Anmeldelse
Familiereise i et fallert imperium
Med familien på slep, forteller Nazneen Khan-Østrem levende om ukjente hjørner av det britiske imperiet.
Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.
Khan-Østrem løfter frem et ukjent hjørne av imperiet og viser at det fortsatt går an å skrive interessant om imperiet.
«Er det i det hele tatt mulig å unnslippe det britiske imperiet?» spør VG-kommentator Nazneen Khan-Østrem (58) mot slutten hennes ferske bok «Det britiske imperiet».
Storbritannia er i dag så til de grader et rike hvor solen går ned, men det er besnærende kort siden bildet var et helt annet.
Vi kjenner alle konturene: Fra Canada til Australia strakk riket seg. Dets kronjuvel var India og områdene det rådet over i Afrika og Midtøsten enorme. Det britiske imperiet var og forblir noe helt unikt i sin geografiske rekkevidde i menneskelig historie. Ingen har før eller siden vært i nærheten av å råde over så store deler av verden.
Bokanmeldelse
Tittel: Det britiske imperiet: En familiefortelling fra Mombasa, Nairobi, Lahore og London
Forfatter: Nazneen Khan-Østrem
Forlag: Kagge
Sider: 384
År: 2026
Det satte sine merker. Britenes fremferd var ofte grusom, men mer enn deres konkrete vold mot og vanstyre av land og folk verden rundt, er det kaoset de etterlot seg som er deres store arv.
De linjalrette delelinjene som splittet folk og etniske grupper. Mistroen og hatet mellom folkegrupper i landene tidligere styrt av britene, og ikke minst det kompliserte etterspillet rundt rettighetene og identiteten til de imperiale undersåttene utenfor England. Var de velkomne i det imperiale sentrum?
Alt dette graver Khan-Østrem i på sin ferd gjennom ruinene til og den fortsatt levende historien til det britiske imperiet. Det konkrete sporet hun følger er hennes egne forfedre.
Indiske kenyanere
Slik Khan-Østrem skriver, var hennes forfedre pashtunere, et folkeslag vi dag forbinder med Afghanistan, men som tidligere ferdet mellom landet og de vi i dag kjenner som Pakistan og India. Forfedrene hennes ble etter hvert indere og derfra fulgte de en strøm av andre indere som rettet blikket mot de britiske koloniene i Afrika.
Den store forflytningen av indere til land som Uganda og Kenya er nok et lite kjent aspekt ved det britiske imperiet for de aller fleste. Khan-Østrem forteller levende om dem gjennom prismet av sine egne besteforeldre og foreldre.
Da hennes foreldre siden skulle utdanne seg var imperiet på hell og de tok konsekvensene. Etter den særdeles blodige skapelsen av de to landene Pakistan og India, ble Khan-Østrems foreldre borgere av Pakistan. Det var derfor dit de måtte reise for å utdanne seg – et land de ikke kjente eller hadde vært i.
Siden nådde imperiets oppbrudd Kenya. Etter en blodig kamp for friheten ble landet selvstendig. Det nye landet skulle imidlertid først og fremst bli et land for afrikanere. Den indiske minoriteten ble stemoderlig behandlet og Khan-Østrems foreldre valgte å flytte til imperiets midte: London.
Hvem er vi?
Khan-Østrem gjør avstikkere til Pakistan og Nord-Irland, men Kenya er omdreiningspunkt for boken hennes.
Historien hun forteller om landet er fascinerende og frisk. Ikke bare er den kenyanske frihetskampen lite omtalt materie i den norske bokfloraen, men den indisk-kenyanske underfortellingen er dypt engasjerende.
Slik som spørsmålet om nasjonaliteten til indiske kenyanere etter Kenyas løsrivelse fra tilværelsen som britisk koloni. Var de indiske, kenyanske eller briter? Slik Khan-Østrem viser, var spørsmålet langt vanskeligere enn man skulle tro.
Spørsmålet var ikke kun akademisk. Som nevnt, passet ikke den indiske minoriteten helt inn i det nasjonsbyggende prosjektet i Kenya etter løsrivelsen, og spenningene mellom den afrikanske og indiske befolkningen økte.
Under britene ble inderne bedre behandlet enn afrikanerne og ved løsrivelsen utgjorde den velstående kjøpmannsklasse. Det skapte friksjon.
Hvor langt denne friksjonen kunne gå, ble klart i naboliggende Uganda. Der var situasjonen tilsvarende som i Kenya, men i 1972 utviste Idi Amin, landets famøse president, hele nasjonens 80.000-sterke indiske minoritet.
Tidligere hadde undersåtter av det britiske imperiet hatt forholdsvis fri tilgang til moderlandet, men samtidig som imperiet gikk i oppløsning, ble også tilgangen til England strammere. Konflikter mellom britene og innvandrerne fra imperiets mange utposter ble tilspisset i takt med at økonomien i England ble verre.
Samtidig som det ble tøffere å være inder i Kenya, ble det dermed også vanskeligere å flytte til England enn før. Khan-Østrems foreldre kom seg dit, men britene trakk stigen opp etter seg samtidig som de innså at imperiet var tapt.
Med barna på slep
«Det britiske imperiet» er en bok tung av historie, men Khan-Østrem har ikke skrevet et rent historisk verk. Boken rammes inn av hennes egen reise i forfedrenes fotspor, med familien på slep.
Sammen med ektemannen og sine to sønner oppsøker Khan-Østrem stedene hvor hennes egne foreldre og besteforeldre levde og var undersåtter av det britiske imperiet.
Gjennom seg selv og sønnene utforsker Khan-Østrem deres komplekse identiteten som etterkommere av et multikulturelt imperium. Slik Khan Østrem skriver, er det ikke noe kort svar på «hvor hun egentlig kommer fra?»
Khan-Østrem skriver godt om sin egen søken etter røtter og familiehistorie, men disse delene av boken er unektelig de jeg oppfatter som mest langdryge. Den kenyanske historien og fortellingen om den indiske minoriteten i landet er så fascinerende at jeg helst vil videre til neste bolk under de samtidige mellomspillene.
De komplekse diskusjonene om identiteten til imperiale etterkommere og den nokså streite fremstillingen av kenyansk historie, fremstår også tidvis som to separate bøker.
Ingen av dem er svake, men samspillet mellom dem er ikke alltid sømløst.
Slik Khan-Østrem skriver, blir vi aldri ferdig med det britiske imperiet, spesielt ikke de med familietilhørighet til det. Dvelingen bærer frukter for norske lesere.
Khan-Østrem løfter frem et ukjent hjørne av imperiet og viser at det fortsatt går an å skrive interessant om imperiet.
