Kelsen forklarer hvorfor demokratiet må forsvares, men ikke hvordan

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

En av 1900-tallets fremste demokratitenkere er nå tilgjengelig på norsk. Uavhengig av hva man mener om Hans Kelsen og hans teorier, burde man være glad for at Marius M. Kjølstad har oversatt Kelsens nøkkelverk Om demokratiets vesen og verdi, i tillegg til flere av Kelsens tekster om demokrati i mellomkrigstiden, fra tysk til norsk.

Kelsen er viktig å lese fordi han levde i en tid da demokratiske institusjoner var under angrep – noe som kjennetegner vår egen tid. 

Bokanmeldelse

• Om demokratiets vesen og verdi
• Hans Kelsen
• Oversatt og innledet av Marius Mikkel Kjølstad
• Utgitt 1920 (norsk: 2026)
• Dreyers forlag
• 227 sider

Kompromissidealet

Kelsen er best når han skriver om kompromiss, som er fundamentalt i hans demokratiske tankegang. Det parlamentariske system vi har, fungerer nettopp for å få til kompromiss. På samme måte er opposisjon en nødvendighet for demokratiet – i et autokrati er det ingen opposisjon.

Demokratiet er på sitt beste en langvarig diskusjon om å forme det best mulige samfunnet. Dette vil ifølge Kelsen sikre indre fred. Kompromisser betyr å legge til side det som skiller oss, til fordel for det som binder oss.

Dette er viktig å tenke på i dag. Vi må tillate at folk med andre meninger kommer frem, slik at vi kan komme frem til kompromiss – og demokratiet består. 

Demokrati forstått som anti-ideologisk og kompromissbærende minner om konservativt tankegods. Konservatismen blir ofte nettopp beskrevet slik, med idealet om å forandre for å bevare.

Alt er relativt?

Problemet med Kelsen er at han blir altfor ensidig relativistisk.

Kelsen skiller mellom det demokratiske mennesket og det autokratiske mennesket. Det demokratiske mennesket har et relativistisk verdenssyn og det autokratiske mennesket tror på absolutte sannheter. 

Ifølge Kelsen er det bare mennesker som har et relativistisk og rasjonalistisk syn som kan komme til kompromisser, fordi det ikke finnes absolutte sannheter.

Her er Kelsen svak. Betyr det at kristne som tror absolutt på Gud, ikke egner seg til å delta i demokratiet? Kristendemokrati som ideologi har vært ekstremt viktig for Europas demokratiske utvikling.

Det finnes troende i de fleste partiene i Norge, og hvis det ikke finnes noen absolutte sannheter, hvorfor er den liberale verdensorden, demokratiet og menneskeverdet verdt å kjempe for?

Demokratier kan gjøre feil

I Johannesevangeliet skildres det at Jesus blir bragt for den romerske prefekten Pilatus, anklagd for å utgi seg for å være Guds sønn og jødenes konge. Pilatus spør Jesus om dette er sant, og Jesus svarer at han skal «vitne til sannheten».

Pilatus som er skeptisk og ikke tror på en absolutt sannhet, undersøker saken nærmere. Han lar det bli en folkeavstemning om hvem som skal slippe straff. Det ender med at folket velger å løslippe røveren Barabbas og ikke Jesus.

Denne fortellingen er viktig for Kelsen, fordi det illustrerer at demokratiet kan velge feil. Kelsen tror nemlig ikke på demokratier som ikke har folket bak seg. Hvis man skal tvinge gjennom politisk sannhet med blodig vold, må man ifølge Kelsen være like sikre på sannheten som Guds sønn.

Her ligger det store problemet. Selv om Kelsen arbeidet iherdig for å forsvare demokratiet i mellomkrigstiden, har han ikke noe svar på hvordan demokratiet skal reddes. 

Hvis folket velger å kaste bort demokratiet, kan ikke en ekte demokrat stoppe det. Derfor er demokratiet fritt til å velge røveren, noe de gjorde i Tyskland like etter, og som gir boken en helt ny tragedie.

Likevel mener Kelsen at det moderne demokratiets skjebne avhenger av systematisk utbygging av kontrollinstitusjoner. Dette er jeg enig i. Med tanke på alt som skjer i USA, får vi håpe at de amerikanske kontrollinstitusjonene står sterkt.

En viktig påminnelse

Det fyldige forordet til Kjølstad tilfører riktig mengde kontekst for å forstå bakgrunnen for Kelsens verker og hvorfor det er viktig å lese ham i dag. Dette er for det første et godt og grundig arbeid av Kjølstad.

Kelsen hadde en sterk optimisme etter første verdenskrig og tenkte at dette var demokratiets tidsalder, men det gikk feil vei. Det er et sterkt toneskifte mellom hans nøkkelverk i 1929 og hans verk fra 1932.

Om demokratiets vesen og verdi er verdt å lese fordi vi blir påminnet om at demokratiet er verdt å kjempe for – og hvor fort vi kan miste det. Dessverre hadde ikke Kelsen noe svar på hvordan demokratiet kan reddes. Dette svaret må vi finne selv.