Arafats «statsapparat» kollapser?

Ifølge Pedersen, vil en kollaps av den palestinske myndigheten raskt også få følger for forhandlingene med Israel.
- En kollaps kan i verste fall bety at man på israelsk side ikke har en partner i fredsprosessen. Hvis det skulle skje, vil det også være mot israelske interesser. For det vil ødelegge mulighetene for israelernes sikkerhet, sier Pedersen.
Pedersen er ikke alene om sine advarsler. I midten av januar var situasjonen så tilspisset at selv en israelsk general gikk ut og advarte om at palestinernes styre stod i fare for å falle sammen.
Israels regjering legger på sin side ikke skjul på hensikten med sine mottiltak: Å skape press på president Yasser Arafat, som så skal gi ordre om å stanse intifadaen og volden.
Utenriksminister Shlomo Ben Ami kalte nylig sin politikk et «kvelertak» på den palestinske økonomien.

Håpløshet og sinne. Ødeleggelsene etter opprøret og de israelske mottiltakene er langt mer omfattende enn det øynene kan se. I gatene i Ramallah kan en nesten ta og føle på pessimismen, håpløsheten og sinnet. Siden september i fjor er over 320 palestinere blitt drept og minst 9000 andre såret. Minst 47 israelere er også drept.
Den palestinske økonomien er praktisk talt ruinert og den private sektoren lammet. Samtidig er byggingen av en egen stats-infrastruktur - med støtte fra blant annet norsk bistand - satt alvorlig tilbake.
Ifølge FNs beregninger taper den palestinske myndigheten rundt 10 millioner dollar daglig under opprøret. Arbeidsledigheten i Vestbredden og Gaza samlet er oppe i over 40 prosent, et enormt tall spesielt med tanke på at hver arbeider i gjennomsnitt brødfør fem til seks familiemedlemmer. Nær hver tredje palestiner lever allerede under den definerte fattiggrensen.

Mer enn dobbelt så mye. Kun i de to første månedene av opprøret tapte palestinerne dermed, ifølge UNSCOs siste rapport, rundt 500 millioner dollar. Beløpet tilsvarer mer enn dobbelt så mye som den samlede giverlandsstøtten i første halvdel av år 2000.
Krisen har også ført til at de fleste giverlandene, blant dem Norge, har måttet reorganisere sine budsjett og planer.
- I realiteten har alle norske prosjekter blitt påvirket, og særlig skolebyggingen, der tempoet er blitt kraftig redusert. På grunn av stengningene kan vi ikke få inn verken utstyr eller folk. Slik er det også med energiprosjektene, sier ministerråd Geir O. Pedersen.
På skolefronten er Norge involvert i byggingen og rehabiliteringen av 24 skoler på Vestbredden og i Gaza. Norge er også blant annet involvert i energiprosjekter i Nablus, Betlehem og i Hebron-området.
- På grunn av situasjonen har vi - i fellesskap med palestinerne - blitt enige om å satse på jobbintensive tiltak. Dette er gjort uten ekstrabevilgninger fra UD, og budsjetter for andre prosjekter er blitt kuttet, sier Pedersen.
Norge har gått inn i løpende prosjekter som veibygging eller treplantning i Jenin- og Nablus områdene. Håpet er å lette litt på den høye arbeidsledigheten. I alt 25 millioner norske kroner er hittil blitt reallokert.

Uenig med giverne. Men ikke alle er enige i giverlandenes omprioriteringer. Enkelte palestinske akademikere sier krisehjelpen er kortsiktig, og at den ikke hjelper statsbyggingen. - Skaden på oppbyggingen av institusjoner i Palestina er omfattende, fremholder Ghania Malhees, som leder Palestine Economic Policy Research Institute. Hennes påstand er at giverlandenes interesser ikke nødvendigvis er ens med palestinernes interesser.
- De fleste giverlandene ønsker i praksis å finansiere fredsprosessen, og nå prøver de først og fremst å hindre fredsprosessen i å nå en total kollaps, sier Malhess.


Misnøye med korrupsjon. Et gammelt-nytt problem, som indirekte også har berørt giverlandene, er den påståtte korrupsjonen blant nøkkelmenn rundt president Arafat. Al Aqsa- opprøret (den nye intifadaen) er ikke kun rettet mot Israel, den fortsatte okkupasjonen og fredsprosessens mangler. Opprøret har også vært et uttrykk for palestinernes voksende frustrasjon overfor Arafats mange korrupte menn som krever enerett og monopol på store deler av handelen i de palestinske områdene.
Etter tre måneders strid med israelerne ble de palestinske våpenløpene i januar rettet mot en av deres egne. Hisham Mekki, lederen av det offisielle palestinske fjernsynet og en av Arafats lojale støttespillere, satt og spiste på en bedre restaurant i Gaza da væpnede menn løp inn og skjøt ham. «Al Aqsas martyrer» tok på seg ansvaret. Angrepet var, ble det sagt, en straff for at Arafat ikke hadde fjernet de korrupte lederne i sitt styre. Beryktet for å ha tjent millioner av dollar på tvilsomt vis, var fjernsynssjefen Mekki hatet på Vestbredden og i Gaza.

Vil giverne svikte? I de siste ukene har flere palestinere også uttrykt frykt for at situasjonen vil kunne bli så nedslående at de internasjonale giverlandene vil velge å heller prioritere andre av verdens kriseområder hvor de har større sjanse for å lykkes. Salam Ajlouni, sjefsøkonomen ved UNSCOs kontorer i Gaza, avviser en slik mulighet.
- Giverlandene har interesser i fredsprosessens suksess. Vi snakker om regional stabilitet. På mange måter kan hendelsene her influere deres eget velvære, sier Ajlouni.

Mindre kompromissvilje. Hillel Frisch, en ledende israelsk akademiker som har skrevet bok om palestinsk statsbygging, tror heller ikke giverlandene vil skru igjen kranen. Men han mener Al Aqsa-opprøret vil få andre konsekvenser: - Det vil svekke Arafats spillerom i forhandlingene med Israel. Lokale Fatah-aktivister er blitt styrket på sentralstyrets bekostning. Arafat vil dermed ha mindre evne til å inngå kompromiss, sier Frisch, som kommer fra Bar Ilan-universitetet utenfor Tel Aviv.
Han mener forhandlingsstriden rundt de palestinske flyktningene er et eksempel på nettopp dette.
Men selv om Arafats styre er svekket, er det ikke - ifølge den israelske statsviteren - truet.
- Det palestinske samfunnet er et av de mest politisk subsidierte samfunnene i verden, og kun Arafat har evnen til å skaffe pengene. Enhver palestiner er klar over dette, sier Frisch, og legger til at rundt 115 000 palestinere og deres familier er direkte avhengig av sin månedslønn fra selvstyremyndighetene.

Roger Hercz er frilansjournalist og korrespondent for Dagsavisen.