Fengslende om Norges fremste «cowboydiplomat»

Varg Lukas Folkman Varg Lukas Folkman

Bokanmelder

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det norske diplomatiske freds- og forsoningsarbeidet står i en dyp krise. Avsløringene om Terje Rød-Larsen og Mona Juuls koblinger til den amerikanske overgriperen Jeffrey Epstein har i manges øyne diskreditert hele deres diplomatiske prosjekt.

Sammen med dem trues også det norske fredsarbeidet med å bli dratt med i dragsuget.

Problemet stikker imidlertid dypere enn avsløringene rundt diplomatparet, for hva har vi egentlig fått ut av tiår med intensivt fredsarbeid?

Lite, vil enkelte si, utover å tidvis ha gjort oss til relevante partnere for amerikanerne. På Gazastripen og Vestbredden, hvor Norge har lagt ned mest arbeid, er freden lengre unna enn noen gang. Hva var alt arbeidet egentlig verdt?

Diplomat-emeritus Tor Wennesland (73) har stått i sentrum av dette arbeidet i flere tiår. I norske, private og internasjonale roller har han jobbet for fred og deeskalering i Midtøsten, også sammen med eller i skyggen av Rød-Larsen og Juul.

I «Et helsikes oppdrag» skriver historiker Marte Heian-Engdal (44) historien om det norsk fredsdiplomatiet sett gjennom nettopp Wennesland.

Bokanmeldelse

• Bok: Et helsikes oppdrag: Diplomaten Tor Wennesland og tiårene da Norge skulle redde verden

• Forfatter: Marte Heian-Engdal

• Forlag: Kagge

• Sider: 400

• År: 2026

Cowboydiplomaten

Etter fullførte teologistudier begynte Wennesland sin diplomatiske karriere på 1980-tallet. Nokså raskt hoppet han likevel av løpebanen som sendemann og ble generalsekretær for Europabevegelsen og hærfører under EU-avstemningen i 1994. Deretter tok karrieren et nytt krumspring inn i politikken som rådgiver for Rød-Larsens særdeles kortlevde tid som minister i Torbjørn Jaglands regjering.

Det skulle gå enda flere år, og en avstikker til den private delen av norsk fredsdiplomati, før Wennesland igjen vendte tilbake til Utenriksdepartementet. Denne gangen med et frynsete rykte og på overordnedes nåde. Herfra gikk veien til Midtøsten hvor han mer eller mindre forble til han gikk av med pensjon i 2025, da fra stillingen som FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten.

Gjennom sin lange karriere i det formelle og uformelle diplomatiet rakk Wennesland å opparbeide seg et rykte som det Heian-Engdal kaller en «cowboydiplomat».

Sikkerhetsinstrukser var til for å tøyes og uformell kontakt med kilder i dunkle lokaler bedre enn offisiell kontakt med myndigheter.

Heian-Engdal illustrerer denne tilbøyeligheten til gangs med en hendelse rett etter at Wennesland ankom Egypt som ny ambassadør i 2012. Nordmannen Christian Angell satt fast i landet etter å ha jobbet i en amerikansk organisasjon, som ikke var vel ansett av det nye regimet. Wennesland fikk jobben med å få ham ut av landet, men hvordan? Hva om Wennesland seilte Angell til nøytrale Kypros om natten eller fraktet ham ut av landet i bagasjerommet til en bil?

Wennesland lever med andre ord opp til den romantiserte visjonen av en røff og kløktig diplomat, og Heian-Engdal beskriver denne siden av ham med bravur.

Fredsnasjonen 

Det norske fredsengasjementet i Midtøsten går som en rød tråd gjennom Heian-Engdals fortelling om Wennesland. Selv om han ankom for sent til å ta del i Osloprosessen, har han deltatt i det meste innen norsk fredsmegling i regionen siden.

