Om dyder, tårer og skryt

For mange asiatere er det en dyd å holde maska, ja, å ikke vise følelser. Kambodsjanerne ligger nok i første når det gjelder dette. Ikke bare har de den generelle kulturen i regionen over seg. I tillegg sitter minnene og fortellingene fra Pol Pot-tiden fortsatt spikret i menneskene, fra de årene du helst ble drept om du viste følelser. Det må vel kunne kalles fascinerende å se hvordan ansiktene er uberørte, selv om de krasjer med hverandre her i Phnom Penh. Ikke en mine, i en situasjon som ville ha utløst en 3. verdenskrig av følelser på min forrige post i Latin-Amerika.

Derfor ble det en sterk opplevelse av å endelig møte følelser på den kambodsjanske landsbygda i forbindelse med en arbeidsdag jeg hadde ute i en av provinsene for ikke lenge siden.

Vi besøkte en familie som hadde fått hjelp fra Misjonsalliansen. En flott familie, tæret av fattigdom, men på rett vei. De har blitt trenet i en ny risdyrkingsmetode, og har allerede fått en større avling som resultat av dette. Dessuten har de fått tilgang på rent drikkevann etter at vi fikk bygget et stort vannreservoar med og for landsbyen.

Analfabeter

Jeg spurte dem litt om livene deres, og fikk vite at ekteparet var analfabeter.

– Vi er veldig fattige, sa Mr. Tout (38) og Mrs. Youn (35). - For lite jord, for lite mat og seks barn.

Etter hvert gikk vi litt mer på dybden og jeg spurte Youn hva hun tenkte om at jeg var så rik og hun så fattig.

- Er det rettferdig?

Svaret hennes var et tydelig nei, det er ikke rettferdig. Det er ikke et typisk svar jeg møter her i landet, siden en god buddhist gjerne aksepterer livet som det er, styrt av god eller dårlig karma, og ikke dem selv. I det jeg så at hun ble litt rørt av tanken på urettferdigheten og ulikhetene i verden, tenkte jeg at dette temaet kanskje var for ubehagelig for henne, og jeg angret meg litt.

En følelsesmessig bombe

- Men for noen fantastiske barn dere har!, sa jeg for å komme tilbake til de mer positive tingene i utviklingen deres, og jeg skrytte hemningsløst over at begge de eldste jentene var best i sine klasser. – Er dere ikke veldig stolte av døtrene deres?

Det var som å detonere en følelsesmessig bombe, og hele familien utenom far, begynte å gråte. Jeg ble litt satt ut av reaksjonen, for dette har jeg ikke opplevd før i Kambodsja, og måtte svelge unna selv, og tørket diskret noen tårer. Tøffe gutter gråter jo ikke.

Etterpå fikk jeg høre at familien aldri hadde fått høre sånt skryt før, og det ble så sterkt for dem. Mor begynte å gråte i stolthet over sine barn, midt i fattigdommen. Barna gråt også i stolthet over rosen de fikk høre.

 - Man skryter ikke slik til vanlig av hverandre i Kambodsja, mente mine nasjonale medarbeidere. De var lettere sjokkerte på hjemveien over familiens reaksjoner, som de sjelden eller aldri hadde opplevd før.

Episoden ble nok en påminnelse om at fattigdom ikke bare er mangel på mat, men også mangel på anerkjennelse, stolthet og verdighet. Så her skal det skrytes mer, for det fortjener de, og det trenger de, disse hverdagsheltene på landsbygda i Kambodsja som arbeider knallhardt for at barna skal få ta noen skritt ut av fattigdommen og lidelsen de selv har levd hele sine liv i.

Andreas E. Eidsaa Jr., rådgiver i et Norad-støttet landsbyutviklingsprogram i Kambodsja for Misjonsalliansen