprang fra de store maktene til Midtøsten og det preget som innvandrere fra Det osmanske riket som var, har satt i Latin-Amerika. Chile har det største innslaget av palestinsk diaspora utenfor Midtøsten. Jeg minnes fra da jeg bodde i Jerusalem hvor mange palestinere som kalte Viña del Mar, nord for Valparaiso, for «Lille Betlehem». Det kunne virke som om alle i Betlehem kjente noen i Viña. Hospital Sírio-Libanês i São Paulo i Brasil er vel det sjukehuset i Latin-Amerika med best omdømme. Der har to brasilianske presidenter fått livet tilbake etter kreft: Luiz Inácio «Lula» da Silva og Dilma Rousseff.

Ikke minst har pandemien lært vesten hvor sårbare landene blir når viktige varer settes bort til produksjon i lavkostland, som regel i Asia. Både i Europa og Nord-Amerika snakkes det om å hente hjem eller i alle fall få produksjonen litt nærmere og til mer pålitelige områder. Hvis Kina er en strategisk motstander er det ikke så lurt å gjøre seg helt avhengig av kineserne. Dette kan komme Latin-Amerika til gode.

Også i Latin-Amerika vokser frykten for å bli avhengig av Kina. «Kina får oss til å savne den stygge gringoen», sier en peruansk journalist i boka. Kniving mellom store makter kan være godt for Latin-Amerika. Men da må lederne der ha forstand til å utnytte det og ikke underlegge seg. Det har latinamerikanerne ofte ikke hatt.

Gir et svært godt bilde

Forfatteren går litt fram og tilbake i tid og hopper også tilbake til tidligere omtalte emner i en ny sammenheng i en god fortellerform. Bull krydrer boka der det passer med noen personlige erfaringer på sin vei fra en skolegård i Voiebyen i Kristiansand til et professorat ved Universitetet i Oslo. Det gjøres varsomt og er ikke påtrengende eller skjemmende. Litt forvirrende er oversikten over de mange forsøkene på økonomisk samarbeid latinamerikanske land imellom. Men det gjenspeiler vel for så vidt hvor rotete dette har vært.

Språket er godt og leselig. Men det unorske uttrykket «hvordan å» går igjen; det kommer vel fra engelske «how to». Ordet «informasjonskommunikasjonsoppfinnelse» går jeg ut fra er ment ironisk. Når feil skal pekes på, så er ikke spanske Endesa et teleselskap, men driver med gass og strøm.

Fotnoter, liste over litteratur og stikkord er akademisk eksemplarisk: 232 noter på 138 sider tekst. Her er det ikke vrient å finne kildene. Men når forlaget først har valgt å ha bilder i boka, kunne det godt ha kostet på seg arbeidet med å finne bilder som passer til bokas innhold, ikke bare sette inn forfatterens familiebilder.

Benedicte Bull har her gitt oss et svært godt, spennende og innholdsrikt bilde av Latin-Amerika i en verden i endring.