Gjennom hans arbeid formår Heian-Engdal å vise både styrkene og svakhetene ved denne delen av norsk diplomati, som hun omtaler som den «misjonære» strømmen i den norske diplomatiske elven. Etter Sovjetunionens fall ble dette den dominerende og mest prestisjefulle delen av norsk diplomati, og i særdeleshet etter at Rød-Larsen og Juul «løste» Midtøsten-konflikten gjennom Osloavtalen.

Selv om Heian-Engdal er kritisk til hvor omfangsrik denne delen av norsk utenrikspolitikk fikk vokse seg til å bli, er det klart at hun i grunnen støtter den og Wenneslands virke. Slik hun skriver mot slutten av boken: «I Tors karriere, i Tors person, kan man se ideen om handlingsetikken han balet med som ung student på Menighetsfakultetet på 1970-tallet, spinne lik en lysende rød tråd gjennom hele den fasen av norsk utenrikspolitisk historie som denne fortellingen handler om. Dette var tiårene da verden skulle bli et bedre sted, med norsk hjelp.»

Akkurat hva denne impulsen har munnet ut i, er det imidlertid vanskeligere å få øye på. Fredsarbeidet har hatt få konkrete suksesser, og Wenneslands forsøk på å påvirke fremmede styresmakter eller politiske fraksjoner i en konstruktiv retning ender ofte med å mislykkes i boken.

Men, som Heian-Engdal skriver, er dette arbeid som nødvendigvis vil mislykkes oftere enn det lykkes, og fadesene er enkle å peke på for den som vil. Hvor langt den forklaringen bærer, er nok opp til øyet som ser.

Til tross for dette er også boken tidvis et korrektiv til fortellingen om det blåøyde Norge med en idealistisk tilnærming til verden som kollapser i møte med harde realiteter. Ja, misjonærtrangen er betydelig i norsk utenrikstjeneste, men det er også en realpolitisk kjerne i diplomatiets arbeid.

Spørsmålet når hardt står mot hardt, viser Heian-Engdal, er ikke alltid hva som er rett, men hva som er best for oss.

Rød-Larsen-sporet

Mange vil nok se frem til denne boken nettopp for hvilke smuler eller opplysninger den kan by på om noen helt andre enn dens hovedperson. Ja, mange vil nok lese den med øynene på stilk etter antydninger om Rød-Larsen og Juul.

Wenneslands karriere har vært tett knyttet til Rød-Larsen på enkelte punkter, og hans parallelle løp som internasjonal diplomatstjerne og tenketank-leder i New York forblir en skyggefortelling i boken. Det er opplysende å se hvordan Rød-Larsen brukte sitt rykte til å bygge opp tenketanken IPI og hvordan han ble dratt mot stadig mer lugubre kilder til finansiering.

Samtidig viser Rød-Larsens virke en mindre flatterende side ved det norske fredsdiplomatiet. En serie norske utenriksministre og statsministre var hyppige gjester hos IPI hvor forretningsmodellen virket å være salg av tilgang til toppdiplomater og politikere. Epstein dukker også opp, men hans kontakt med Rød-Larsen utgjør ikke noen stor del av boken.

Et forsvar

Granskningskommisjonen utløst av Rød-Larsen og Juuls tilknytning til Epstein utgjør avslutningen på boken og reiser et betimelig spørsmål om fremtiden til diplomater som Wennesland: Er det lenger plass til cowboydiplomaten?

Slike som ham er «rødlistet» i Utenriksdepartementet, skriver Heian-Engdal, som videre forsvarer nødvendigheten av de «diplomatiske entreprenørene» i en stadig mer kaotisk verden. I det har hun nok rett, men om hun får rett gjenstår å se.

Med «Et helsikes oppdrag» har hun tegnet et medrivende portrett av en av Norges fremste av denne arten. Det er ikke alltid helt klart akkurat hva Wennesland fikk til i karrieren sin, men det er også litt slik diplomatiet er: Prosessene er lange og de klare seirene få.

Panorama opplyser om at Varg Lukas Folkman er lokalt ansatt rådgiver ved Norges faste delegasjon til FN i Roma.