Etterlyser selv­erkjennelse i Afghanistan

Den norske innsatsen i Afghanistan har de siste 5–6 årene vært preget av et klart og prinsipielt skille mellom sivile og militære aktører. Norge har hatt et klarere skille mellom sin sivile og militære innsats enn alle andre vestlige land i Afghanistan. Dette har blant annet medført at det har vært svært liten kontakt mellom norske hjelpeorganisasjoner og Forsvaret i den «norske» provinsen Faryab. 

Lederen for utenrikskomiteen på Stortinget, Høyres Eriksen Søreide, er kritisk til «den norske modellen». Hun mener den han vært lite tilpasset de utfordringene man møter i Afghanistan.

– Den norske modellen i Afghanistan har nok fungert bedre på kontorene i Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet enn på bakken i Afghanistan, sier Eriksen Søreide.

Hun mener koordineringen har vært for dårlig, og at den samlede effekten av den norske innsatsen derfor ikke har blitt så god som den kunne blitt.

Savner rolleforståelse

Både norske myndigheter og norske hjelpeorganisasjoner som jobber i Afghanistan, har understreket betydningen av et klart skille mellom sivile og militære aktører. Et viktig argument både har vært og er at man vil unngå at hjelpeorganisasjonene oppfattes som aktører som tar side i konflikten.

Søreide mener imidlertid at bildet er mer komplisert enn det mange hjelpeorganisasjoner er villige til å innrømme. Hun etterlyser større selverkjennelse om egen rolle hos organisasjonene.

– Jobber organisasjoner med prosjekter som har som mål å skape varige endringer i Afghanistan, for eksempel å bygge jenteskoler, så er man en del av det politiske prosjektet. Det er overhodet ikke noe galt i det, tvert i mot. Men man må være ærlig om hva man er med på og skjønne hvordan det oppfattes, sier Søreide.

Ulike organisasjoner 

Lederen for forsvars- og utenrikskomiteen mener det bør skilles klarere mellom sivile organisasjoner som jobber med utvikling, og rene humanitære aktører.

– Hjelpeorganisasjonene er raske med å skylde på militære aktører når de oppfatter det humanitære rommet som truet. Jeg tror det humanitære rommet er vel så truet av at sivile organisasjoner, ønsker å bli oppfattet som humanitære aktører når de i realiteten er en del av det politiske prosjektet i Afghanistan, sier Søreide

Lederen for utenrikskomiteen ønsker nå en klarere strategi for hva Norge ønsker å oppnå med den store norske innsatsen i Afghanistan.

– Jeg savner en overordnet strategi for den norske innsatsen for årene som kommer. En del av en slik strategi bør være å samordne hele den norske innsatsen bedre. Det betyr ikke at de militære skal drive bistand, eller at de skal legge premissene, men at alt vi gjør skal sees i sammenheng. Vår samlede humanitære, sivile, politiske og militære innsats er et tannhjul der alle delene må passe sammen. En klarere rollefordeling mellom militære, sivile og humanitære aktører vil gjøre den norske innsatsen mer effektiv, sier Søreide.

– Langt på vei enig

Rolf Vestvik, informasjonssjef i Flyktninghjelpen, er enig i mye av det Eriksen Søreide sier.

– Skal man beskytte det humanitære må alle følge de humanitære prinsippene, også organisasjonen selv. De har et stort ansvar for ikke å blande kortene i konfliktsoner. Men det vil alltid være gråsoner når man både har militære aktører, langsiktig eutviklingsaktører og rene humanitære aktører i det samme området. Ofte vil det være aktørene på bakken som avgjør hvor grensene går, sier Vestvik.

Han har heller ikke noe imot en bedre koordinering av den norske innsatsen, men poengterer at det er viktig at den humanitære hjelpen ikke er en del av den politiske og militære innsatsen.

– Fra vår side er det helt avgjørende at det ikke gis nødhjelp ut fra en strategisk vurdering, men at det utelukkende er enkeltmenneskers behov som settes i sentrum.